I 2001 tok den amerikanske forfatteren og foredragsholderen Marc Prensky i bruk begrepet «digitalt innfødte». Dette begrepet har blitt brukt til å beskrive barn og unge som vokser opp i en teknologirik verden og dermed automatisk forstår teknologien som omgir dem. I dag vet vi at dette er en myte. Barn og unge må dannes og utdannes også i digitale verktøy, noe Kunnskapsløftet tok på alvor da digitale ferdigheter ble innført som en grunnleggende ferdighet.
Når franske skolebarn mellom 3 og 15 år møter til skolestart i september vil de møte et nylig innført mobilforbud. Fredag 3. august kunne vi i Klassekampen lese at tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes mener Norge bør følge etter Frankrike, og innføre forbud mot mobiltelefoner i skolen. Han argumenterer med at mobilbruk i skolen kan føre til digitale uvaner.
I Klassekampens leder lørdag 4. august gir nyhetssjef MÍmir Kristjánsson inntrykk av at det er «fritt fram for elever å bruke mobiltelefon på skolen» uten et nasjonalt mobilforbud. Sannheten er at flere fylkeskommuner og kommuner har skolereglement som regulerer mobilbruk i skolen. I Oppland fylkeskommunes skolereglement kan man lese følgende: «Elevens bruk av IKT i undervisningen skal skje etter lærers anvisninger.»
Kristjánsson bruker mobilavhengighet, nettmobbing og dårlig konsentrasjonsevne i skoletiden som argument for et forbud. Dette er allerede kjente utfordringer for oss som jobber i skolen, men for meg som lærer er disse utfordringene et argument mot et nasjonalt forbud. For hva skjer når elevene våre skal ut i et samfunn uten mobilforbud, når de ikke har lært gode vaner og hensiktsmessig bruk i skolen? Blir det mindre nettmobbing med forbud, eller vil problemet i større grad flyttes til fritiden? Skolen er en viktig arena for å fange opp problembruk, og det bør den fortsatt være.
Det finnes riktignok studier som viser at mobilbruk kan ha negativ innvirkning på elevenes oppmerksomhet og prestasjoner. Men en svakhet med slike studier er at de ofte sammenligner totalforbud og fri tilgang. Med andre ord er premissene for studiene feil, da vi allerede har regelverk som skal regulere bruken av digitale verktøy i norske skoler. Det finnes dessuten andre studier som viser at mobile enheter kan være en støtte i opplæringen, som for eksempel forskningsprosjektet SMILE ved Stanford University der mobiltelefoner brukes for å lære matematikk.
Å innføre et nasjonalt forbud mot mobiltelefoner vil være et uttrykk for manglende tillit både til skolen som institusjon, og til læreren som klasseleder. For det bør være læreren som til syvende og sist avgjør hvordan læringsmiljøet skal være i klasserommet og hvilke verktøy det er hensiktsmessig å bruke. Derfor vil et nasjonalt forbud kunne være et hinder for profesjonens autonomi.
Istedenfor forbud, bør vi heller jobbe for at elevene lærer god og hensiktsmessig bruk av digitale verktøy. Når vi nå vet at digitalt innfødte er en myte, bør skolen som institusjon ta samfunnsansvar ved å utdanne elevene til å bli digitalt kompetente og digitalt dannede. Nylig kom Lincoln University med en forskningsgjennomgang av konsekvenser av digitale distraksjoner i skolen. Ifølge gjennomgangen bør elevene bevisstgjøres på konsekvensene av uhensiktsmessig bruk, og lære selvregulering. Mens skolene anbefales å håndheve det regelverket de allerede har, ta i bruk aktiv læring i klasserommet, og innlemme mobilen som et læringsverktøy.