Hvorfor lærere ikke bør være Facebook-venn med elever!

Etter at jeg la ut mitt blogginnlegg om å være «Facebook-venn med elever», har jeg mottatt mange reaksjoner. Noen er enige, mens andre er uenige. Jeg spurte på Twitter, om det er greit å være Facebook-venn med elevene. En av de som var uenige, og som omtalte dette som et «dustespørsmål» og «et merkelig spørsmål å stille», arbeider som konsulent og rådgiver i bruk av sosiale medier.

Det kan være mye som taler for å være Facebook-venn med elever, men mye tyder på at et slike forhold kan være svært uheldig.

Det kan være mye som taler for å være Facebook-venn med elever, men mye tyder på at et slike forhold kan være svært uheldig.

Jeg vil understreke at mitt innlegg ikke handler om at lærere ikke skal være aktive på Facebook, eller sosiale medier generelt. Jeg reflekterte rundt såkalte venneforhold mellom lærer-elev på Facebook. Det er veldig viktig at lærere er aktive i sosiale medier, ikke bare for å få kjennskap til elevenes arenaer, men også for utvikling av egen kompetanse. «Digitale ferdigheter» er en grunnleggende ferdighet¹, som av Utdanningsdirektoratet sidestilles med lesing, skriving, regning og det å kunne uttrykke seg muntlig. At lærere er aktive i sosiale medier er altså en forutsetning for å kunne lykkes i å lære elevene digital dannelse og dømmekraft. I denne grunnleggende ferdigheten ligger også kritisk bruk av sosiale medier, og det å ha et bevisst forhold til personvern og etisk bruk av digitale verktøy. Et godt eksempel på lærere som har lyktes med dette, er St. Hallvard VGS i Lier, som benytter Facebook i norskundervisningen, uten at lærere er Facebook-venn med elevene².

Om man tilhører et lite miljø der relasjonene er mange, gjør ikke det problemstillingen mindre relevant, eller noe vi kan unngå å forholde oss til. De fleste vil vel være enige i at det ikke er ønskelig å være lærer til nære relasjoner, men det kan skje, og isåfall må man være bevisst på det. I disse situasjonene, synes jeg at dette blir et unntak, også ifb. med relasjoner på Facebook. Om man er i en slik situasjon, bør man utvise skjønn. De fleste retningslinjene for sosiale medier som fylkeskommunene bruker omtaler ikke, etter det jeg vet, slike utfordringer. Med andre ord mener jeg at dersom man er i nær relasjon, og har et lærer-elev-forhold, ser jeg ingen grunn til å måtte avslutte Facebook-venneforholdet. Man er da allerede i en sårbar situasjon både som lærer og elev, og den kan ikke forandres ved avslutning av et Facebook-venneforhold.

Flere som mener at det er greit å være Facebook-venn med elever, argumenterer med at de ønsker å være gode rollemodeller for elevene gjennom å vise dem det de mener er korrekt bruk av sosiale medier. Altså at de skal danne elevene gjennom å være forbilder for de. Det er i utgangspunktet en god tanke, men selv ser jeg ikke hvorfor man må være Facebook-venn for å være en god rollemodell, og å lære elevene digital dannelse.

Enkelte blander kortene når de uttaler at det som skrives på Facebook, blir som å stå på kjøpesenter å rope det ut. Fra min erfaring som IKT-lærer, fungerer ikke sosiale medier slik for elevene. For de som har god kjennskap til barn og unges medievaner og Facebook-bruk, vet de at elevene ofte ikke skiller mellom det private og offentlige. Barn og unge kan f.eks. legge ut et bilde på Facebook, som de med stor sannsynlighet ikke ville hengt opp på et kjøpesenter. Elevene bør dannes gjennom eksemplifisering, uten at de selv blir brukt som eksempler. Som lærer er det ens oppgave å få elevene til å reflektere og tenke kritisk rundt egen bruk av sosiale medier.

Et annet argument jeg møter, er at formålet med å være Facebook-venn med elever er kommunikasjon, og ikke «overvåkning». Isåfall ser jeg ikke grunnen til at ikke direktemeldinger eller grupper, som er mer egnet for dette formålet, dekker behovet.

Jeg har inntrykk av at de fleste som er for venneforhold med elever, ofte argumenterer rundt problemstillingen fra sitt eget ståsted – altså fra et lærerståsted. Det er snakk om at lærere kan lage lister, sette personverninnstillinger, og tenke over hva man skriver. Hva med elevene? Har de noen rettigheter? Dette er mitt kronargument mot å være Facebook-venn med elever. Det er barna og de unges rettigheter og personvern som bør stå i høysetet, og ikke lærerens.

Vi kan jo se på noen etiske problemstillinger:

– Alle unntatt én elev har sendt venneforespørsel til læreren. Denne eleven ønsker ikke eller får ikke lov til å være venn med læreren av sine foreldre. Eleven «vet» at han/hun er utenfor, fordi læreren kanskje skriver ting på profilen sin som kan være nyttig og relevant elevene sine.

– En elev mottar forespørsel fra læreren sin. Eleven ønsker ikke å være venn med læreren sin, men er i tvil, fordi han/hun er redd en avvisning kan påvirke den faglige vurderingen. Selvsagt skal ikke dette påvirke vurderingen, men for en elev kan dette være en reell frykt.

I tillegg finnes det mange eksempler på at slike venneforhold har medført uheldige situasjoner ³ ? ?, og flere skoler har måttet ta grep ? ? ?.

Til slutt vil jeg gjøre det klart, at for alle regler finnes det unntak. Jeg er klar over at flesteparten av lærerne der ute er dyktige, engasjerte, og bevisste mennesker, og mange ville fint håndtert et slik Facebook-venneforhold på en gode måte. Men selv om det finnes mange gode sjåfører, trenger vi likevel trafikkregler.
Én skole, et fylke e.l. har ingen juridisk rett til å forby venneforhold mellom lærer og elev på Facebook på grunn av ytringsfrihet?. Likevel kan de benytte seg av råd og retningslinjer, noe som viser ansvar og bevissthet rundt temaet. Forskning viser at 37-45% av alle elever mellom 16-22 år har lærere som venner på Facebook¹?. Hele 20% av elever under 13 år har det også, til tross for at de er under aldersgrensen som Facebook har satt. Det viktige er at vi lærer elevene digital dømmekraft, etikk, og god kildekritikk. Elevene skal lære å mestre det digitale samfunnet, og opptre deretter. Etter min mening kan vi fint lære elevene dette, uten å ha innsyn i deres privatliv til enhver tid. Det er ikke uten grunn at ungdommene bruker Facebook i mindre grad, og heller finner nye sosiale medier. De opplever Facebook som invadert av overvåkende voksne ¹¹ ¹² ¹³ ¹?.

Kilder:

¹ http://www.udir.no/Upload/larerplaner/lareplangrupper/RAMMEVERK_grf_2012.pdf?epslanguage=no
² http://dt.no/nyheter/facebook-i-norsktimen-1.5339469

³ http://www.nrk.no/hordaland/krever-facebook-regler-for-laerere-1.8003176
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Ringsaker-lareren-fikk-sparken-6759593.html#.UcW0RTT0Eyg
http://www.lofotposten.no/lokale_nyheter/article5916730.ece
?  http://www.nrk.no/rogaland/laerarar-ma-setja-grenser-1.7261051
http://www.aftenposten.no/digital/nyheter/Far-ikke-vare-venner-med-larere-pa-Facebook-5328753.html#.UaRpT6J7KSo
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=10040552
http://www.utdanningsforbundet.no/Hovedmeny/Barnehage/Lonn-og-arbeidsvilkar/Andre-artikler/Facebook-nekt-for-ansatte/
¹? http://www.forskning.no/blog/bersko/313350
¹¹ http://www.dagbladet.no/2013/02/11/kultur/facebook/sosiale_medier/nettsamfunn/twitter/25637846/
¹² http://www.teknofil.no/artikler/facebook-er-ikke-kult-lenger/130762
¹³ http://www.itavisen.no/nyheter/derfor-r%C3%B8mmer-folk-fra-facebook-1184
¹? http://www.oa.no/kultur/article6518855.ece

  • Øyvind Nordstrand

    Hei igjen, veldig kjekt med tilsvar i svært interessant tema som jeg er veldig opptatt av!

    Innledningsvis vil jeg si at jeg setter pris på at du tar deg tid til svare på mine påstander på en ryddig og god måte, og at jeg spesielt setter pris på saklighetsnivået i din tekst. Dette gjør det mulig å fortsette å utveksle meninger og gjennom det utvide både vår egen og andres horisont og tankesett rundt temaet.

    Det er likevel sånn helt først en detalj som jeg ønsker å påpeke der du bruker en formulering som tillegger meg meninger og holdninger som jeg ikke har. Du skriver:

    ”(…) men selv ser jeg ikke hvorfor man må være Facebook-venn for å være en
    god rollemodell (…)”

    Her kjører du en (fornuftig) argumentasjon mot en påstand om at man ”må være facebookvenn for å være en god rollemodell”. Dette er en påstand jeg aldri har fremsatt! Jeg har bare argumentert _mot_ din påstand om at lærere ”ikke _bør_ være facebookvenn med elever”. Og det er noe helt annet! Det blir i mine øyne ikke relevant å bruke slik argumentasjon på den måten som du gjør i det avsnittet. Særlig blir det uheldig når du gjør dette uten å faktisk sitere det du da ”argumenterer mot” om du forstår. Leserne (inkludert meg!) er jo naturlig nok gjerne enig med deg i en slik påstand som du fremsetter, men det har ikke noe med saken å gjøre. Men det insinuerer at jeg har påstått noe jeg overhodet ikke har påstått. Det er fint om vi kan la være å bruke slike retoriske teknikker i det videre, men bare forholde oss til saken 🙂

    Jeg vil også legge til at du har helt rett i at mitt svar til ditt opprinnelige blogginnlegg er fremsatt av meg som kommunikasjonsrådgiver med spesialfelt
    innenfor sosiale medier. (for interesserte kan dette svaret forøvrig leses her:
    https://www.facebook.com/notes/%C3%B8yvind-nordstrand-konsulent/er-det-greit-at-elever-og-l%C3%A6rere-er-bosatt-i-samme-nabolag/249372218536795
    )

    Men i den grad det er relevant, vil jeg med dette tilføye at jeg også er lærerutdanna og har jobba som lærer for barn og unge i 14 år. Jeg jobber også i dag svært tett med ungdom i en kommunal stilling som kulturarbeider, noe som gir meg mange treffpunkt med vårt lokalsamfunns ungdommer. Jeg uttaler meg i denne saken dermed minst like mye som en person som er levende opptatt av skole, utdanning, ungdom og læring. Derfor vil jeg i det videre forholde meg til å besvare her i kommentarfeltet til din blogg, selv om det gir meg noen begrensninger blant anna rundt formatering og bruk av bilder/utklipp.

    Ditt tilsvar kan i mitt hode deles opp i to kjernepunkt der vi er uenige, noe
    som også gjør at vi har stikk motsatt konklusjon på denne problemstillingen. Og
    jeg vil med det samme si at jeg tror vi kommer til å fortsette å være uenige i denne saken, fordi vi, slik jeg tolker det, har helt ulike meninger om metodevalg, trolig på grunn av en grunnleggende forskjell på meg og deg når det gjelder oppfattelse av overordna mål med undervisning av barn og unge.

    1: Du distanserer lærer fra elev. Det ser ut som du i undervisningssituasjonen
    ønsker en utelukkende faglig relasjon innenfor det fag det til en hver tid undervises i. I mine øyne en svært dårlig egnet måte å undervise våre barn og
    unge på, men kanskje meget passende for høyere utdanning (?). Mye viktigere enn ethvert faglig mål i et hvilket som helst fag, er det å danne gode samfunnsborgere gjennom folkeopplysning. Dette anser jeg også som skolens
    viktigste oppgave fremfor noe annet! I alle fag! Da er en slik distansering et ødeleggende utgangspunkt.

    2: Selv om ungdommen bruker facebook _som om det er privat_, kan vi ikke
    bruke dette som et argument mot å ikke blande oss inn i deres sfære! I mine
    øyne er ungdommens misforståtte oppfatning i dette feltet et kronargument for å
    gjøre det motsatte: Engasjere seg, møte ungdommen på akkurat dette temaet, og da særlig dersom man er lærer/folkeopplyser.

    Litt utdypende:

    1: Du påstår:

    «De fleste vil vel være enige i at det ikke er ønskelig å være lærer til nære relasjoner»

    Dette blir en påstad som, slik den er fremsatt, blir stående litt tynn, ettersom du her ikke har en eneste referanse eller utdyping i hva som er grunnen til at du kommer med denne påstanden. Du påstår bare at dette er ”noe som de fleste vil være enige om” som en slags selvfølge. Du skal ha ros for å ellers skrive grundig med gode og hyppige referanser, noe jeg, som ikke-akademiker, dessverre ikke gjør. Slik du selvsagt allerede har sett 🙂 Men akkurat her treffer du det sprikende punktet som synliggjør forskjellen mellom grunnholdninga hos deg og hos meg.

    Jeg vil nemlig ikke undertegne din påstand, men heller komme med enn annen:

    «For å gjøre en god jobb som lærer for den enkelte elev i skolen i dag, er det spesielt viktig for alle lærere å jobbe for å utvikle en nær relasjon til hver enkelt elev. Man må jobbe for å oppnå gjensidig tillit og respekt, og bruke dette som fundament for all læring og for å bidra til at eleven utvikler seg som menneske gjennom all undervisning og arbeid i de enkelte fagene.»

    Og da finner jeg gang på gang for eksempel facebook-vennskap som en av mange metoder som kan (!) være svært gode å bruke. Og som for meg er nettopp det. Jeg er selvsagt fullstendig på linje med deg når det gjelder viktigheten av svært bevisste refleksjoner rundt alle etiske sider av dette temaet. Og jeg er svært enig i at dette i mange situasjoner vil kunne skape utfordringer. Men jeg vil se på det som direkte ødeleggende dersom skoleverket eller offentligheten på noen som helst vis skulle ha en uttalt holdning om at slikt facebookvennskap bør unngås, slik du mener det bør. Et slikt signal skaper med en gang en distanse mellom lærer og elev, som ikke er forenelig med min måte å møte elevene på. Og jeg mener også at dette signalet ikke er forenelig med Søren Kirkekaards berømte ord om først og fremst å møte eleven på dennes ståsted der den befinner seg, som grunnlag og utgangspunkt for enhver læringsprosess. Kirkegaards ord som jeg refererer til her kjenner du helt sikkert til, og jeg vil legge til at jeg både som lærer og som konsulent for folk i alle aldre og posisjoner har disse kloke ordene som utgangspunkt for alt arbeid jeg gjør 🙂

    Det har for meg aldri vært slik at jeg underviser _i_ et fag. Jeg underviser barn og unge bare _med_ et fag. Med det mener jeg at faget brukes som et middel for å nå et overordna mål om folkeopplysning og personlig utvikling. Jeg vil forstå at lærere som ikke tenker slik, men har en faglig, akademisk tilnærming til å undervise elevene utelukkende _i_ ett eller flere fag vil være uenig med meg der. Men likefullt vil jeg da hevde at disse ikke jobber med utgangspunkt i riktig overordna målsetning for å undervise barn og unge, slik jeg også nevnte for deg på twitter her om dagen.

    Dersom en lærer i grunnskole eller videregående skole i dag mener det vil være forstyrrende for et fags målsetning i en læreplan å skulle ha et annet enn rent faglig forhold til en elev, eksempelvis gjennom facebook, mener jeg dette viser mangel på forståelse for hva som ligger i jobben til en lærer for denne målgruppa. Jeg er klar over at rammefaktorene i mange skoler/klasser/fag etc i dag ikke akkurat gjør det lett å skulle rekke over å engasjere seg i noe annet enn en elevs ferdighet i et gitt fag. Men hvem har sagt at det skal være lett å inneha VERDENS VIKTIGSTE JOBB: lærer? :-O

    Om man tar utgangspunkt i slike rammefaktorer, blir det ganske mye lettere å innta holdningen som du har. Men mitt utgangspunkt er alltid først i overordna målsetninger med undervisningen, og så får metodevalg tilpasses rammefaktorene, men uten at det går på bekostning av de overordna måla. Og jeg mener derfor at det her syndes grovt dersom man løser dette ved å på prinsipielt grunnlag separere det å undervise i et fag fra å bedrive folkeopplysning og personlig utvikling. Det kan en lærer aldri tillate seg å gjøre, mener jeg!

    2:
    Du skriver noe som jeg jo er helt enig i, men der vi kommer til helt motsatt
    konklusjon:

    «For de som har god kjennskap til barn og unges medievaner og Facebook-bruk, vet de at elevene ofte ikke skiller mellom det private og offentlige. Barn og unge kan f.eks. legge ut et bilde på Facebook, som de med stor sannsynlighet ikke ville hengt opp på et kjøpesenter.» Det er jeg helt enig i!

    Men dette bruker du deretter som et argument for at ungdommen skal få lov til å fortsette å gjøre dette (bortsett fra at du skriver at det er et tema som skal berøres når man skal undervise i de fag som måtte ha digital kompetanse og dømmekraft som tema), og at vi som lærere dermed ikke bør være facebookvenn med elevene. Og der er jeg altså _helt_ uenig!

    Nettopp FORDI det er slik som du her beskriver, er det svært viktig at vi som
    voksenpersoner, særlig vi som lærere, så tidlig som mulig synliggjør dette, møter ungdommen på denne arenaen og bevisstgjør ungdommen at facebook ikke er privat, ferdig snakka. Og at vi gjør dette kompromissløst hele tida. Ved å ønske å ligge unna «deres privatliv» som både du (og andre på twitter) har argumentert for i denne saken, gjør du det motsatte: du går ikke inn i problemstillingen, kanskje fordi du mener det ikke er
    relevant for undervisningen i ditt fag? Min påstand er altså helt motsatt: Det at ungdommen har det akkurat slik som du så aldeles korrekt beskriver angående å være privat på facebook, representerer noe som er viktigere enn alle målsetningene i alle faga. Dermed er dette i høyeste grad relevant for alle
    lærere i alle fag. Ønsker man som lærer for barn og unge på prinsippielt
    grunnlag å slippe å forholde seg til dette, har man feil jobb. Uansett fag.

    En holdning fra voksensamfunnet, særlig skoleverket, om at lærere ikke bør være venn med sine elever på facebook (eller «in real life» for den saks skyld…), er med på å forsterke barn og unges oppfatning om at voksensamfunnet godt kan ligge unna det de driver med på facebook. Det kan voksensamfunnet slett ikke gjøre, og om du som lærer aktivt uttaler at du ønsker IKKE å se hva ungdommene du underviser skriver på «sin» facebook, fordi du vil at de skal få ha privatlivet sitt i fred, så bør du finne deg en annen jobb enn å være lærer. Og med det samme: Dette kan ikke overlates til noe som skal være tema bare når man underviser i fag som i følge fagplanen skal «lære elevene digital dannelse og dømmekraft». Digital dannelse og dømmekraft er ikke noe spesielt. Det er akkurat det samme som «dannelse og dømmekraft» og må gjennomsyre det å være menneske, og dermed gjennomsyre undervisning og læreres kommunikasjon i alle fag. Hele tiden. Dette er folkeopplysning! Og dette er etter mitt syn skolens hovedjobb!

    Facebook er ikke privat (ref mitt innlegg som du her har svart på), og vi må (selvsagt) lære og vise ungdommen dette gjennom vår gjøren og laden, og gjennom våre holdninger. Særlig som lærere! Sier man at facebookvennskap lærer/elev bør unngås gir man helt feil signal.

    -Øyvind
    oyvinord@oyvinord.no
    http://oyvinord.no
    http://twitter.com/oyvinord

    • Først: Det var ikke meningen å tillegge deg meninger og holdninger. Blogginnlegget mitt er ment som et generelt motsvar til de som mener det motsatte av mitt første innlegg. Og jeg har møtt meninger fra flere som hevder at man må være der elevene er (les: Facebook-venn), for å kunne fremstå som en god rollemodell. Jeg beklager om du føler at jeg tilla deg meninger og holdninger her, men det var altså ikke meningen (derfor skrev jeg «flere» og nevnte ikke enkeltpersoner).

      Jeg er uenig i at jeg distanserer lærer fra elev. Jeg har fått tilbakemelding på det motsatte, både fra kolleger, foreldre og elever; at jeg, som kontaktlærer, har et godt og nært forhold til mine elever. Men på samme måte som at jeg ikke ønsker å «henge» med elevene i deres private sfære, ønsker jeg heller ikke å gjøre det på deres evt. lukkede profiler på Facebook. Jeg mener at man fint kan danne gode samfunnsborgere, uten Facebook-venneforhold. Det at jeg ikke lar elevene ta del i mitt privatliv, og at jeg ikke er deltakende i deres på Facebook, utelukker ikke en personlig relasjon.

      Det var kanskje unyansert av meg å si at ungdommen ikke skiller mellom privatliv og offentlighet, men poenget mitt er at bruk av sosiale medier ikke direkte kan sammenlignes med det virkelige liv. Det er mye man fint kan dele i sosiale medier (også åpne), som ikke bør henges opp på f.eks. et kjøpesenter. Det handler om konteksten og bruken av sosiale medier. Jeg mener at det blir feil å påstå at barn og unge har en misforstått oppfatning av sin egen bruk av sosiale medier. Vi kan lære de gode holdninger, men barn og unge har sine egne måter å bruke disse mediene på, som voksne kanskje ikke forstår. Dette vil igjen kunne skape utfordringer for slike venneforhold.

      Selv synes jeg ikke det er en tynn påstand, at det som regel ikke er ønskelig å være lærer for nære relasjoner (merk at jeg med nære relasjoner her ikke snakker om det å ha en nær relasjon til sine elever, men det å ha elever i nær familiær relasjon), og det er heller ikke vanskelig å bla opp kilder på dette. Men her vil jeg altså understreke at det gjelder nær familiær relasjon, og det gjelder først og fremst der læreren har et vurderingsansvar. Det er en kjent sak at mange lærere foretrekker å ikke ha klasser med egne barn. Det er også tilfeller der andre foreldre reagerer på dette. Om det er ønskelig, kan jeg godt finne kilder som underbygger påstanden.

      Du skriver at “man må jobbe for å oppnå gjensidig tillit og respekt, og bruke dette som fundament for all læring og for å bidra til at eleven utvikler seg som menneske gjennom all undervisning og arbeid i de enkelte fagene”. Jeg er enig i din påstand, da jeg ikke ser at den på noen måte motsier det jeg har skrevet og mener. Jeg tviler ikke på at Facebook-vennskap fungerer for deg. Men jeg har heller ikke inntrykk av at det hverken oppleves som et problem eller en distansering, at jeg overholder min arbeidsgivers retningslinjer om å ikke være Facebook-venn med mine nåværende elever. Tidligere elever derimot.

      Eksistensfilosofen Kierkegaards kjente ord om hjelpekunst, handler ikke, slik jeg tolker det, om å bokstavelig møte elevene der de er (altså Facebook). Det handler om å møte elevene der de er mentalt, og vise empati og innsikt. Og det er nettopp dette jeg prøver å få frem. Man kan fint oppnå dette uten å være Facebook-venn.

      Jeg mener absolutt at voksne bør ta del i barn og unges bruk av Facebook. Og jeg mener også at foreldre bør være venn med elevene sine på sosiale medier, og følge med de. Samtidig har ikke disse partene noe skjevforhold, og foreldre fungerer utelukkende som verger. Jeg mener at Facebook-venneforhold mellom lærer-elev, faktisk kan være en trussel for det gode lærer-elev-forholdet i mange tilfeller.

      Til slutt vil jeg si at jeg faktisk ikke tror vi er så veldig uenige, og at vi utelukkende ønsker det beste for elevene våre. Det er metoden og gjennomføringen vi er uenige i. Uansett, takk for kommentarer. Det er alltid fint med nyanseringer!

      • Øyvind Nordstrand

        Hei Jan Frode!

        Dette var et godt og meget oppklarende svar.

        Men jeg må si at jeg først finner det trist at du i slik sosial kommunikasjon tydeligvis får flere tilbakemeldinger i «det lukkede rom» (altså ikke publisert slik at det er tilgjengelig for oss lesere og debattanter i sosiale media), og jeg mener også det er leit, og egentlig «dårlig gjort», å bruke slike tilbakemeldinger «som bare du vet om» som argumentasjon i en åpen sosial debatt om temaet. Men OK, da er det flere andre som har sagt/skrevet de tinga du henviser til, og ikke meg. Det er bare det at jeg ikke vet noe om det, fordi de har gitt tilbakemeldingene til deg i en lukka kommunikasjon. Jeg ønsker at du for fremtida ikke henviser til (og argumenterer med) tilbakemeldinger som vi som leser din blogg ikke får innblikk i., i alle fall ikke uten at du skriver at du har fått dette i en lukka kommunikasjon. Og aller helst publiserer dem! Bare et hjertesukk.

        Men akkurat nå er det ikke så fryktelig farlig, fordi:

        JA du har helt rett: Vi er enige. Nesten alt du skriver i dette svaret er jeg enig i. Og jeg er nå sikrere enn noen gang på at du er en utmerket lærer for dine elever, helt uten å være facebookvenn med dem.

        Men kjære Lindsø: Det er ikke dette saken handler om!
        Saken handler om hvor vidt skoler bør ha retningslinjer som forbyr eller fraråder lærere å være slik facebookvenn. Den andre diskusjonen tar vi gjerne en annen gang. Den bør da starte med et innlegg som heller spør: «Er det mulig for lærere å gjøre en god jobb uten å være facebookvenn med sine elever? Eller kanskje KIK- eller instagram-følger…» Det kan hende jeg vil komme til å skrive et slikt innlegg en gang. Men akkurat nå, er det et annet spørsmål som er stilt, vi holder oss til det, OK?

        Så noen punkt jeg gjerne vil svare direkte på:
        1:
        Du skriver: «Jeg er uenig i at jeg distanserer lærer fra elev. Jeg har fått tilbakemelding på det motsatte, både fra kolleger, foreldre og elever; at jeg, som kontaktlærer, har et godt og nært forhold til mine elever.»

        Jeg vet da ingenting om hvordan du er som lærer!? Jeg mener ingenting om deg som lærer (bortsett fra at det ser ut som du er en dyktig sådan en). Men jeg mener du distanserer lærer fra elev med det du skriver om dine holdninger og meninger om at skoler bør regulere mulighet for lærere til å være facebookvenn med elever. Om du skal være uenig i min påstand, er du hjertelig velkommen til det. Men hold deg til saken, ellers er det ikke vits å fortsette diskusjonen. Hvordan du er som lærer er ikke tema her.

        2: Du skriver:
        «barn og unge har sine egne måter å bruke disse mediene på, som voksne kanskje ikke forstår.»

        Jeg sier:

        «Veldig enig!»

        Vår venn, eksistensfilosofen skriver:
        «For i sandhet at kunne hjælpe en anden, må jeg forstå mer end han, men dog vel først og fremst forstå det han forstår».

        Og det er jo derfor jeg mener at skoler kan i alle fall ikke FORBY eller fraråde lærere å være facebookvenn med sine elever! Dette blir egentlig i ytterste konsekvens et argument for å faktisk pålegge lære å være VÆRE venn med sine elever. Men så langt skal jeg ikke trekke det. Jeg vil bare understreke min store motstand mot å forby eller fraråde lærere dette! Og jeg hevder altså her at kommunikasjon, som i stor grad i dag i høyeste grad også skjer i sosiale medier, er så grunnleggende og altomfattende at alle lærere i alle fag må forholde seg til det, om man skal kunne veilede elevene til god læring og utvikling. Og da MÅ man forstå. Ikke ligge unna, fordi man ikke forstår, slik jeg leser at du mener man bør gjøre (?)

        3:
        Du skriver:
        » (merk at jeg med nære relasjoner her ikke snakker om det å ha en nær relasjon til sine elever, men det å ha elever i nær familiær relasjon)»

        Jeg skriver da:
        «Aha, det var oppklarende. Da er jeg enig. Men dette er jo en presisering som er helt avgjørende, så prøv å få med slikt med det samme, så jeg ikke argumenterer mot et utsagn som du endrer på etterpå.»

        4:
        Du skriver:
        «Jeg tviler ikke på at Facebook-vennskap fungerer for deg.»

        Jeg svarer: Så bra! Og: Ja du har helt rett. Gjennom å arbeide for å få så god tillit fra og nært forhold til elever at de faktisk har lyst til å legge meg til på sin venneliste, oppnår jeg en helt annen oppmerksomhet og måte å kommunisere med elever på, som gjør at jeg mener jeg lykkes svært mye bedre som lærer enn uten dette! Men du: når du ikke tviler på at dette er sant: Hvorfor kan du da samtidig mene at det er OK at skoler har retningslinjer som på ett eller annet vis forbyr lærere å være facebookvenn med elever? Eller har jeg misforstått noe her?

        5:
        Du skriver:
        » jeg har heller ikke inntrykk av at det hverken oppleves som et problem eller en distansering, at jeg overholder min arbeidsgivers retningslinjer om å ikke være Facebook-venn med mine nåværende elever.»

        Jeg sier: Jeg har ikke ment noe om hvordan du skal overholde din arbeidsgivers retningslinjer, og hvordan dette oppleves. Det er selve retningslinjene JEG mener er feil. Eller har dere retningslinjer som gjelder bare for noen lærere? Dem det funker for?

        6:
        Du skriver:
        (angående Kierkegård):»Det handler om å møte elevene der de er mentalt, og vise empati og innsikt. Og det er nettopp dette jeg prøver å få frem. Man kan fint oppnå dette uten å være Facebook-venn.»

        Når så stor del av elevenes hverdag, kommunikasjon, sammfunnsforståelse, planlegging, informasjonshenting, avtaleinngåelse etc, etc, (skal vi si så stor del av deres LIV?!) foregår ved hjelp av sosiale medier som facebook, tenderer jeg til å være uenig med deg i denne påstanden. Men den diskusjonen trenger vi ikke begynne på (nå), for jeg ønsker som nevnt å holde fokus på min klare motstand mot retningslinjer som forbyr lærere slikt vennskap.

        Det er helt aldeles i orden at du ikke ønsker å «henge med elever på fritida» eller hva man skal kalle det å være facebookvenn med dem. Men det er aldeles ikke i orden for meg at skoler skal kunne regulere læreres muligheter til å gjøre dette. Det er saken jeg har sterke meninger om.

        -Øyvind

        • Gjennom mine erfaringer som lærer, systemutvikler og aktiv bruker av sosiale medier, synes jeg det er naturlig å trekke inn empiri i denne debatten. Jeg kunne sikkert vært flinkere til å påpeke hva som er empiri, og ikke, men jeg tror det kommer greit frem likevel. Grunnen til at jeg ikke siterer eller kildehenviser i disse tilfellene, er at jeg ikke vet om disse faktisk ønsker å siteres, og det ville blitt ganske arbeidssomt om jeg skulle bedt alle om det. Det er heller ikke vanlig å kildehenvise når man tar i bruk anekdoter. Men jeg beklager om dette oppleves som lukket kommunikasjon. Som jeg tidligere skrev, var meningen å uttrykke egne erfaringer og tilbakemeldinger.

          Når det gjelder forbud, er egentlig det en uaktuell
          problemstilling. Som det forekommer i mitt blogginnlegg, kan ikke arbeidsgiver forby Facebook-venneforhold. Det er altså retningslinjer vi snakker om. Du skriver bl.a. at alle lærere i alle fag må forholde seg til det, og det er jeg enig i. Jeg mener bare at man ikke trenger å være venn for å løse dette. Og man kan også lære seg å forstå, uten å være venn. Det er stor forskjell på å
          oppfordre lærere til å ligge unna sosiale medier, og fraråde lærere og elever å inngå venneforhold på Facebook. Det er sistnevnte jeg snakker om.

          Selv om slike Facebook-venneforhold fungerer for deg,
          trenger det ikke nødvendigvis å gjøre det for alle. Poenget mitt er å sikre elevene. Selv om det fungerer for deg, er ikke det automatisk et godt argument
          for at det gjør det for alle. Med retningslinjer, uten direkte forbud, vil man i stor grad kunne unngå situasjoner som oppleves uheldig for elever og foreldre,
          men også lærere. Det er, etter min mening, det viktigste i denne saken.

          • Øyvind Nordstrand

            Hei igjen, takk for svar!

            Først: Jeg ba ikke om at du kildehenviser når du bruker anekdoter. Jeg bare trodde jeg var en del av en debatt der alle hørte alle. Det er som sagt ganske vanskelig (og uinteressant) å debattere om jeg ikke får høre alle som deltar, men likevel må forholde meg til hva «andre debattdeltagere sier», gjennom å få det referert fra deg. Det er urimelig av deg å bruke påstander om hva andre debattdeltagere har sagt _i denne debatten_ som argument, dersom jeg ikke får «høre» de andre deltagerne. Men du må gjerne vise til at noen mener «slik og slik», så lenge du er tydelig på at dette er noe de har ment/uttalt i andre fora eller i lukka kommnikasjon til deg. Og du trenger selvsagt ikke navngi noen som helst.

            Men okey: Nå holder vi oss til saken og trekker ut essensen av diskusjonen. Det er bra og helt nødvendig, takk for det. 🙂

            Og jeg er helt enig, essensen er:
            «Bør skoler ha retningslinjer som sier at lærere ikke bør være facebookvenn med sine elever?»

            Så i det videre ønsker jeg at vi bare forholder oss til dette spørsmålet. Vår venn Kirkegaard tar vi derfor igjen, dersom vi en gang skal debattere hvordan man kan eller ikke kan være god lærer med/eller uten slike sosiale forbindelser til sine elever. Det er ikke tema nå, OK?

            Til essensspørsmålet sier du JA, mens jeg sier NEI. Enig?

            Du sier JA fordi gjennom slike retningslinjer «vil man i stor grad kunne unngå situasjoner som oppleves uheldig for elever og foreldre, men også lærere».

            Og jeg sier NEI av tre grunner:

            1: Overfor elever gir skoler et helt feil signal dersom det presenteres slike retningslinjer og at disse grunngis med noe som kan insinuere at elevers publiseringer i sosiale medier er privat, og noe som lærerne «ikke har noe med».

            2: Jeg mener skolen ikke skal prøve å lage et system der man helst unngår slike situasjoner. Da isolerer man «faget» fra «livet», og jobber ikke helhetlig med elevene sine. Jeg mener skolen har som hovedoppgave å lære sine elever «om livet» gjennom å undervise _med_ fag. I dag er utfordringer som kan skape slike situasjoner en svært vesentlig del av livet til barn og unge! Og skolen bør derfor ikke bestrebe å lage et system som gjør at man helst unngår dette. Hva og hvordan elevene publiserer i sosiale medier kan i dag være svært viktig for oss lærere å forholde oss til dersom vi skal kunne gjøre jobben vår. Det er her jeg tror vi to er noe på vikende kurs når det det gjelder skolens overordna målsetning.

            3: JEG har erfart at slike forbindelser og vennskap i sosiale medier kan gi MEG en unik og rik mulighet til å gjøre en mye bedre jobb som lærer. Og jeg finner det sterkt urimelig om skoleeiere skulle råde lærere til å ikke gjøre som jeg gjør her, bare fordi noen andre lærere (deg f.eks.) ikke har det slik som meg på dette punktet. For den saks skyld finner jeg det på nåværende tidspunkt også feil og urimelig om skoler skulle råde lærere til å BLI facebookvenn. Det er per i dag like feil, for all del! Jeg mener at dette har skoleeiere ingen ting med å mene noe om i det hele tatt.

            Men etiske retningslinjer er topp, og helt nødvendig. Men disse må gjelde uavhengig av medium, treffpunkt og kommunikasjonskanal, på generelt grunnlag.

            -Øyvind