De siste dagene har vi kunnet lese flere saker om at en FN-rapport anbefaler forbud mot smarttelefoner på skolen. Men er rapporten virkelig så bastant, eller er den mer nyansert enn det vi får presentert i mediene?
Bastant og unyansert
Rapporten ble nylig publisert på UNESCO sine nettsider og har fått tittelen «Global education monitoring report, 2023: technology in education: a tool on whose terms?». Nettaviser NRK, Tek.no og Utdanningsnytt har delt saken som NTB har skrevet. Og enda flere har delt saken videre. «Hva venter vi på?», spør Mina Gerhardsen i Nasjonalforeningen for folkehelse. Hun er en av flere som deler saken på Twitter og i andre sosiale medier.
Saken som NTB har skrevet er mer eller mindre en direkte oversettelse av noen avsnitt fra en The Guardian-artikkel, som er opphavet til denne saken som nå deles. «Unesco calls for global ban on smartphones in schools», forteller overskriften oss. Men hva sier egentlig rapporten det henvises til? Er den virkelig så bastant og unyansert?
Og hva med forskning som ikke finner noen entydig negativ sammenheng mellom det å ha med seg mobiltelefon i timen og læringsutbytte? Eller hva med elevene som sier at mobiltelefonen er et uunnværlig læringsverktøy i klasserommet? Og elevene som opplever mer ensomhet når mobiltelefonen tas vekk? Hva med dyktige pedagoger som anbefaler å ta i bruk mobilen i klasserommet på en pedagogisk måte? For vi vet jo at mobilen kan være et kraftig læringsverktøy. Før vi konkluderer må vi uansett ta en titt på hva rapporten egentlig sier.
Omfattende rapport
Rapportens hensikt er blant annet at beslutningstakere lettere skal ta et valg når teknologi skal innføres slik at det blir gjort på en hensiktsmessig måte. Rapporten handler om hvordan teknologi kan bidra til likestilling og inkludering, digitale ferdigheter og forberede elevene på samfunn- og arbeidsliv. Den tar også for seg personvern, datasikkerhet og helse.
Rapporten sier mye om disse temaene. Som for eksempel at elevene ikke får nok tid til å øve på digitale ferdigheter: «Even in the world’s richest countries, only about 10% of 15-year-old students used digital devices for more than an hour per week in mathematics and science.» Forfatterne av rapporten hevder også at den digitale kompetansen til lærerne er for lav:
«The 2018 TALIS indicated that one in five lower secondary school teachers in OECD countries expressed a high need for professional development in ICT skills for teaching, making it the second most important area of training after support to learners with special needs (OECD, 2019).»
I rapporten hevdes det at ny teknologi stiller nye krav til barn og unges kompetansebehov: «The set of basic skills that young people are expected to learn in school has expanded to include a broad range of new ones to navigate the digital world.» Samtidig svarer halvparten av norske lærere at manglende tilgang til digitale verktøy er et hinder i opplæringen.
Rapporten sier også noe om styrkene ved nettbasert undervisning og viktigheten av tilgang til digitale verktøy og digitale ferdigheter:
«The considerable benefits included its flexibility and association with self-paced, self-directed and personalized learning. However, its efficacy relies on student access to devices and the internet, with more high-tech solutions like online courses not yet a practical option for many learners due to the cost and lack of access and digital skills.»
Flere steder i rapporten trekkes spillbasert læring fram som positivt på både kognitive og atferdsmessige faktorer. Og at blant annet mobilspill kan være en styrke for opplæringen:
«In Jordan, using Feed the Monster, a game-based smartphone application, for 22 hours over 2 months improved foundational literacy skills among Syrian refugee children. The game also increased peer interaction and received positive feedback from parents (Koval-Saifi and Plass, 2018).»
Kan forstyrre
Rapporten sier også noe om teknologi som et forstyrrende element. Samtidig er det en lang vei fra å si at teknologi kan være forstyrrende til å anbefale mobilforbud i skolen. Det stemmer altså at noen av studiene i rapporten viste at teknologi kan være forstyrrende (riktignok i liten grad). Men det er viktig å påpeke at dette først og fremst gjelder forstyrrende varsler. Og akkurat det bør elevene læres opp til å skru av. UNESCO ser i tillegg på mer enn bare Norge, og derfor er det viktig å ikke se seg blind på disse resultatene. Ser man for eksempel på studier her fra Norge (Monitor 2019) ser man at forstyrrelser fra teknologi i skolen har gått betydelig ned de senere årene.
Ingen anbefalinger om mobilforbud
Men ingen steder i rapporten står det altså at FN anbefaler mobilforbud, slik flere de siste dagene har hevdet. Det står at mobilforbud kan være et mulig tiltak, men at det kan være viktigere faktorer man må ta hensyn til først: «Working with technology in schools, and the accompanying risks, may require something more than banning.» I tillegg advarer de:
«Shielding students from new and innovative technology can put them at a disadvantage. It is important to look at these issues with an eye on the future and be ready to adjust and adapt as the world changes.»
Et mobilforbud vil neppe gjøre noe med verken mobbing eller barn og unges velvære. Det er viktig å legge merke til at studiene som viser en negativ påvirkning handler om korrelasjoner. Det er altså ikke det samme som en påvist årsakssammenheng. Selv om det var en økning av teknologibruk under pandemien, og samtidig en økning i psykiske lidelser blant barn og unge, så er ikke det evidens for at det skyldes teknologien. Snarere tvert imot har flere rapporter sagt at teknologien faktisk kan ha bidratt til å begrense noe av skadeomfanget ved å opprettholde en mer normal hverdag.