Kategori: Digitale verktøy

Kunstig intelligens er oss

Kunstig intelligens har vært den store snakkisen i skolen de siste ukene. Gjør den at elevene slutter å gjøre leksene selv? Kan den overta noe av jobben til lærerne? Bør vi ta i bruk kunstig intelligens i skolen, eller er det en trussel mot skolen slik vi kjenner den?

Hva er ChatGPT?

ChatGPT er en kunstig intelligens som er trent opp til å etterligne menneskelig dialog. Tjenesten er foreløpig kun i beta, men hvem som helst kan registrere seg. Jeg er selv imponert over noe av innholdet den kan produsere, men samtidig er jeg mest overrasket over hvor overrasket mange er over at slike tjenester eksisterer. Jeg mener også at begrepet “kunstig intelligens” i mange sammenhenger kan være litt misvisende, da slik teknologi ofte handler om å gjenkjenne mønstre og etterligne de. Det er derfor ikke så stor forskjell på slik teknologi og algoritmer vi allerede kjenner som tas i bruk i søkemotorer eller hos kjente sosiale medier.

Det er riktig at ChatGPT kan produsere relativt overbevisende tekster. Men bare inntil et visst nivå. Tjenesten vil nok bare bli bedre og bedre, men akkurat nå avslører den ofte seg selv i refleksjon og dybdeforståelse. I tillegg vil nok også plagieringskontroller få mer og mer funksjonalitet som avdekker bruken av slike tjenester. Det finnes også verktøy som er blitt laget for å avsløre tekst som er skrevet med kunstig intelligens. Likevel er det viktig å huske at lærere ikke har lov til å lime inn elevenes besvarelser i disse verktøyene. Man bryter mest sannsynligvis både med taushetsplikten og elevens personvern ved å gi fra seg elevarbeid til en tredjepart på denne måten uten elevens samtykke.

Kan vi sperre for ChatGPT i skolen?

Et vanlig spørsmål nå er hvordan vi kan få blokkert ChatGPT i skolen. Noen lærere krever at bruken av tjenesten skal kontrolleres. UDIR har allerede varslet at åpent internett til eksamen stenges inntil videre. Dette er utvilsomt en kortsiktig løsning, for løsningen er hverken å skru av nettet, eller å sperre tilgangen til ChatGPT. For det første fordi det ikke er hensiktsmessig, og for det andre fordi det teknisk ikke er mulig. Hvorfor det ikke er mulig får jeg ta i et annet innlegg, men ChatGPT er hverken det første eller eneste verktøyet med kunstig intelligens. Grunnen til at det ikke er hensiktsmessig er fordi vi må lære elevene å kunne produsere gode elevbesvarelser uavhengig om de har slike verktøy tilgjengelig eller ikke. Jeg et inntrykk av at lærere i større grad i dag lager oppgaver som krever at elevene viser kompetanse, da dette har blitt fremhevet i nyere læreplanverk. Er kanskje eksamensformen eller noen av oppgaveformene overmodne for nytenkning dersom en robot klarer å løse de? 

Bør kunstig intelligens og ChatGPT brukes i skolen?

Kunstig intelligens i skolen har vært et tema de siste årene, og det ble blant annet omtalt i Horizon-rapporten fra 2017 om hvordan teknologien ville påvirke skolene i norden de neste årene. Kunstig intelligens og maskinlæring i skolen ble da forespeilet i løpet av en to- til tre-årsperiode. Og selv om det allerede er tatt i bruk noen steder, kan man si at det ikke er noen prosjekter som har fått så stor oppmerksomhet som da ChatGPT lanserte sin åpne løsning 30. november i fjor. Men på spørsmålet om kunstig intelligens og ChatGPT har en plass i skolen bør man dele spørsmålet opp i to. For det er ingen tvil om at elever må lære om kunstig intelligens, og at denne formen for teknologi vil kunne revolusjonere skolen. Dette er en naturlig del av en opplæringen i digitale ferdigheter. Elevene må lære om både fordelene og utfordringene som er knyttet til denne teknologien Men for å jobbe med kunstig intelligens kreves det ikke at man jobber med ChatGPT.

Jeg ser at flere lærere tidlig kastet seg over dette verktøy, og anbefaler å ta i bruk ChatGPT i skolen. Men hva om denne praksisen er ulovlig? En lærer kan ikke kreve at elevene skal bruke denne tjenesten, og bør heller ikke forvente at de skal gjøre det. Til det må skoleeier ha en databehandleravtale med OpenAI. Av den grunn kan en lærer heller ikke legge inn elevenes arbeid i tjenesten uten deres samtykke. Innholdet du deler med OpenAI kan nemlig brukes i blant annet reklame, og du gir de også samtykke til å dele denne informasjon med tredjepart.

“…we may share Personal Information with vendors and service providers, including providers of hosting services, cloud services, and other information technology services providers, event management services, email communication software and email newsletter services, advertising and marketing services, and web analytics services. Pursuant to our instructions, these parties will access, process, or store Personal Information in the course of performing their duties to us.” 

Utdrag fra personvernerklæringen til OpenAI.

Det er viktig å huske at ChatGPT bare er én av mange tilbydere av slik teknologi. Tjenesten er utviklet av amerikanske OpenAI, og vil på sikt ha en enorm kommersiell verdi for selskapet. Grunnen til at den nå er åpen og tilsynelatende gratis, er fordi at de nå trenger vår hjelp. De trenger oss både til å markedsføre gjennom omtale (slik også jeg gjør her), men de trenger også hjelpen vår til å fylle chatboten med informasjon slik at den kan bli bedre. At kunstig intelligens vil forandre skolen er det ingen tvil om. Spørsmålet er heller om det er ChatGPT som skal ha den rollen. I en nylig debatt arrangert av Utdanningsforbundet etterspurte professoren Morten Goodwin en større satsning på norskutviklet kunstig intelligens. Dette kan være en god idé. For på denne måten vil vi i større grad kunne sikre at den ikke bryter med norsk personvernlovgivning.

Selv om det ikke er hensiktsmessig å sperre for bruken, er det for mye usikkerhet knyttet til ChatGPT til å kunne benytte dette verktøyet i skolen. Etter hvert som brukere interagerer og fyller chatboten med mer informasjon, vil produktet bare bli bedre og bedre. Og hva slags informasjon deler vi egentlig med chatboten? Noen er kanskje bare nysgjerrige, mens andre er mer naive og deler informasjon som blant annet kan være sensitiv. Den blir altså et produkt av det vi fyller den med. Altså er kunstig intelligens oss – både på godt og vondt.

Unyansert frykt om barnas skjermbruk

Den 17. juni kunne vi i Aftenposten lese professor Annika Melinders bekymring over barns skjermbruk. Hun beskriver at hun i 2017 var tilbake i BUP for første gang på 17 år, og hvordan hun ble overveldet over lidelsesuttrykket til barna hun møtte.

Hun skriver at barna kunne ha «…lidelsesuttrykk forenlig med autismespekterforstyrrelser, adferdsforstyrrelser, tilknytningsforstyrrelser og med flytende angst». Hun baserer bekymringen på en anekdote om at hun har opplevd en endring i diagnosebildet i løpet av disse 17 årene hun har vært ute av BUP, uten å reflektere over at denne endringen kan skyldes andre årsaker enn skjermbruk. Melinder skriver «jeg lurer på» og «kan det ha seg slik», men det ser ut til at hun svarer på sin egen undring ved å finne forskning som bekrefter hennes egen «gryende uro». Blir det ikke litt for enkelt å legge all skylden på skjermbruk?

«Ticslignende tilstander»

Melinder bruker pandemien som eksempel på hvor skadelig skjermbruken er. I denne sammenhengen kommer hun med påstanden om at «økt bruk av sosiale medier under pandemien kan ha resultert i blant annet flere ticslignende tilstander hos tenåringsjenter» og henviser til en studie av Pringsheim et al. (2021).

Det hun ikke skriver er at alle deltakerne i studien allerede hadde en historie med tics fra før. Hun tar heller ikke med i betraktningen at studien viser at denne økningen kan skyldes flere faktorer. Som blant annet den helt spesielle situasjonen under pandemien, med en uvanlig hjemmesituasjon og følelsesmessige reaksjoner knyttet til nedstengningen av samfunnet. Studien konkluderer også med at det trengs mer kunnskap. Den kunnskapen kom nå i år, og viste at man ikke finner noen signifikant endring i ticssymptomer verken før eller under pandemien (Hall et al, 2022).

Korrelasjoner om skjermbruk

Faktagrunnlaget som Melinder baserer seg på handler altså om korrelasjoner knyttet til skjermbruk. Korrelasjoner vil si at man finner en sammenheng mellom to målbare størrelser, uten at det nødvendigvis er en årsakssammenheng (kausalitet). Det kan være risikosport å trekke konklusjoner basert på korrelasjoner når det gjelder skjermbruk, nettopp fordi nesten alle har en skjerm.

En studie fra Oxford i 2019 (Orben & Przybylski) så på sammenhengen mellom de unges livskvalitet og skjermbruk. Ved å utelukkende se på korrelasjoner mellom unges livskvalitet og faktorer som for eksempel mobbing, røyking og søvnmangel fant de at skjermbruken hadde nesten samme negative påvirkning på de unges livskvalitet som det poteter hadde – altså nesten ingenting. Bruk av briller hadde for eksempel en mer negativ påvirkning på de unges livskvalitet enn det skjermbruk hadde. Det betyr ikke at det ikke eksisterer en årsakssammenheng, men det betyr heller ikke at det gjør det.

De samme forskerne (Orben et al.) gjennomgikk i 2021 en undersøkelse som hadde pågått over 30 år med over 400 000 britiske og amerikanske ungdommer. Forskerne fant ikke bevis for en sammenheng mellom teknologibruk og psykisk helse.

Foreldres skjermbruk i samspill med egne barn

Melinder trekker frem Folkehelseinstituttets gjennomgang av studier om foreldres skjermbruk i samspill med egne barn (Nøkleby et al., 2022). Det er riktig at flere av studiene finner negative konsekvenser for samspillet med barn, foreldres responsivitet og oppmerksomhet, samt barnets følelsesuttrykk. Noe de ville funnet i tilsvarende situasjoner der barnet ignoreres. Problemet er at de ikke kunne konkludere, slik som Melinder hevder at de gjør.

Folkehelseinstituttet påpeker at de har «..begrenset tillit til mye av dokumentasjonen», og at de ikke kan «…utelate at det finnes bakenforliggende faktorer som påvirker både bruken av mobile skjermer og barnets atferd og utvikling – slik som foreldres generelle stil overfor barnet». De kan heller ikke si noe om hvordan barnet påvirkes over tid, eller hvordan skjermen påvirker tilknytning og emosjonell og kognitiv utvikling hos barnet.

God balanse er det beste

Melinder avslutter sin kronikk med en påstand om at IT-folk i Silicon Valley ikke vil gi skjermer til sine egne barn. Dette er et velkjent argument som trenger nyansering. Det er riktig at noen av disse IT-folkene velger å sende barna sine på Steinerskoler, men hvor mange dette dreier seg om sies det ingenting om i artiklene. Med tanke på mengden av mennesker som jobber i IT-relaterte bedrifter i Silicon Valley, ville det vært rart om det ikke var tilfelle at noen sendte barna sine på disse privatskolene. Det betyr derimot ikke at disse foreldrene har kompetanse på teknologi og læring. Man finner helsepersonell i antivaks-miljøene, og med Melinders logikk bør vi da føle «gryende uro» for vaksiner også?

Melinder setter skjerm og mellommenneskelig kontakt opp mot hverandre som to motsetninger. Det er litt spesielt når vi etter nedstengingen av samfunnet kunne se hvordan teknologi nettopp ble tatt i bruk for å kunne opprettholde mellommenneskelig kontakt. Det er uten tvil også negative sider og utfordringer med teknologi som bør tas på alvor. Og det er heller ikke slik at man må velge mellom skjerm eller fysisk aktivitet og møter ansikt-til-ansikt. En god balanse er det beste, som med alt annet.

Norske barn rapporterer høyere tilfredshet med livet enn andre barn i Europa, samtidig som at de også bruker mer tid foran skjermen.

(Milosevic T. et al., 2022)

Og ser man på forskningen på barn og unge og teknologi så ser det ikke så mørkt ut som man kanskje kan få inntrykk av. En helt fersk studie med blant annet forskere fra Universitet i Oslo (Milosevic T. et al., 2022) viser at norske barn rapporterer høyere tilfredshet med livet enn andre barn i Europa, samtidig som at de også bruker mer tid foran skjermen. Kanskje kan det dempe Melinders «gryende uro»?

Ungdom blir deprimerte av poteter

Er skjermtid skadelig? Finnes det en sammenheng mellom antall dødsfall i basseng og filmkarrieren til Nicolas Cage? Og blir virkelig ungdom deprimerte av poteter? Kanskje får du svarene alle lurer på her.

Skjermtid

I mange tilfeller er det skjermen som får skylden for barna og unges ve og vel. Nylig kom Helsedirektoratet med nye råd om fysisk aktivitet og stillesitting. Overskriftene ble «Dropp all skjermtid for de minste barna» og «Fraråder all bruk av skjermtid». Da kan det være naturlig å tenke at det er skjermen som er problemet. Rådene handlet derimot om stillesitting og ikke om skjermbruken i seg selv.

Skjermtid er egentlig et håpløst begrep når man skal diskutere forskning knyttet til skjermbruk. Rett og slett fordi skjermtid kan handle om så mye, og fordi det finnes så mange korrelasjoner. Innen forskning snakker man om korrelasjoner som noe som kan måles og se ut til å ha en sammenheng med hverandre, uten å nødvendigvis kunne bevise en årsakssammenheng (kausalitet).

Forskning viser at…

I nyhetsbildet omtales svært ofte teknologi i negative ordelag. Det handler om at vi blir avhengige og at bruken fører til psykiske problemer. Problemet er at slike påstander svært ofte handler om statistikk som viser en korrelasjon. Det kan godt hende at det er en årsakssammenheng, men det aller meste man ser i media baserer seg på korrelasjoner.

Det er det samme når Sanna Sarromaa hevder at «Forskning viser at…» og knytter overvekt opp mot intellekt:

Eller dersom man ser på korrelasjonen mellom grafene for antall personer som har druknet i basseng og antall filmer Nicolas Cage har spilt i.

Tyler Vigen (CC BY)

At noe har en korrelasjon betyr ikke at det automatisk har en årsakssammenheng. Korrelasjoner er ofte bilaterale og det er ikke alltid lett å vite om det er en årsakssammenheng, eller om det var høne eller egget som kom først.

Ødelegger poteten barna våre?

En studie fra Oxford (Przybylski og Orben, 2019) så nærmere på korrelasjoner knyttet til barn og unges velbefinnende. Studien tok utgangspunkt i 355 358 barn og unge fra USA og Storbritannia. Og funnene viste faktisk at korrelasjonen mellom barn og unges velbefinnende og poteter hadde nesten like stor påvirkning som med teknologibruk (internett, spill, mobilbruk, sosiale medier). Funnene viste også at det å bruke briller hadde enda mer negativ påvirkning enn både poteter og skjermbruk. Det betyr ikke at det ikke er noen årsakssammenheng, men bildet er altså mer nyansert. Likevel er det skjermen som får mest fokus i media og offentlig debatt, og ikke poteten. 

«The nuanced picture provided by these results is in line with previous psychological and epidemiological research suggesting that the associations between digital screen-time and child outcomes are not as simple as many might think.»

Przybylski & Orben, 2019

Men det må også sies at både poteter og teknologibruk i liten grad var assosiert med barn og unges velbefinnende. Med andre ord så kan fortsatt både skjerm og poteter trygt konsumeres, om vi skal tro funnene her. Men alt med måte. For korrelasjoner forteller oss også at poteter kan føre til en økt risiko for type 2 diabetes.

Nye nasjonale helseråd – bør man droppe all skjermtid?

Når det kommer nye nasjonale helseråd drukner mediene i tabloide overskrifter. Mange foreldre er bekymret. Er en hel generasjon fortapt på grunn av uvettig skjermbruk? Her får du svaret.

Handler først og fremst om stillesitting

Den 9. mai ble Helsedirektoratets nye råd om fysisk aktivitet og stillesitting lansert, og når det kommer nye helseråd blir selvsagt overskriftene «Dropp all skjermtid for de minste barna» og «Fraråder all bruk av skjermtid». Det er viktigere å tegne et bilde av skjermen som problemet, enn å få frem nyansene i rådene. Jeg har sett på presentasjonen fra Helsedirektoratet og lest anbefalingene. Rådene omhandler både fysisk aktivitet og skjermtid, men jeg vil her fokusere på det som får mest medieoppmerksomhet: skjermtid for barn og unge.

Disse rådene har tatt utgangspunkt i rådene som kom fra WHO i 2019 og 2020. Allerede i 2019 skrev jeg om medias vinkling knyttet til rådene fra WHO, og den gang innrømte WHO til NRK at forskningsgrunnlaget var tynt. Med andre ord handler disse rådene først og fremst om stillesitting, og ikke det som skjer på skjermen. Det er riktig at skjermtid for barn under 1 år frarådes. Men det frarådes også for eksempel at barn skal sitte fastspent i en bil over lengre tid.

Dette sier rådene om skjermtid

Mens skjermtid for barn under 1 år altså frarådes, bør skjermtiden for barn mellom 1-5 år begrenses til 1 time. Men det understrekes også at rådene ikke bør gå utover skjermtiden som brukes til læringsøyemed. Dette er en viktig nyanse med tanke på debatten om digitale verktøy i barnehagen.

For barn mellom 6-17 år anbefales det at passiv skjermtid begrenses. Ifølge Helsesdirektoratet er dette «…tid der det ikke er interaksjon med andre eller noen fysisk aktivitet involvert». Skjermtid trenger ikke å være passivt. De ønsker å formidle at balanse er viktigst.

For de eldre barna bør ikke rådene gå utover «…pedagogisk bruk av digitale læremidler til skolearbeid». Og at «…spesiell oppmerksomhet bør rettes mot passiv skjermtid på fritiden». Spill er mer aktivt enn skjermtid uten «…fysisk aktivitet, bevegelser eller samhandling».

I Helsedirektoratets presentasjon av rådene anerkjenner de at barna lever i en digital verden, og at digital kompetanse er viktig å lære. Men at det er nettopp dette med balanse som er viktig, og at barna må være fysisk aktive. Ifølge psykologispesialist Gaute Godager må man se an barnet. Dette med å se an barnet og den helhetlige balansen er også rådet fra Helsedirektoratet.

Unyansert om «de digitale prøvekaninene»

Etter å ha fulgt debatten om nettbrett i skolen over flere år, var det interessant å få et dypere innblikk i meningene til en av det siste årets største kritikere av nettbrett i skolen. Her kommer en kritisk gjennomgang av boken «De digitale prøvekaninene» av Gaute Brochmann sett fra et lærerperspektiv.

Bakgrunnen for boken

Det siste året har arkitekt Gaute Brochmann blitt et nytt navn i debatten om digitale verktøy, og han har i stor grad fått legge premissene for debatten. Da nettbrett skulle innføres på skolen til datteren hans fant han ikke svaret på «hvorfor». I stedet for å søke videre, valgte Brochmann å skrive en kronikk. Han har fått svar fra skolesjefen i Lillehammer kommune både i kronikkform og i debatt. Også undertegnede har forsøkt å svare på hans spørsmål om «hvorfor». Det tyder på at svarene ikke var gode nok, siden han i stedet valgte å skrive en bok.

I forordet til boken kan det se ut til at Brochmann forsøker å komme eventuelle kritikere i forkjøpet ved å skrive at ulike fagfolk vil kunne hevde at boken er overfladisk og forenkler problemstillingene. Med denne spådommen kan det neste se ut som at han forsøker å avvæpne kritikerne allerede før boken er lest. Og akkurat på dette punktet har faktisk Brochmann helt rett; jeg skal her argumentere for hvorfor boken er nettopp overfladisk og forenkler problemstillingene.

Anekdotiske bevis og tynt faktagrunnlag

Ifølge Brochmann selv så har han ikke «…snakket med én eneste person fra teknologifeltet som støtter dagens utvikling» og at unge IT-folk han snakker med synes at «…bruken av skjerm i all undervisning virker fullstendig meningsløs» (s. 62). Ikke bare er dette anekdoter, men det siste utsagnet er også et stråmannsargument siden skjerm i dag ikke brukes i «all undervisning». Og dersom disse IT-folkene han snakker med ikke har pedagogisk bakgrunn, kan man også stille spørsmålstegn ved relevansen av disse anekdotene.

Det er mange eksempler på at Brochmann plukker forsking som passer inn i hans narrativ, og at han utelukker forskning som ikke samsvarer med dette narrativet. For eksempel hevder Brochmann at forskning viser at det er problemer knyttet til det å blande spillmekanismer og belønningssystemer med læring. I boken baseres dette på et veldig tynt faktagrunnlag. For en lærer som har skrevet masteroppgave om utvikling av læringsspill er det nesten fascinerende hvordan nyansene som ligger i dette forskningsfeltet har blitt utelatt. Jeg forstår at man må begrense seg når man skriver en bok, men samtidig bør man være forsiktig med å konkludere på et så tynt grunnlag som dette. 

Læring = lesing?

I det ene kapittelet begrenses læring til å handle om lesing og leseforståelse. Blant annet blir det europeiske forskningsnettverket E-READ omtalt. Brochmann oppsummerer funnene som ble nedskrevet i den såkalte Stavanger-deklarasjonen, som innholder forskningsnettverkets funn og konklusjoner. En metastudie viste riktignok at leseforståelsen for lange informative tekster var bedre på papir enn skjerm, men som Brochmann selv skriver så viste svarene at «…det finnes andre typer tekster der skjerm gir like gode resultater» (s. 54). Det han derimot unnlater å nevne, er konklusjonen om at skjermlesing vil være uunnværlig i fremtiden og at elevene må lære lesestrategier for skjerm.

I et forsøk på å forsvare papirbokens fortreffelighet argumenterer Brochmann med at det går veldig fort å bla opp i en bok og finne det man leter etter. Da kan jeg informere han om at man kan gjøre det samme i digitale bøker. I tillegg har man en søkefunksjon i digitale tekster som gjør søket enda raskere. Utover dette kan du også få teksten opplest for deg, den er lett å ta med overalt, du kan justere skriftstørrelse, kontraster og masse annet. Som den nevnte Stavanger-deklarasjonen påpeker:

«Digital text offers excellent opportunities to tailor text presentation to an individual’s preferences and needs. Benefits for comprehension and motivation have been demonstrated where the digital reading environment was carefully designed with the reader in mind.»

Stavanger-deklarasjonen

Vi vet ikke…

Brochmann hevder at han har sett på materialet som «den offisielle forskningen på IKT i skolen» viser til, og at det er «…ingen kunnskap her om digitale læremidler er bra eller dårlig» (s. 44).  På samme side siteres forsker Øystein Gilje på at «…vi nesten ikke vet noe som helst om læringseffekten av digitale hjelpemidler i grunnskolen» (s. 44). Gilje har selv i etterkant uttalt til Klassekampen at: «Dette var en spissformulert uttalelse, som ble sagt som en innledning til et lengre foredrag hvor jeg nyanserte påstanden». Han mener videre at Brochmann mangler de nyanserte beskrivelsene fra klasserommene. I «De digitale prøvekaninene» hevdes det at ledende skoleforskere diskvalifiserer forskning som viser «negative resultater» av IKT i skolen. Da er det ironisk at denne boken nesten utelukkende omtaler forsking som viser de negative sidene.

I boken kritiserer Brochmann kvalitativ skoleforskning. Han hevder at «…mer eller mindre strukturerte intervjuer utgjør et altfor svakt kunnskapsgrunnlag til å si noe fornuftig om den digitale skolen» (s. 36). Jeg er enig i at man bør bruke ulike metoder innen skoleforskning, men samtidig vil det i denne sammenhengen være vanskelig å finne enten/eller-svar, fordi det handler om menneskelige opplevelser og erfaringer. Eksempelvis stiller han følgende spørsmål senere i boken: «Hvor vanskelig kan det være å sette ti unger foran en skjerm og ti unger med en bok i hendene, og så teste hvem som lærer mest av å lese samme tekst?» (s. 44). Dette er et veldig forenklet syn på skoleforskning, og igjen begrenser Brochmann læring til å dreie seg om å lese tekster. Hvordan han mener at vi skal måle læringen skriver han heller ingenting om.

Unyansert

En stor svakhet med denne boken er at det blandes sammen ulike aldersgrupper og forskningsfelt. Det skrives om alt fra barnehagebarn og førsteklassinger til studier på eldre elever og studenter. Alt fra nettbrett i skolen, til spillavhengighet og depresjoner har fått en plass i boken. Det kan oppleves som både rotete og uredelig siden det, etter det jeg har forstått, er den tidlige innføringen av personlige nettbrett i skolen som forfatteren forsøker å kritisere.

Mitt inntrykk etter å ha lest boken er at Brochmann har liten kjennskap til hvordan digitale verktøy blir brukt i skolen i dag. Han skriver følgende om digitale løsninger i skolen: «Men der digitale løsninger hjemme og på jobben reguleres av hva som faktisk fungerer eller ikke, er skolen i langt større grad preget av tro og ideologi» (s. 10). Med dette uttrykker han liten tiltro til lærerne som daglig tar i bruk digitale verktøy i sine klasserom.

For det er ikke bare Gilje som får gjennomgå. Mot slutten av boken trekkes også lærer Simen Spurkland i tvil, ved at Brochmann sammenligner Spurklands logikk med amerikanske NRAs slagord «Guns don’t kill people, people do». For de av oss som kjenner til Spurkland, så er dette en åpenbar mistolkning av hans syn. Brochmann omtaler Spurkland tidligere i boken i samme avsnitt som han skriver om «nyfrelste lærere» og beskriver den enkelte lærernes rolle i edtech-bransjen som «nyttig idiot». Det er kanskje forståelig at Spurkland senere i kronikkform har omtalt Brochmanns angrep som «sjofelt». Det skal også sies at Brochmann selv sammenligner innføringen av nettbrett i barneskolen med barn som tilvennes alkohol med utvannet vin, og skyting med luftvåpen i femårsalderen.

Brochmann gjør et poeng ut av at Google samler inn stordata, og blander dette inn i debatten om nettbrett i skolen. Også her mangler han nyansene. I starten av ett av kapitlene henviser Brochmann til en artikkel i Aftenposten om at «Datatilsynet undersøker om det er lovlig å bruke Google i skolen». Han skriver videre at det er forretningsidéen til Google å samle inn data om brukerne, og at dette kan bety slutten for Chromebooks i skolen. Det han unnlater å nevne er at Google i nettopp samme artikkel svarer at de i skolesammenheng kun lagrer kundedata for å kunne tilby tjenestene sine, og at disse ikke blir brukt til reklame eller til andre kommersielle formål. Det er ingenting som skiller Google eller andre tilbydere når det gjelder lovverket. 

Bør personlige skjermenheter i barneskolen avvikles?

Konklusjonen til Brochmann etter å ha jobbet med boken er at «Den generelle bruken av personlige skjermenheter i barneskolen må avvikles» (s. 108). Ikke bare høres dette usannsynlig ut, men det er heller ingen ønskelig vei å gå dersom vi skal møte utfordringer knyttet til bruken av digitale verktøy. Jeg opplever at Brochmann konkluderer på veldig tynt grunnlag – i hvert fall om han baserer det på kildene i sin egen bok.

I utgangspunktet synes jeg det er bra at Brochmann retter et kritisk søkelys mot skoleeiere, politikere og IT-bransjen. Men for å være kritiske må vi samtidig forholde oss til nyansene og et større faktagrunnlag enn det Brochmann forholder seg til. Det kan nesten virke som om han har hoppet inn i en debatt som han ikke har fulgt tidligere, eller som han ikke har forutsetning for å mene noe om, men som han nå har bestemt seg for å mene noe om. 

Boken er ikke bare unyansert, men den bidrar også til et polariserende narrativ. At boken er unyansert bekreftet Brochmann selv i en debatt den 22. september, og begrunnet det med at det var en «retorisk nødvendig» for å kunne ta «de svakes part». Derfor er det kritikkverdig at han i så stor grad har fått styre premissene for debatten om pedagogisk bruk av IKT det siste året.

Blir barn smartere av å skrive for hånd?

En gjenganger vi ofte ser i nyhetsbildet er dikotomien om papir vs. skjerm. Med jevne mellomrom dukker det opp unyanserte mediesaker som tar opp dette temaet. Nå er det Gemini og forskning.no som har skrevet om temaet under overskriften «Derfor blir barn smartere av å skrive for hånd», men også NRK og Dagsrevyen har fanget opp saken. Studien skal altså ifølge mediedekningen bevise at barn husker mer og blir smartere av å skrive for hånd enn ved å bruke tastatur. Men blir de egentlig det?

Ukritisk mediedekning

Opphavet til mediedekningen av denne saken er nyhetsartiklene hos Gemini og forskning.no som jeg nevnte innledningsvis. Dette fremstår nok for de fleste som uavhengig journalistikk, men det er viktig å merke seg at NTNU er medeiere av Gemini. I tillegg kan man se øverst i artikkelen på forskning.no at også denne er produsert og finansiert av NTNU. Gjør man et raskt søk på journalisten som har skrevet artiklene, Anne Sliper Midling, finner vi raskt ut at hun er en senior kommunikasjonsrådgiver i kommunikasjonsavdelingen hos NTNU.

I innslaget om studien i Dagsrevyen 15. september hevdes det innledningsvis at forskere for første gang har «…målt hjerneaktiviteten til barn i ulike læringssituasjoner». På spørsmål fra NRK om barn blir smartere av å skrive for hånd, svarer en av forskerne fra studien med et rungende «JA, det tror jeg!». 

Ingen kritiske røster trekkes inn i innslaget til NRK, men det trekkes inn anekdoter fra elever og en lærer fra én skole. Selv om utvalget i studien består av elever fra Steinerskolen besøker NRK Buvik skole, som er en offentlig skole i Skaun kommune, der læreren hevder at hun tror at elevene lærer raskere av å skrive med blyant.

Hva sier studien?

Studien er gjennomført av Eva Ose Askvik, F. R. (Ruud) van der Weel, og Audrey L. H. van der Meer ved NTNU. De ønsket å finne ut hvilke strategier som er mest effektive for optimal læring i klasserommet. 

Utvalget skulle få et ord opp på skjermen og:

  • skrive ordet for hånd med digital penn
  • skrive ordet med høyre pekefinger på tastatur
  • tegne det som beskriver ordet med digital penn

Det argumenteres med at siden digitale enheter i økt grad erstatter tradisjonell skriving for hånd, så er det viktig å se på langtidseffektene av denne praksisen. Flere av argumentene for bruk av håndskrift hentes fra van der Meer og van der Weels tidligere studie fra 2017. Denne studien har jeg gjennomgått i et annet innlegg. 

På samme måte som denne nylige studien, ble også studien fra 2017 kun gjennomført med digitale verktøy, til tross for at også den ble tatt til fordel for at man burde bytte ut PC med penn og papir. Studien fra 2017 viste heller ikke at barna lærte mer av å skrive for hånd, slik det har blitt påstått i media.

Betyr ulik hjerneaktivitet at barn blir smartere?

Hjerneaktiviteten til utvalget ble målt med sensorhetter og EEG-måling. Forskerne skriver selv i teoridelen av studien at den kognitive nytteverdien av EEG er omdiskutert. 

I gjennomføringen av studien ble kun 5 sekunder av hjerneaktiviteten i starten av hvert ord målt.  Kun ordene som ble håndskrevet eller tegnet ble vist på skjermen, mens det som ble tastet på tastaturet ikke ble vist. Med andre ord skrev de i praksis på et tastatur som ikke var tilkoblet noen skjerm, og dermed uten noen form for respons eller visuell stimuli. Dette kan ifølge forskerne selv ha gitt utslag på resultatet:

«The fact that the words produced by the participants did not appear on the screen may have affected the participants’ attention in trying to write as correctly as possible. Typewriting with only the index finger may also have been unfamiliar and could have contributed to the need for increased attention.»

(Askvik, van der Weel, van der Meer, 2020)

Ifølge forskerne kan vi i funnene se at hjerneområder som skal være viktige for minne og koding av ny informasjon hos de voksne er mer aktiverte når det skrives eller tegnes for hånd, enn ved bruk av tastatur. 12-åringene hadde den samme aktiveringen i hjernen, men i mindre grad enn de unge voksne. Forskerne innrømmer at koblingen mellom bruk av tastatur og læring fortsatt er uklar:

«However, as this activity was desynchronized and differed from when writing by hand and drawing, its relation to learning remains unclear.»

(Askvik, van der Weel, van der Meer, 2020)

Selv om en hjerneforsker kanskje vil kunne påstå at ulik hjerneaktivitet er evidens for læring, vil måling av hjerneaktivitet for å «bevise» læring kunne anses for å bidra til et reduksjonistisk syn på læring siden læring er så mye mer.

Lite og selektivt utvalg

Noe av det første jeg legger merke til i studien er det lille utvalget. Forskerne har valgt ut 12 unge voksne med gjennomsnittsalder på 23,58 år, og 12 barn med gjennomsnittsalder på 11,83 år. Med andre ord et svært lite utvalg. I forkant av dette hadde de ekskludert barn som var venstrehendte eller hadde dysleksi, ADHD eller var født prematurt. De skulle i tillegg ha veldig god erfaring med løkkeskrift og tegning.

«The school-aged children were recruited from 7th graders at the Waldorf school in Trondheim, who are very used to cursive handwriting and drawing.»

(Askvik, van der Weel, van der Meer, 2020)

Det som kanskje er mest spesielt er at elevene ble rekruttert fra en Waldorf-skole, altså Steinerskolen. Steinerskolen har sine egne læreplaner, og baserer seg på pedagogikk utviklet av antroposofen Rudolf Steiner. Ifølge Steiners skrifter så kunne tastatur føre til hjerteproblemer og andre fysiske problemer senere i livet (Sandberg og Kristoffersen, 2010). Steiner hadde også en oppfatning om tastenes plassering på skrivemaskiner (som i stor grad minner om tastaturene vi bruker i dag):

«As you know, typewriter keys are not arranged according to any spiritual principle, but according to frequency of their use, so that we can type more quickly. Consequently, when the fingers hit various keys, the flashes of lightning become completely chaotic. In other words, when seen with spiritual vision, a terrible thunderstorm rages when one is typing.»

(Mitchell, 2012) 

De fleste lærere ved Steinerskolen deler neppe ukritisk Steiners syn på teknologi og læring, da Steinerskolen blant annet har opplæring i eksempelvis touch-metoden. Men de har fritak fra å bruke data frem til 6. klasse.

Rudolf Steiners syn på teknologi og bruken av teknologi i Steinerskolen kunne sikkert fått sitt eget innlegg, men det er liten tvil om at dette er en elevgruppe som passer godt til å gjøre de funnene forskerne hevder å ha gjort.

Kun digitale verktøy ble brukt

Det ironiske er at det i innslaget i Dagsrevyen fremstilles som at det er penn og papir som er avgjørende for at barnet blir smartere. Likevel ble hverken penn eller papir brukt i studien. Datamaskiner med trykkfølsomme skjermer av typen Microsoft Surface Studio ble brukt. Antageligvis de samme maskinene NTNU fikk gratis til sin forrige studie, som ble finansiert av Microsoft for å markedsføre den samme datamaskinen.

Nei, barn blir ikke smartere av håndskrift

Jeg har ikke selv bakgrunn innen nevrovitenskap, så jeg har derfor ikke forutsetning for å vurdere forskernes kompetanse på måling av hjerneaktivitet. Men med utgangspunkt i denne studien er det lite eller ingenting som tilsier at vi kan konkludere at barn blir smartere av håndskrift enn å bruke tastatur, selv om dette hevdes gjennom mediedekningen. I studiens konklusjon får vi et noe mer nyansert bilde:

«It is important to note that the present study did not attempt to suggest that we should prohibit digital devices in the classroom and go back to traditional handwriting in all levels of education.»

(Askvik, van der Weel, van der Meer, 2020)

På grunn av det lave utvalget og utvelgelseskriteriene er det vanskelig å i det hele tatt generalisere noen av funnene fra denne undersøkelsen. Man kan strekke seg til å si at 12 barn fra Steinerskolen, som hadde mye erfaring med skriving og tegning, og som ikke hadde hverken dysleksi, ADHD eller var født premature, hadde en annen hjerneaktivitet når de skrev med løkkeskrift enn ved å skrive med én finger på et tastatur uten skjerm. Men å påstå at dette beviser at barn blir smartere av skrive for hånd enn ved bruk av tastatur er usant og grenser til det useriøse.

Referanser

Askvik, Eva Ose; Van der Weel, Frederikus; Van der Meer, Audrey. (2020) The importance of cursive handwriting over typewriting for learning in the classroom: A high-density EEG study of 12-year-old children and young adults. Frontiers in Psychology. vol. 11.

Sandberg, K. A. og Kristoffersen, T. K. O. (2010). Det de ikke forteller oss – Steinerskolens okkulte grunnlag. Cappelen Damm.

Skjerm eller skjerming?

På Facebook spør Cappelen Damm om det har blitt for mye skjerm i det siste, og hevder at «Ekspertene er enige om at bøker er bedre for barna”. Men er det egentlig så unyansert?

Enten eller? Eller både og?

I artikkelen det lenkes til argumenteres det med at stadig flere foreldre i Silicon Valley begrenser barnas bruk av skjermer. At foreldre styrer barnas skjermbruk bør ikke anses som spesielt spektakulært, men det er heller ikke et argument for at skjermene nødvendigvis bør erstattes av bøker. Og hvorfor må man erstatte det ene med det andre? Hvorfor ikke anerkjenne at vi trenger både skjerm og bøker?

Anbefalinger fra WHO

Anbefalinger fra WHO om småbarn og skjermbruk blir brukt som argument mot skjerm. Jeg har tidligere gjennomgått rapporten fra WHO i et tidligere innlegg. Det Cappelen Damm ikke nevner er at disse anbefalingene ikke omhandler lesing. I anbefalingene fra WHO handler det om å begrense skjermtid for å unngå stillesitting. Med andre ord blir det litt rart å trekke disse anbefalingene inn som et argument for å erstatte skjerm med bøker. Det er heller ingen som argumenterer mot mer fysisk aktivitet.

Udokumenterte påstander

Videre kommer det frem i artikkelen at Brochmann, som det siste halvåret har vært aktiv i debatten rundt digitale verktøy i skolen, jobber med en bok om temaet. Han hevder at ingen kunne svare ham på hvorfor bøkene ble erstattet av nettbrett, og at «alle» er enige om at skjerm er problematisk. Han hevder videre at bruk av skjerm går utover leseferdighetene , uten å dokumentere disse påstandene. Han fremstiller bruk av skjerm i skolen som en kaotisk tilstand der «ingen» vet hvorfor nettbrett skal brukes i skolen. Som jeg har skrevet i en kronikk til Brochmann, så spør jeg om det er fordi han ikke har spurt fagfolk.

Han argumenterer videre med at private skoler i USA tar ut nettbrettene fra undervisningen, som at vi bør følge deres eksempler. Men han forteller ikke at dette dreier seg om Steinerskoler (Waldorfskoler) basert på Rudolf Steiners teori om at barn utvikler seg i 7-årsstadier, og ikke er modne for teknologi før de er tenåringer. Dette er forøvrig skoler der 1/3 av barna ikke er vaksinerte. Er det relevant for norsk skole hvor enkelte amerikanere velger å sende barna sine på skole? Så hvorfor er nettopp dette skoler vi bør etterfølge praksisen til? Gjelder det også vaksinasjon? Eller gjelder det bare for skjerm? Mener Brochmann at det er Steiners pedagogikk vi bør følge i den norske offentlige skolen?

Hva sier egentlig ekspertene?

For skal vi se hva forskerne og ekspertene sier så er det ikke så ensidig og unyansert som det Cappelen Damm og Brochmann hevder. Jeg har tidligere gjennomgått studier på lesing på skjerm, og i en stor metaanalyse fra 2018 konkluderes det med digital lesing vil være uunngåelig i fremtiden, og barna derfor må lære å lese på skjerm. Ifølge Stavangererklæringen, som er en slags oppsummering fra forskningsprosjektet EREAD, ble det konkludert med at man må lære lesestrategier for skjerm. Og ser vi på funn fra EPIRLS, viser rapporten at norske barn leser godt på skjerm.

Påstandene fra Cappelen Damm og Brochmann hviler på en falsk dikotomi om at det handler om skjerm mot bøker. Har Cappelen Damm selv glemt at de gir ut ebøker? De hevder at daglig leder i Foreningen !les hevder at skjermbruken må begrenses. Jeg kan ikke selv finne disse utsagnene, men jeg ser at hun ønsker mer leseglede. Og lesegleden er uavhengig av om teksten leses på skjerm eller papir. Så la oss heller slå et slag for mer leseglede enn å sette skjerm og bøker opp mot hverandre.

Tips til bruk av mobil i skolen

Mobil læring er ifølge Crompton (2013a) definert som «learning across multiple contexts, through social and content interactions, using personal electronic devices». Jeg har tidligere skrevet om mobilforbud, mobilhotell, og nettmobbing og mobil.

Mobil i skolen åpner for nye muligheter. Her får du noen tips til hvordan mobilen kan tas i bruk i klasserommet.

Kamerafunksjonen

Dersom alle elevene har tilgang på en smarttelefon betyr dette også at elevene har tilgang til kamera. Dette åpner for nye muligheter som ikke fantes tidligere. På yrkesfag kan man eksempelvis benytte kamerafunksjonen for å dokumentere arbeidsoppdrag eller praksisopplæring. Man kan også produsere instruksjonsvideoer av praktisk arbeid, som kan deles med medelever.

Kamerafunksjonen åpner også for muligheten til å scanne dokumenter, med apper som for eksempel Office Lens. Da får man digitalisert og samlet alle dokumentene på samme sted.

Lydopptak

Lydopptakeren på smarttelefonen er en fin mulighet for muntlig arbeid. Dette åpner for at elever kan vurderes for muntlig arbeid utover det som praktiseres i klasserommet. Ved å ta i bruk plattformer som SoundCloud, har også læreren mulighet til å legge inn skriftlig tilbakemeldinger ulike steder i lydfilen.

Kalenderverktøy

En fordel med å bruke kalenderverktøy som Google Calendar eller Outlook-kalenderen er at de kan deles med andre lærere og elever slik at de kan få tilgang til den via mobiltelefonen.

Second screen

Second screen vil si at man tar i bruk en tilleggsskjerm for å øke brukeropplevelsen. Et godt eksempel på dette er Kahoot og Mentimeter, der man tar i bruk mobiltelefoner (eller andre digitale enheter) og en hovedskjerm for å skape en annen brukeropplevelse enn den man tradisjonelt opplever ved bruk av én enkelt skjerm.

For de fleste lærere er nok Kahoot mest bruk for å gjennomføre enkle quizzer, men slike verktøy kan også fungere som kraftfulle presentasjonsverktøy. Som lærer kan man legge inn engasjerende spørsmål, og i etterkant av spørsmålene kan man skape en dialog i klasserommet rundt responsen på spørsmålet.

NRK om barn, autisme og skjermbruk

I en artikkel fra NRK datert 25. april 2019 presenteres nylige anbefalinger fra WHO om småbarn og skjermbruk. Jeg har tidligere kritisert narrativet om teknologi i media. Både når det gjelder leseferdigheter på skjerm og om håndskrift.

Anbefalinger fra WHO

Anbefalingene fra WHO er at barn må være fysisk aktive, få nok søvn, og at skjermtid bør begrenses. For barn mellom 0 til 2 år anbefales ingen skjermtid, mens for barn mellom 2 til 4 år anbefales maks 1 time for dagen. Skjermtid defineres som «…watching TV or videos, playing computer games». Med andre ord handler det mer om stillesitting enn isolert om skjermbruk. Fra et pedagogisk perspektiv vil det eksempelvis være naturlig å skille mellom pedagogisk innhold og mer underholdningspreget innhold.

Tynt forskningsgrunnlag

Ifølge NRK erkjenner WHO at de «sterke anbefalingene» har et tynt forskningsgrunnlag. Leser man rapporten finner man følgende:

For the critical outcomes, there was moderate to very low-quality evidence for screen time and adiposity, motor and cognitive development and psychosocial health and very low-quality evidence for overall sedentary time and adiposity, motor development and
psychosocial health. The overall quality of evidence was rated as very low.

Retningslinjer om viktigheten av at barn er aktive og at man bør unngå for mye stillesitting er ikke spesielt kontroversielt. Jeg antar at de fleste er enige om det. Selv om vi har data som sier at barn og ungdom er for lite aktive, finnes det ifølge WHO ikke sammenlignbare data for yngre barn. Det vil derfor med andre ord være vanskelig å konkludere.

Dopamin

NRK ber Willy-Tore Mørch ved Universitetet i Tromsø om å uttale seg. Han er psykolog og professor emeritus i barn og unges psykiske helse. NRK skriver at han stiller seg bak rådene. Han mener at rådene er riktige fordi «…senere nevrobiologisk forskning har vist at når små barn i første leveår ser på skjermer, utløses dopamin i belønningssenteret som sitter i hjerne». Dopamin er et viktig signalstoff som knyttes til «belønningssystemet» i hjernen vår. For å nyansere litt så utløses dopamin ved alle lysbetonte aktiviteter, også hos voksne.

Autistiske symptomer

Mørch uttaler videre at «…det har enkelte ganger vist seg at dette blir så mye at noen barn til og med kan utvikle autistiske symptomer». Jeg vil anta at han her snakker om fenomenet «Virtual Autism». Samtidig nevnes det ikke i artikkelen at fenomenet er omstridt og at studier i stor grad dreier seg om korrelasjoner. Dersom det å være innesluttet under en aktivitet er å ha autistiske symptomer, vil det antageligvis gjelde de fleste av oss.

Å hevde at skjermbruk utvikler autistiske symptomer blir nesten som å si at man ved å være lei seg utvikler depressive symptomer. Det er riktig at det å være lei seg er et symptom på depressivitet, men det er helt naturlig og er som regel ikke noe unormalt. Man kan spørre seg om Mørch i det hele tatt har lest retningslinjene fra WHO siden de ikke omtaler noe av det han kommenterer i artikkelen.

Misbruk av statistikk

Til slutt i artikkelen avslutter NRK med å trekke inn statistikk fra SSBs mediebarometer, som viser at i aldersgruppen 9-15 år spilte 81 prosent digitale spill daglig i fjor. Med andre ord en helt annen aldersgruppe enn den som er omtalt i WHO sine retningslinjer. Og statistikken omhandler digitale spill, som ikke er relevant for WHO sine retningslinjer siden de omtaler totalt skjermbruk. Med andre ord skriver NRK her litt om mye, og lite om skjermbruk.

Gir egentlig håndskrift bedre læring enn tastatur?

En studie fra NTNU som ble publisert i 2017 har ved flere anledninger blitt referert til som evidens for at «håndskrift gir bedre læring» enn bruk av tastatur. Grunnen til at jeg først velger å skrive om studien nå er fordi den stadig dukker opp som et argument mot bruk av teknologi i skolen. Men stemmer det egentlig at studien viser at håndskrift fører til bedre læring enn tastatur?

Utvalget i studien var 20 universitetsstudenter i alderen 21-25 år. Med tanke på alderen til utvalget, er det mest sannsynlig at disse studentene primært har hatt skriveopplæring med håndskrift. I undersøkelsen fikk deltakerne på seg sensorhetter (EEG) med 256 sensorer. Deretter ble studentenes hjerneaktivitet målt mens de skrev notater.

Det var tre forhold som ble undersøkt i studien:

  • Skrive ordene på laptop-tastatur med kun høyre pekefinger.
  • Beskrive ordene på laptop-tastatur med kun høyre pekefinger.
  • Tegne ordene med stylus (digital penn).

Med andre ord skulle ikke studentene skrive for hånd, men tegne for hånd:

…in an attempt to explain the differences underlying traditional (keyboard) writing versus modern (stylus technology) drawing.
(Van der Meer og van der Weel, 2017)

Det ble studert hvilke uliker deler av hjernen som var aktive under forsøket.

Funn fra undersøkelsen viste at hjerneaktiviteten var forskjellig når studentene skrev med én finger på tastaturet, og tegnet for hånd. At en undersøkelse viser ulik hjerneaktivitet, sier ikke nødvendigvis at læring foregår. Er måling av hjerneaktiviteten alene tilstrekkelig for å konkludere med at noe gir økt læring? Er det realistisk at noen skriver med kun én finger på tastaturet? Gir tegning og skriving samme forutsetninger for læring? Er utvalget stort nok og varierende nok til å generalisere funnene?

Det studien faktisk viser er at hjerneaktiviteten er forskjellig ved tegning med digital penn og skriving på tastatur, og at ulike deler av hjernen aktiveres.

Van der Meer og van der Weel (2017) hevder at resultatene fra studien viser at håndskrevne notater må tilbake i klasserommene for å optimalisere læringsprosessen. De hevder likevel at flere studier trengs for å kunne generalisere funnene:

However, to be sure about this generalization more studies are needed in which keyboard typing and stylus notetaking are directly compared during a (short) lecture.
(Van der Meer og van der Weel, 2017)

Noe annet som ikke kommer så godt frem i de ulike nyhetssakene som refererer til studien, er at studien er finansiert av, og gjennomført i samarbeid med Microsoft. Skolen fikk benytte nytt datautstyr fra Microsoft til bruk i studien. Resultatene fra studien ble deretter brukt av Microsoft i sin markedsføring av Surface-serien, der stylusen er et viktig verktøy. Studien ble brukt i reklamevideoer for Microsoft, men flere av disse videoene er av ukjente årsaker fjernet fra nettet i ettertid. Likevel finnes noen av videoene hos Microsofts spanske og franske avdelinger. Siden det i denne studien kun benyttes digitale verktøy er det derfor litt ironisk at den benyttes for å argumentere mot digitale verktøy i skolen.