Digitale verktøy Arkiver - Side 2 av 3

Blir barn smartere av å skrive for hånd?

En gjenganger vi ofte ser i nyhetsbildet er dikotomien om papir vs. skjerm. Med jevne mellomrom dukker det opp unyanserte mediesaker som tar opp dette temaet. Nå er det Gemini og forskning.no som har skrevet om temaet under overskriften «Derfor blir barn smartere av å skrive for hånd», men også NRK og Dagsrevyen har fanget opp saken. Studien skal altså ifølge mediedekningen bevise at barn husker mer og blir smartere av å skrive for hånd enn ved å bruke tastatur. Men blir de egentlig det?

Ukritisk mediedekning

Opphavet til mediedekningen av denne saken er nyhetsartiklene hos Gemini og forskning.no som jeg nevnte innledningsvis. Dette fremstår nok for de fleste som uavhengig journalistikk, men det er viktig å merke seg at NTNU er medeiere av Gemini. I tillegg kan man se øverst i artikkelen på forskning.no at også denne er produsert og finansiert av NTNU. Gjør man et raskt søk på journalisten som har skrevet artiklene, Anne Sliper Midling, finner vi raskt ut at hun er en senior kommunikasjonsrådgiver i kommunikasjonsavdelingen hos NTNU.

I innslaget om studien i Dagsrevyen 15. september hevdes det innledningsvis at forskere for første gang har «…målt hjerneaktiviteten til barn i ulike læringssituasjoner». På spørsmål fra NRK om barn blir smartere av å skrive for hånd, svarer en av forskerne fra studien med et rungende «JA, det tror jeg!».

Ingen kritiske røster trekkes inn i innslaget til NRK, men det trekkes inn anekdoter fra elever og en lærer fra én skole. Selv om utvalget i studien består av elever fra Steinerskolen besøker NRK Buvik skole, som er en offentlig skole i Skaun kommune, der læreren hevder at hun tror at elevene lærer raskere av å skrive med blyant.

Hva sier studien?

Studien er gjennomført av Eva Ose Askvik, F. R. (Ruud) van der Weel, og Audrey L. H. van der Meer ved NTNU. De ønsket å finne ut hvilke strategier som er mest effektive for optimal læring i klasserommet.

Utvalget skulle få et ord opp på skjermen og:

skrive ordet for hånd med digital penn
skrive ordet med høyre pekefinger på tastatur
tegne det som beskriver ordet med digital penn

Det argumenteres med at siden digitale enheter i økt grad erstatter tradisjonell skriving for hånd, så er det viktig å se på langtidseffektene av denne praksisen. Flere av argumentene for bruk av håndskrift hentes fra van der Meer og van der Weels tidligere studie fra 2017. Denne studien har jeg gjennomgått i et annet innlegg.

På samme måte som denne nylige studien, ble også studien fra 2017 kun gjennomført med digitale verktøy, til tross for at også den ble tatt til fordel for at man burde bytte ut PC med penn og papir. Studien fra 2017 viste heller ikke at barna lærte mer av å skrive for hånd, slik det har blitt påstått i media.

Betyr ulik hjerneaktivitet at barn blir smartere?

Hjerneaktiviteten til utvalget ble målt med sensorhetter og EEG-måling. Forskerne skriver selv i teoridelen av studien at den kognitive nytteverdien av EEG er omdiskutert.

I gjennomføringen av studien ble kun 5 sekunder av hjerneaktiviteten i starten av hvert ord målt. Kun ordene som ble håndskrevet eller tegnet ble vist på skjermen, mens det som ble tastet på tastaturet ikke ble vist. Med andre ord skrev de i praksis på et tastatur som ikke var tilkoblet noen skjerm, og dermed uten noen form for respons eller visuell stimuli. Dette kan ifølge forskerne selv ha gitt utslag på resultatet:

«The fact that the words produced by the participants did not appear on the screen may have affected the participants’ attention in trying to write as correctly as possible. Typewriting with only the index finger may also have been unfamiliar and could have contributed to the need for increased attention.»
(Askvik, van der Weel, van der Meer, 2020)

Ifølge forskerne kan vi i funnene se at hjerneområder som skal være viktige for minne og koding av ny informasjon hos de voksne er mer aktiverte når det skrives eller tegnes for hånd, enn ved bruk av tastatur. 12-åringene hadde den samme aktiveringen i hjernen, men i mindre grad enn de unge voksne. Forskerne innrømmer at koblingen mellom bruk av tastatur og læring fortsatt er uklar:

«However, as this activity was desynchronized and differed from when writing by hand and drawing, its relation to learning remains unclear.»
(Askvik, van der Weel, van der Meer, 2020)

Selv om en hjerneforsker kanskje vil kunne påstå at ulik hjerneaktivitet er evidens for læring, vil måling av hjerneaktivitet for å «bevise» læring kunne anses for å bidra til et reduksjonistisk syn på læring siden læring er så mye mer.

Lite og selektivt utvalg

Noe av det første jeg legger merke til i studien er det lille utvalget. Forskerne har valgt ut 12 unge voksne med gjennomsnittsalder på 23,58 år, og 12 barn med gjennomsnittsalder på 11,83 år. Med andre ord et svært lite utvalg. I forkant av dette hadde de ekskludert barn som var venstrehendte eller hadde dysleksi, ADHD eller var født prematurt. De skulle i tillegg ha veldig god erfaring med løkkeskrift og tegning.

«The school-aged children were recruited from 7th graders at the Waldorf school in Trondheim, who are very used to cursive handwriting and drawing.»
(Askvik, van der Weel, van der Meer, 2020)

Det som kanskje er mest spesielt er at elevene ble rekruttert fra en Waldorf-skole, altså Steinerskolen. Steinerskolen har sine egne læreplaner, og baserer seg på pedagogikk utviklet av antroposofen Rudolf Steiner. Ifølge Steiners skrifter så kunne tastatur føre til hjerteproblemer og andre fysiske problemer senere i livet (Sandberg og Kristoffersen, 2010). Steiner hadde også en oppfatning om tastenes plassering på skrivemaskiner (som i stor grad minner om tastaturene vi bruker i dag):

«As you know, typewriter keys are not arranged according to any spiritual principle, but according to frequency of their use, so that we can type more quickly. Consequently, when the fingers hit various keys, the flashes of lightning become completely chaotic. In other words, when seen with spiritual vision, a terrible thunderstorm rages when one is typing.»
(Mitchell, 2012)

De fleste lærere ved Steinerskolen deler neppe ukritisk Steiners syn på teknologi og læring, da Steinerskolen blant annet har opplæring i eksempelvis touch-metoden. Men de har fritak fra å bruke data frem til 6. klasse.

Rudolf Steiners syn på teknologi og bruken av teknologi i Steinerskolen kunne sikkert fått sitt eget innlegg, men det er liten tvil om at dette er en elevgruppe som passer godt til å gjøre de funnene forskerne hevder å ha gjort.

Kun digitale verktøy ble brukt

Det ironiske er at det i innslaget i Dagsrevyen fremstilles som at det er penn og papir som er avgjørende for at barnet blir smartere. Likevel ble hverken penn eller papir brukt i studien. Datamaskiner med trykkfølsomme skjermer av typen Microsoft Surface Studio ble brukt. Antageligvis de samme maskinene NTNU fikk gratis til sin forrige studie, som ble finansiert av Microsoft for å markedsføre den samme datamaskinen.

Nei, barn blir ikke smartere av håndskrift

Jeg har ikke selv bakgrunn innen nevrovitenskap, så jeg har derfor ikke forutsetning for å vurdere forskernes kompetanse på måling av hjerneaktivitet. Men med utgangspunkt i denne studien er det lite eller ingenting som tilsier at vi kan konkludere at barn blir smartere av håndskrift enn å bruke tastatur, selv om dette hevdes gjennom mediedekningen. I studiens konklusjon får vi et noe mer nyansert bilde:

«It is important to note that the present study did not attempt to suggest that we should prohibit digital devices in the classroom and go back to traditional handwriting in all levels of education.»
(Askvik, van der Weel, van der Meer, 2020)

På grunn av det lave utvalget og utvelgelseskriteriene er det vanskelig å i det hele tatt generalisere noen av funnene fra denne undersøkelsen. Man kan strekke seg til å si at 12 barn fra Steinerskolen, som hadde mye erfaring med skriving og tegning, og som ikke hadde hverken dysleksi, ADHD eller var født premature, hadde en annen hjerneaktivitet når de skrev med løkkeskrift enn ved å skrive med én finger på et tastatur uten skjerm. Men å påstå at dette beviser at barn blir smartere av skrive for hånd enn ved bruk av tastatur er usant og grenser til det useriøse.

Referanser

Askvik, Eva Ose; Van der Weel, Frederikus; Van der Meer, Audrey. (2020) The importance of cursive handwriting over typewriting for learning in the classroom: A high-density EEG study of 12-year-old children and young adults. Frontiers in Psychology. vol. 11.

Sandberg, K. A. og Kristoffersen, T. K. O. (2010). Det de ikke forteller oss – Steinerskolens okkulte grunnlag. Cappelen Damm.

Skjerm eller skjerming?

På Facebook spør Cappelen Damm om det har blitt for mye skjerm i det siste, og hevder at «Ekspertene er enige om at bøker er bedre for barna”. Men er det egentlig så unyansert?

Enten eller? Eller både og?

I artikkelen det lenkes til argumenteres det med at stadig flere foreldre i Silicon Valley begrenser barnas bruk av skjermer. At foreldre styrer barnas skjermbruk bør ikke anses som spesielt spektakulært, men det er heller ikke et argument for at skjermene nødvendigvis bør erstattes av bøker. Og hvorfor må man erstatte det ene med det andre? Hvorfor ikke anerkjenne at vi trenger både skjerm og bøker?

Anbefalinger fra WHO

Anbefalinger fra WHO om småbarn og skjermbruk blir brukt som argument mot skjerm. Jeg har tidligere gjennomgått rapporten fra WHO i et tidligere innlegg. Det Cappelen Damm ikke nevner er at disse anbefalingene ikke omhandler lesing. I anbefalingene fra WHO handler det om å begrense skjermtid for å unngå stillesitting. Med andre ord blir det litt rart å trekke disse anbefalingene inn som et argument for å erstatte skjerm med bøker. Det er heller ingen som argumenterer mot mer fysisk aktivitet.

Udokumenterte påstander

Videre kommer det frem i artikkelen at Brochmann, som det siste halvåret har vært aktiv i debatten rundt digitale verktøy i skolen, jobber med en bok om temaet. Han hevder at ingen kunne svare ham på hvorfor bøkene ble erstattet av nettbrett, og at «alle» er enige om at skjerm er problematisk. Han hevder videre at bruk av skjerm går utover leseferdighetene , uten å dokumentere disse påstandene. Han fremstiller bruk av skjerm i skolen som en kaotisk tilstand der «ingen» vet hvorfor nettbrett skal brukes i skolen. Som jeg har skrevet i en kronikk til Brochmann, så spør jeg om det er fordi han ikke har spurt fagfolk.

Han argumenterer videre med at private skoler i USA tar ut nettbrettene fra undervisningen, som at vi bør følge deres eksempler. Men han forteller ikke at dette dreier seg om Steinerskoler (Waldorfskoler) basert på Rudolf Steiners teori om at barn utvikler seg i 7-årsstadier, og ikke er modne for teknologi før de er tenåringer. Dette er forøvrig skoler der 1/3 av barna ikke er vaksinerte. Er det relevant for norsk skole hvor enkelte amerikanere velger å sende barna sine på skole? Så hvorfor er nettopp dette skoler vi bør etterfølge praksisen til? Gjelder det også vaksinasjon? Eller gjelder det bare for skjerm? Mener Brochmann at det er Steiners pedagogikk vi bør følge i den norske offentlige skolen?

Hva sier egentlig ekspertene?

For skal vi se hva forskerne og ekspertene sier så er det ikke så ensidig og unyansert som det Cappelen Damm og Brochmann hevder. Jeg har tidligere gjennomgått studier på lesing på skjerm, og i en stor metaanalyse fra 2018 konkluderes det med digital lesing vil være uunngåelig i fremtiden, og barna derfor må lære å lese på skjerm. Ifølge Stavangererklæringen, som er en slags oppsummering fra forskningsprosjektet EREAD, ble det konkludert med at man må lære lesestrategier for skjerm. Og ser vi på funn fra EPIRLS, viser rapporten at norske barn leser godt på skjerm.

Påstandene fra Cappelen Damm og Brochmann hviler på en falsk dikotomi om at det handler om skjerm mot bøker. Har Cappelen Damm selv glemt at de gir ut ebøker? De hevder at daglig leder i Foreningen !les hevder at skjermbruken må begrenses. Jeg kan ikke selv finne disse utsagnene, men jeg ser at hun ønsker mer leseglede. Og lesegleden er uavhengig av om teksten leses på skjerm eller papir. Så la oss heller slå et slag for mer leseglede enn å sette skjerm og bøker opp mot hverandre.

Tips til bruk av mobil i skolen

Mobil læring er ifølge Crompton (2013a) definert som «learning across multiple contexts, through social and content interactions, using personal electronic devices». Jeg har tidligere skrevet om mobilforbud, mobilhotell, og nettmobbing og mobil.

Mobil i skolen åpner for nye muligheter. Her får du noen tips til hvordan mobilen kan tas i bruk i klasserommet.

Kamerafunksjonen

Dersom alle elevene har tilgang på en smarttelefon betyr dette også at elevene har tilgang til kamera. Dette åpner for nye muligheter som ikke fantes tidligere. På yrkesfag kan man eksempelvis benytte kamerafunksjonen for å dokumentere arbeidsoppdrag eller praksisopplæring. Man kan også produsere instruksjonsvideoer av praktisk arbeid, som kan deles med medelever.

Kamerafunksjonen åpner også for muligheten til å scanne dokumenter, med apper som for eksempel Office Lens. Da får man digitalisert og samlet alle dokumentene på samme sted.

Lydopptak

Lydopptakeren på smarttelefonen er en fin mulighet for muntlig arbeid. Dette åpner for at elever kan vurderes for muntlig arbeid utover det som praktiseres i klasserommet. Ved å ta i bruk plattformer som SoundCloud, har også læreren mulighet til å legge inn skriftlig tilbakemeldinger ulike steder i lydfilen.

Kalenderverktøy

En fordel med å bruke kalenderverktøy som Google Calendar eller Outlook-kalenderen er at de kan deles med andre lærere og elever slik at de kan få tilgang til den via mobiltelefonen.

Second screen

Second screen vil si at man tar i bruk en tilleggsskjerm for å øke brukeropplevelsen. Et godt eksempel på dette er Kahoot og Mentimeter, der man tar i bruk mobiltelefoner (eller andre digitale enheter) og en hovedskjerm for å skape en annen brukeropplevelse enn den man tradisjonelt opplever ved bruk av én enkelt skjerm.

For de fleste lærere er nok Kahoot mest bruk for å gjennomføre enkle quizzer, men slike verktøy kan også fungere som kraftfulle presentasjonsverktøy. Som lærer kan man legge inn engasjerende spørsmål, og i etterkant av spørsmålene kan man skape en dialog i klasserommet rundt responsen på spørsmålet.

NRK om barn, autisme og skjermbruk

I en artikkel fra NRK datert 25. april 2019 presenteres nylige anbefalinger fra WHO om småbarn og skjermbruk. Jeg har tidligere kritisert narrativet om teknologi i media. Både når det gjelder leseferdigheter på skjerm og om håndskrift.

Anbefalinger fra WHO

Anbefalingene fra WHO er at barn må være fysisk aktive, få nok søvn, og at skjermtid bør begrenses. For barn mellom 0 til 2 år anbefales ingen skjermtid, mens for barn mellom 2 til 4 år anbefales maks 1 time for dagen. Skjermtid defineres som «…watching TV or videos, playing computer games». Med andre ord handler det mer om stillesitting enn isolert om skjermbruk. Fra et pedagogisk perspektiv vil det eksempelvis være naturlig å skille mellom pedagogisk innhold og mer underholdningspreget innhold.

Tynt forskningsgrunnlag

Ifølge NRK erkjenner WHO at de «sterke anbefalingene» har et tynt forskningsgrunnlag. Leser man rapporten finner man følgende:

For the critical outcomes, there was moderate to very low-quality evidence for screen time and adiposity, motor and cognitive development and psychosocial health and very low-quality evidence for overall sedentary time and adiposity, motor development and
psychosocial health. The overall quality of evidence was rated as very low.

Retningslinjer om viktigheten av at barn er aktive og at man bør unngå for mye stillesitting er ikke spesielt kontroversielt. Jeg antar at de fleste er enige om det. Selv om vi har data som sier at barn og ungdom er for lite aktive, finnes det ifølge WHO ikke sammenlignbare data for yngre barn. Det vil derfor med andre ord være vanskelig å konkludere.

Dopamin

NRK ber Willy-Tore Mørch ved Universitetet i Tromsø om å uttale seg. Han er psykolog og professor emeritus i barn og unges psykiske helse. NRK skriver at han stiller seg bak rådene. Han mener at rådene er riktige fordi «…senere nevrobiologisk forskning har vist at når små barn i første leveår ser på skjermer, utløses dopamin i belønningssenteret som sitter i hjerne». Dopamin er et viktig signalstoff som knyttes til «belønningssystemet» i hjernen vår. For å nyansere litt så utløses dopamin ved alle lysbetonte aktiviteter, også hos voksne.

Autistiske symptomer

Mørch uttaler videre at «…det har enkelte ganger vist seg at dette blir så mye at noen barn til og med kan utvikle autistiske symptomer». Jeg vil anta at han her snakker om fenomenet «Virtual Autism». Samtidig nevnes det ikke i artikkelen at fenomenet er omstridt og at studier i stor grad dreier seg om korrelasjoner. Dersom det å være innesluttet under en aktivitet er å ha autistiske symptomer, vil det antageligvis gjelde de fleste av oss.

Å hevde at skjermbruk utvikler autistiske symptomer blir nesten som å si at man ved å være lei seg utvikler depressive symptomer. Det er riktig at det å være lei seg er et symptom på depressivitet, men det er helt naturlig og er som regel ikke noe unormalt. Man kan spørre seg om Mørch i det hele tatt har lest retningslinjene fra WHO siden de ikke omtaler noe av det han kommenterer i artikkelen.

Misbruk av statistikk

Til slutt i artikkelen avslutter NRK med å trekke inn statistikk fra SSBs mediebarometer, som viser at i aldersgruppen 9-15 år spilte 81 prosent digitale spill daglig i fjor. Med andre ord en helt annen aldersgruppe enn den som er omtalt i WHO sine retningslinjer. Og statistikken omhandler digitale spill, som ikke er relevant for WHO sine retningslinjer siden de omtaler totalt skjermbruk. Med andre ord skriver NRK her litt om mye, og lite om skjermbruk.

Gir egentlig håndskrift bedre læring enn tastatur?

En studie fra NTNU som ble publisert i 2017 har ved flere anledninger blitt referert til som evidens for at «håndskrift gir bedre læring» enn bruk av tastatur. Grunnen til at jeg først velger å skrive om studien nå er fordi den stadig dukker opp som et argument mot bruk av teknologi i skolen. Men stemmer det egentlig at studien viser at håndskrift fører til bedre læring enn tastatur?

Utvalget i studien var 20 universitetsstudenter i alderen 21-25 år. Med tanke på alderen til utvalget, er det mest sannsynlig at disse studentene primært har hatt skriveopplæring med håndskrift. I undersøkelsen fikk deltakerne på seg sensorhetter (EEG) med 256 sensorer. Deretter ble studentenes hjerneaktivitet målt mens de skrev notater.

Det var tre forhold som ble undersøkt i studien:

Skrive ordene på laptop-tastatur med kun høyre pekefinger.
Beskrive ordene på laptop-tastatur med kun høyre pekefinger.
Tegne ordene med stylus (digital penn).

Med andre ord skulle ikke studentene skrive for hånd, men tegne for hånd:

…in an attempt to explain the differences underlying traditional (keyboard) writing versus modern (stylus technology) drawing.
(Van der Meer og van der Weel, 2017)

Det ble studert hvilke uliker deler av hjernen som var aktive under forsøket.

Funn fra undersøkelsen viste at hjerneaktiviteten var forskjellig når studentene skrev med én finger på tastaturet, og tegnet for hånd. At en undersøkelse viser ulik hjerneaktivitet, sier ikke nødvendigvis at læring foregår. Er måling av hjerneaktiviteten alene tilstrekkelig for å konkludere med at noe gir økt læring? Er det realistisk at noen skriver med kun én finger på tastaturet? Gir tegning og skriving samme forutsetninger for læring? Er utvalget stort nok og varierende nok til å generalisere funnene?

Det studien faktisk viser er at hjerneaktiviteten er forskjellig ved tegning med digital penn og skriving på tastatur, og at ulike deler av hjernen aktiveres.

Van der Meer og van der Weel (2017) hevder at resultatene fra studien viser at håndskrevne notater må tilbake i klasserommene for å optimalisere læringsprosessen. De hevder likevel at flere studier trengs for å kunne generalisere funnene:

However, to be sure about this generalization more studies are needed in which keyboard typing and stylus notetaking are directly compared during a (short) lecture.
(Van der Meer og van der Weel, 2017)

Noe annet som ikke kommer så godt frem i de ulike nyhetssakene som refererer til studien, er at studien er finansiert av, og gjennomført i samarbeid med Microsoft. Skolen fikk benytte nytt datautstyr fra Microsoft til bruk i studien. Resultatene fra studien ble deretter brukt av Microsoft i sin markedsføring av Surface-serien, der stylusen er et viktig verktøy. Studien ble brukt i reklamevideoer for Microsoft, men flere av disse videoene er av ukjente årsaker fjernet fra nettet i ettertid. Likevel finnes noen av videoene hos Microsofts spanske og franske avdelinger. Siden det i denne studien kun benyttes digitale verktøy er det derfor litt ironisk at den benyttes for å argumentere mot digitale verktøy i skolen.

Svekkes leseferdighetene av å lese på skjerm?

Den 3. oktober skriver NRK at “Leseferdighetene svekkes av å lese på skjerm”. Det henvises til en metaanalyse som “…er et slags sammendrag av 56 ulike studier. Mer enn 200 forskere i over 30 land og 170.000 deltakere har vært involvert.” I følge Anne Mangen, professor ved Lesesenteret til Universitetet i Stavanger, er alle resultatene i favør av papiret. I følge Mangen må vi “…tenke på verdien av dybdelesing, og hvordan vi kan ivareta en balansert mediediett i skolen.”

En svakhet med slike artikler som gjengir forskningsresultater er at de lett kan ende opp som unyanserte og sensasjonalistiske. For mange kan det kanskje virke som at vi bør lese mer bøker på papir, og lese mindre på skjerm. Men om man ser nærmere på metaanalysen ser man at det ikke er tilfelle – snarere tvert imot.

Det er riktig, basert på de 56 studiene i metaanalysen, at utvalgene i disse studiene har fordeler med å lese på papir når det gjelder dypere leseforståelse. Det er derimot viktig å påpeke at disse fordelene kun gjelder når man sammenligner papirbasert lesing med datamaskin, og ikke med håndholdte enheter (som f.eks. lesebrett, nettbrett). Flere tidligere metaanalyser, som det blir referert til, har ikke vist noen klare konklusjoner eller signifikante forskjeller mellom lesing på skjerm eller papir. (Kingston, 2008; Kong, Seo & Zhai, 2018; Noyes & Garland, 2008; Singer & Alexander, 2017).

Til NRK hevder Mangen at leseforståelsen vår svekkes, og i metaanalysen hevdes det riktig nok at den negative effekten av lesing på skjerm har økt de siste 18 årene. Man bør likevel stille spørsmålstegn ved validiteten ved dette funnet når utvalget i de ulike studiene er i forskjellige aldersgrupper og fra ulike land. Forfatterne av metanalysen påpeker selv variasjonen i aldersgrupper som en svakhet:

However, the distribution of age groups over the years was not broad enough to allow reliable analysis of this possible effect in our dataset.
(Delgado, Vargas, Ackerman, & Salmerón, 2018)

Selv om det er stor variasjon i aldersgrupper er majoriteten (63,79%) av utvalget studenter ved høyere utdanning. Har disse studentene primært lest lengre tekster i bokform eller på skjerm? Har de lært lesestrategier for skjerm?

Når man ser at utvalget i studiene har dypere leseforståelse av å lese på papir kontra skjerm er det kanskje nærliggende å tro at vi bør lese mer på papir. Men forfatterne av metaanalysen hevder derimot det motsatte.

However, given the unavoidable inclusion of digital devices in our contemporary educational systems, more work must be done to train pupils on dealing with performing reading tasks in digital media, as well as to understand how to develop effective digital learning environments.
(Delgado, Vargas, Ackerman, & Salmerón, 2018)

Forskerne argumenterer for at pedagogiske grep kan bidra til å minske utfordringene med skjermlesing, og hjelpe elevene til å utvikle ferdigheter som støtter en gjennomtenkt tilnærming til digital informasjon, og mener at det vil være urealistisk å basere seg kun på papirbasert lesing:

In conclusion, it is clear that digital-based reading is an unavoidable part of our daily lives and an integral part of the educational realm. Although the current results suggest that paper-based reading should be favoured over digital-based reading, it is unrealistic to recommend avoiding digital devices.
(Delgado, Vargas, Ackerman, & Salmerón, 2018)

De avslutter konklusjonen sin med et ønske om at metaanalysen skal kunne brukes for å legge til rette for mer effektiv digital lesing:

We hope our meta-analysis will guide evidence-based decisions by policy makers and point designers and researchers toward conditions that support effective digital-based reading.
(Delgado, Vargas, Ackerman, & Salmerón, 2018)

Så svekkes egentlig leseferdighetene av å lese på skjerm? Det ser heller ut til at mangel på lesestrategier og metoder svekker leseferdighetene på skjerm, og at vi bør jobbe mer for å lære elevene disse strategiene og metodene.

Nei, vi trenger ikke mobilforbud!

I 2001 tok den amerikanske forfatteren og foredragsholderen Marc Prensky i bruk begrepet «digitalt innfødte». Dette begrepet har blitt brukt til å beskrive barn og unge som vokser opp i en teknologirik verden og dermed automatisk forstår teknologien som omgir dem. I dag vet vi at dette er en myte. Barn og unge må dannes og utdannes også i digitale verktøy, noe Kunnskapsløftet tok på alvor da digitale ferdigheter ble innført som en grunnleggende ferdighet.

Når franske skolebarn mellom 3 og 15 år møter til skolestart i september vil de møte et nylig innført mobilforbud. Fredag 3. august kunne vi i Klassekampen lese at tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes mener Norge bør følge etter Frankrike, og innføre forbud mot mobiltelefoner i skolen. Han argumenterer med at mobilbruk i skolen kan føre til digitale uvaner.

I Klassekampens leder lørdag 4. august gir nyhetssjef MÍmir Kristjánsson inntrykk av at det er «fritt fram for elever å bruke mobiltelefon på skolen» uten et nasjonalt mobilforbud. Sannheten er at flere fylkeskommuner og kommuner har skolereglement som regulerer mobilbruk i skolen. I Oppland fylkeskommunes skolereglement kan man lese følgende: «Elevens bruk av IKT i undervisningen skal skje etter lærers anvisninger.»

Kristjánsson bruker mobilavhengighet, nettmobbing og dårlig konsentrasjonsevne i skoletiden som argument for et forbud. Dette er allerede kjente utfordringer for oss som jobber i skolen, men for meg som lærer er disse utfordringene et argument mot et nasjonalt forbud. For hva skjer når elevene våre skal ut i et samfunn uten mobilforbud, når de ikke har lært gode vaner og hensiktsmessig bruk i skolen? Blir det mindre nettmobbing med forbud, eller vil problemet i større grad flyttes til fritiden? Skolen er en viktig arena for å fange opp problembruk, og det bør den fortsatt være.

Det finnes riktignok studier som viser at mobilbruk kan ha negativ innvirkning på elevenes oppmerksomhet og prestasjoner. Men en svakhet med slike studier er at de ofte sammenligner totalforbud og fri tilgang. Med andre ord er premissene for studiene feil, da vi allerede har regelverk som skal regulere bruken av digitale verktøy i norske skoler. Det finnes dessuten andre studier som viser at mobile enheter kan være en støtte i opplæringen, som for eksempel forskningsprosjektet SMILE ved Stanford University der mobiltelefoner brukes for å lære matematikk.

Å innføre et nasjonalt forbud mot mobiltelefoner vil være et uttrykk for manglende tillit både til skolen som institusjon, og til læreren som klasseleder. For det bør være læreren som til syvende og sist avgjør hvordan læringsmiljøet skal være i klasserommet og hvilke verktøy det er hensiktsmessig å bruke. Derfor vil et nasjonalt forbud kunne være et hinder for profesjonens autonomi.

Istedenfor forbud, bør vi heller jobbe for at elevene lærer god og hensiktsmessig bruk av digitale verktøy. Når vi nå vet at digitalt innfødte er en myte, bør skolen som institusjon ta samfunnsansvar ved å utdanne elevene til å bli digitalt kompetente og digitalt dannede. Nylig kom Lincoln University med en forskningsgjennomgang av konsekvenser av digitale distraksjoner i skolen. Ifølge gjennomgangen bør elevene bevisstgjøres på konsekvensene av uhensiktsmessig bruk, og lære selvregulering. Mens skolene anbefales å håndheve det regelverket de allerede har, ta i bruk aktiv læring i klasserommet, og innlemme mobilen som et læringsverktøy.

Undervisningsopplegg ble til mobilapp

Den nye og mye omdiskuterte fraværsgrensen har utvilsomt skapt mye hodebry for lærere og elever. Debatten er svært polarisert – enten er man veldig for, ellers er man veldig imot. Jeg tilhører nok sistnevnte gruppe, og jeg skrev om mine meninger om fraværsgrensen allerede for et par år siden.

Etter at den ble innført, ser jeg nå ulike utfordringer knyttet til den nye fraværsgrensen. Eksempelvis så mister elever på Vg2 yrkesfag karakteren i kroppsøving for første termin allerede etter to dobbelttimer med udokumentert fravær. Det at elevene mister karakteren allerede i første termin, skal etter hensikten være å gi elevene en sjanse til å forbedre seg i andre termin. Dette faller likevel på sin egen urimelighet, siden elever ved Vg2 yrkesfag søker på lærlingplass med karakterne fra første termin, og dette vil derfor kunne være avgjørende for at eleven kommer ut i lærefaget. Svært få bedrifter ønsker å ansatte en lærling som har mistet karakter i fellesfagene. Desto viktigere er det derfor å følge med på fraværet. I dette innlegget er derimot ikke hensikten å diskutere selve fraværsgrensen.

I år underviser jeg blant annet på Informasjonsteknologi 2, som er et programfag for studiespesialisering. Her skal elevene lære å programmere. Jeg tenkte derfor at det ville være en fin oppgave å la elevene få forsøke å programmere en fraværskalkulator. Ikke bare vil en slik oppgave være lærerik, men også nyttig for elevene. Jeg tenkte derfor at jeg først fikk lage et løsningsforslag.

Dette løsningsforslaget ble etter hvert til appen Fraværsappen. For at elever og lærere skal kunne få god oversikt over fraværsprosenten, har jeg valgt å publisere denne koden som en egen app. Foreløpig kan denne appen lastes ned til iOS, Android og Windows 10 Mobile.

Prøv ut appen, og kom gjerne med innspill og tilbakemeldinger.

E-portfolio with Google Classroom

A learning platform with multiple possibilities

Google Classroom is a LMS (learning management system), or more precisely, a blended learning platform for schools. It’s a part of Google Apps for Education, and was first launched in August 2014.

Google is known for developing groundbreaking web based tools, like Docs, Calendar, Gmail etc. Classroom is somewhat an alternative to other renowned learning management systems such as Fronter, Itslearning and Canvas, but is at the same time different than the aforementioned platforms. Google Classroom is something in between traditional learning management systems and social medias in the way everything is connected.

In Google Classroom you have a stream (Google+), a calendar (Google Calendar), folders and files in the cloud (Google Drive). It is basically a combination of several online tools that Google has previously developed, connected together into a powerful platform to enhance learning. You can use Google Drive to create assignments, and students can work directly in their web browser with Google Docs, and turn in their responses in a folder in Google Drive. This way everything is saved in the cloud, and the students doesn’t risk losing any of their work. Reformatting your computer won’t be a valid excuse for not turning in your assignment anymore.

Signing up

To start using Google Classroom, you’ll need to sign up for Google Apps for Education. You will need a registered domain connected to your account, which need to be verified by Google. Preferably a domain name for an educational institution should be used, like for example your own school. The domain name will be used for the students e-mail addresses. The e-mail address will also act as the username for logging in to Classroom.

The integrated calendar is a powerful tool.

E-portfolio

Google Classroom is a unique tool to connect students and teachers in the cloud. As the platform is based on Google Drive for uploading documents and assignments, it is also facilitated to implement the e-portfolio method. Both teachers and students can create folders and documents that can be shared between each other. If the students work in groups, they can create their own shared folder. This way the groups’ work will be available to all the members of the group, even if one or more are absent. As everything happens in the cloud, everything can be done asynchronous.
With Google Drive’s options to create shared documents, it is possible to share folders and documents with the whole class. This way you can turn Google Classroom into a netfolio. According to Barbera (2009), students who use netfolio seem to demonstrate a greater perception of improvements in their work than the students who use e-portfolio. Students using netfolio also has a higher grade of revisions than those using e-portfolios, and they also had higher grades. This tells us that sharing the assessment folders with the whole class, might be beneficial to the whole class of students.

You can select from a variety of attachment types.

Student collaboration

Google Classroom doesn’t only support using e-portfolios, but with the power of Google Docs, the students can also work together in new ways thanks to the power of Google Docs. This text editor will let the students share documents with each other and participate in collaborative writing where they work in a document simultaneously.

Conclusion

Google Classroom can work as a fully functional LMS for assessing. It lacks some basic functions such as registering absence, but the other powerful features compensates.

References

Barbera, E. (2009). Mutual feedback in e‐portfolio assessment: an approach to the netfolio system. British Journal of Educational Technology, 40(2), 342-357. doi:10.1111/j.1467-8535.2007.00803.x

Læring med LEGO

Helt siden jeg var liten har jeg vært stor fan av LEGO, og jeg har alltid ment at disse byggeklossene er perfekte for å stimulere kreativitet og problemløsing. Utover dette er det svært mange positive sider ved bruk av LEGO, som for eksempel sosiale ferdigheter når man samarbeider.

LEGO Mindstorms er byggesett fra LEGO Education-serien, der man kan bygge avanserte roboter og tekniske maskiner ved hjelp av små programmerbare maskiner. Her blandes altså det beste fra to verdenes: byggeklosser og programmering. Når jeg gjennom mitt masterstudie ved Høgskolen i Oslo og Akershus, fikk tilbud om å være med til LEGO-laben til Birger Brevik på Høgskolen sin avdeling på Kjeller, kunne jeg med andre ord ikke si nei. Birger skrev sin PhD om byggeklossene, med tittelen «LEGO & Læring. En kvalitativ studie av elektrofaglæreres bruk av LEGO Mindstorms som læringsverktøy i norsk videregående skole».

Dagen ble brukt til å teste ut ulike løsninger og fremgangsmåter for LEGO-robotene. Vi hadde tilgang på gyrosensorer, ultralyd (måle avstand), fargesensor, og mange andre sensorer til å fange opp ulik informasjon. Ulike oppdrag ble gjennomført der vi måtte få robotene våre til å kjøre, hente, løfte, slå, snurre osv.

Det er utall bruksområder for LEGO Mindstorms i skolen. Man kan bruke det i TIP (Teknikk og industriell produksjon) for å blant annet demonstrere produksjonsmaskiner. I tillegg kan de brukes i fag som matte, naturfag, samfunnsfag og teknologi. Dagen var svært inspirerende og jeg kan virkelig anbefale LEGO Mindstorms til lærere som ønsker å tilføye litt ekstra kreativitet til undervisningen. For det er som Birger sa selv: Det er fantasien som setter begrensningene.