Ungdommen nå til dags? – Om fravær i skolen og voksnes retorikk i fraværsdebatten

I den siste tiden har det pågått en debatt om fravær i skolen, som begynte i Aftenpostens A-magasin. Der ble det henvist til at skolefraværet på videregående skoler i Oslo var på 10,5 % i 2013, og har økt de siste årene. Bare litt over halvparten av elevene i Norge fullfører videregående skole på normert tid. Kunnskapsminister Røe Eriksen ønsker å innføre en fraværsgrense. Flere rektorer og lærere ønsker større muligheter for sanksjoner, og et flertall på stortinget ønsker å innføre et makstak på fravær. Det vil si en maksgrense for hvor høyt fravær elevene kan ha før de mister karakteren sin, uavhengig av deres oppnådde faglige kompetanse. Tidligere kunnskapsminister, Kristin Halvorsen, er imot en slik ordning, fordi hun da mener at man gir signal om at det er greit at elevene er borte inntil en viss grense.

Ansvarlig for Aftenpostens Si;D-spalte, Beatriz Rivera, kaller elevfraværet for latskap og sier at «…vi må tørre å innrømme at vi har latt det vokse frem en ukultur i landet vårt, hvor vi vokser oss bortskjemte og late fordi samfunnet til stadighet syr puter under armene våre». Er du født i Norge, verdens rikeste land, har du altså ikke annet å gjøre enn å være takknemlig, uansett. Lærere, med Norsk Lektorlag i ryggen, mener at elevene har for mange rettigheter, og at de lærer seg at møteplikt ikke er viktig. I Aftenposten, skriver redaktør Per Anders Madsen at lærerne må gjenerobre i hvert fall noe av den makten de en gang hadde i norske klasserom. Meningene er altså mange, men grunnholdningen den samme: Elevene er late og bortskjemte, og må strammes opp.

Forskningsrapporten «Holdninger til fravær og nærvær i skole og arbeidsliv» fra SINTEF/ NTNU (2012), som gjengis i Aftenpostens A-magasin, viser at årsakene til fraværet er svært sammensatt. I st.meld. nr. 44 (2008-2009) blir mangelfull oppfølging omtalt som en stor årsak til frafall. Det kommer frem at elevene har blitt møtt med generell unnfallenhet, enten de har hatt faglige problemer, psykiske problemer eller har blitt mobbet og diskriminert. Anne Kjersti Myhrene Steffenak, stipendiat ved Karlstad Universitet med bakgrunn som helsesøster og psykiatrisk vernepleier, sier at det er kommet mer psykososiale utfordringer blant unge. Det samme ser jeg som lærer. Det er elever som har dårlige relasjoner til lærere og medelever, de sliter med lav selvfølelse og dårlig mestringsfølelse. All forskning tyder på at mangelfull oppfølging hjemmefra gir dårligere forutsetninger. Jeg blir derfor skremt av den unyanserte holdningen vi nå ser i debatten, både fra lærere og politikere, som resulterer i en stimatisering av elevene. Lærer ved BI, Cecilie Staude, påpeker i sitt blogginnlegg at strengere fraværsgrenser og flere sanksjonsmuligheter neppe vil føre til mer motiverte elever. Jeg er helt enig. Jeg er redd at en innføring av flere sanksjoner vil gjøre det lettere for lærere å fraskrive seg ansvar for det psykososiale arbeidsmiljøet. Jeg redd læreren snart ikke trenger å spørre elevene om hvordan det går, eller gi mulighet til å oppklare årsaken til anmerkningene de får ved fravær, fordi det automatisk antas at det skyldes latskap.

Nylig var det fokus på rådgivertjenesten i skolen. Til Aftenposten uttalte Elevorganisasjonen at elevene får for lite eller for dårlig oppfølging. Jeg skulle ønske at tjenesten hadde mer ressurser og større handlingsrom, og fikk en enda viktigere rolle i dagens skolesystem. I st. melding nr. 19 (2009-2010) Tid for læring påpekes dette behovet. Her konkluderes det med at skolehelsetjenesten må styrkes, og at hensikten vil være å avlaste lærerne, slik at de kan konsentrere seg om sine kjerneoppgaver.

Elevorganisasjonen mener at årsaken til fraværet er at lærerne ikke treffer med undervisningen, og at læreren må skape timer som elevene ønsker å møte opp i. De mener at skolen ikke er relevant for den verden som finnes rundt skolen lenger. Jeg mener også at vi må få mer fokus på undervisning som er relevant for videre arbeid og utdanning, og som gjenspeiler samfunnets arbeidsformer. Det er viktig å ha en god dialog med elevene, og det kan også være lurt å bruke arbeidsmetoder som motiverer og ansvarliggjør elevene i større grad når det gjelder oppmøte. Midt i fraværsdebatten kommer et friskt pust inn fra Hundsund ungdomsskole, der lærerne «flipper» undervisningen. Det vil si at lærerne spiller inn undervisningen i forkant, slik at elevene kan se på den når, og hvor mye de vil før de møter opp på skolen. Deretter får læreren bedre tid til faglig oppfølging og veiledning av enkeltelever i klasserommet. Vi har altså mye å lære av elevenes egne lærestiler.

Det er ingen tvil om at det trengs mer forskning når det gjelder forebygging av fraværet blant elevene, og at det må flere ressurser inn på det psykososiale feltet i skolen. Imens kan vi som lærere jobbe med å utvikle vår egen undervisning og oppfølging. Jeg tror at vi kommer lengst i denne debatten ved å lytte til elevene istedenfor å innføre flere sanksjonsmuligheter.

  • Anne-Kari

    En sammensatt utfordring dette, men det at elevene opplever at de blir «sett», at menneskene rundt dem (medelever og lærere») bryr seg og viser omsorg tror jeg er avgjørende sammen med mestringsopplevelser og følelse av å bli verdsatt for den man er. Å være medmenneske, en god lytter og en oppmerksom rådgiver er noen av lærerens viktigste oppgaver/funksjoner i tillegg til å være kunnskapsformidler.