Hvem styrer algoritmene?

Den siste tiden har vi lest om flere sider ved kunstig intelligens – både positive og negative. Her presenterer jeg det jeg anser som noen utfordringer ved teknologien. For hvem skal egentlig styre algoritmene vi omgir oss med?

Uklar håndtering av persondata

Den 31. mars sendte de italienske personvernmyndighetene GDPD ut et presseskriv der de hevdet at OpenAI hadde brutt italienske og europeiske personvernsregelverk. Der uttrykker de også bekymring rundt databruddet OpenAI hadde den 20. mars da flere av brukernes samtalehistorikk hadde blitt lekket. GDPD mener at OpenAI gir mangelfull informasjon om håndtering av data, og at den massive innsamlingen av persondata kan være ulovlig. I tillegg hevder de at tjenesten mangler tilstrekkelig aldersverifikasjon. 

OpenAI har fått flere pålegg fra GDPD som de må imøtekomme innen 30. april for at tjenesten skal bli tilgjengelig igjen for italienske brukere. Dette innebærer blant annet mer transparente vilkår, tydeligere klargjøring av hvordan persondata brukes, og at brukerne må bekrefte at de er myndige. I tillegg må OpenAI gjennomføre en større kampanje der de opplyser om disse endringene.

Per i dag krever de store KI-aktørene at du er 18 år for å ta i bruk tjenestene deres. Dette er påpekt i både Google og OpenAI sine retningslinjer. For OpenAI gjelder dette både for ChatGPT og OpenAI sine APIer, men det finnes et unntak som sier at du kan bruke tjenesten når du har fylt 13 år, dersom du har tillatelse fra foreldre eller foresatte.

Data som ikke kan glemmes

Flere selskaper har den siste tiden blitt mer bevisste på at dataene som skrives inn i ChatGPT blir lagret og vil kunne bli brukt videre. En amerikansk undersøkelse viste at 3,1% har delt konfidensiell informasjon med chatroboten, til tross for at OpenAI selv advarer mot å dele sensitiv informasjon. Dette har blant annet ført til at selskaper som Samsung, Walmart og Amazon har måttet ta affære.

Ifølge GDPR artikkel 17 har du rett til å bli glemt. Allerede der har vi en utfordring med ChatGPT siden det ser ut til at det ikke er så lett som man kanskje skulle tro. En KI er ikke laget for å kunne “glemme” slik som vi mennesker gjør. Dette gjør at man bør være ekstra varsom på hva man deler av informasjon. Selv om du selv ikke deler noe sensitiv informasjon om deg selv med for eksempel ChatGPT, er det en risiko for at andre gjør det.

Overdreven tiltro

Det har versert flere fortellinger om kunstig intelligens etter at OpenAI slapp GPT. “GPT-4 må være selvbevisst! Den sa det selv!”. Eller at Google sin KI er så kraftig at de ikke tør å slippe den på markedet. Snart må det eneste jeg ikke har hørt være at neste versjon av GPT sannsynligvis vil kunne spise suppe med gaffel! At vi tillegger maskinene egenskaper de ikke har vitner om en overdreven tiltro til hva de kan utføre. Når vi sier at vi “snakket med” eller omtaler feil i språkmodeller som “hallusinasjoner”, er dette et uttrykk for antromorfisme. Vi tillegger maskinene menneskelige egenskaper.

MIT-professoren Joseph Weizenbaum skapte mellom 1964-66 det som regnes som en av de første chatbotene. Den fikk navnet ELIZA, og ble av mange sett på som en sensasjon. Ti år senere skrev han i boken Computer Power and Human Reason at mennesker som tillegger datamaskiner menneskelige egenskaper reduserer mennesket, og for øvrig andre livsformer.

Google-ansatte Blake Lemoine ble i fjor sparket for å ha å ha brutt taushetsplikten ved å uttrykke bekymring offentlig. Han mente at Googles språkmodell LaMDa hadde blitt selvbevisst. De ulike chatterobotene er selvsagt ikke selvbevisste, selv om det i teorien vil være mulig. Teknologien og algoritmene er utviklet slik at de vil kunne skape en illusjon av at de er selvbevisste.

Mulige brudd på åndsverksloven

Datasettene til GPT3 er basert på data fra Common Crawl, OpenWebText2, Books1 og Books2, og Wikipedia. For de aller fleste er det nok kun Wikipedia som er kjent. Common Crawl samler inn nettsider og dokumenter fra internett. Selv om masse av dette innholdet er under copyright-lisens, så går innholdet under såkalt “fair use” i USA. Utfordringen er at “fair use” ikke eksisterer i Europa. De andre datasettene inneholder også en blanding av innhold under copyright eller creative commons. Sistnevnte er åpne lisenser, men også disse vil kreve henvisning til opphavsperson. Også bruken av det ene datasettet med bøker har blitt kritisert for mulige brudd på kopirett.

Hva skjer med alt innholdet som genereres av KI på sikt? Det vil bli produsert masse tekst, bilder og lyd som mangler opphavspersoner. Dette kan bli en utfordring for innholdets pålitelighet.

Berettigede bekymringer

Selv om en mer selvbevisst KI i teorien ikke er umulig, tror jeg fortsatt det er en ganske lang vei dit. Og det er nok heller ikke språkmodellene som skal overta verden. Jeg er altså ikke bekymret for en slags dystopisk fremtid der roboten tar over. Men det er definitivt andre faktorer som bør tas på alvor.

Ifølge en artikkel skrevet av forskere på språkmodeller er noen av bekymringene krenkende språk, hatytringer, kjønnsstereotypier, dehumanisering og diverse former for bias. EUs byrå for politisamarbeid, Europol, kom nylig med en oversikt over potensielle trusler som følge av KI. De er bekymret over mye av det samme som forskerne, inkludert mulighetene for svindel. 

Mange var sjokkerte over kvaliteten på ChatGPT når den ble sluppet. Men det mest sjokkerende med ChatGPT var egentlig hvor sjokkerte mange ble over kvaliteten på KI. Spesielt med tanke på all KI som har eksistert i tjenestene vi allerede har omgitt oss med i flere år allerede. Det sier noe om at vi er på vei til å bli storforbrukere av teknologien, uten at folk flest nødvendigvis forstår hva den gjør og hvordan den fungerer.

Og vi outsourcer teknologikompetansen i stor grad til land som USA. Og med mengden desinformasjon og falske nyheter vi omgir oss med, er kanskje det siste vi trenger GPT i SnapChat? GPT på er på ingen måte noe orakel, og er en dårlig kilde til kunnskap. GPT er en språkmodell, og er laget for å predikere hva den bør si. Den er altså laget for å etterligne en samtale. Kanskje er det ikke maskinene som er den største trusselen? Kanskje er den største trusselen vår egen naivitet og uvitenhet i møte med maskinene?

Vi trenger en plan

Solberg-regjeringen hadde store ambisjoner for landet når det gjelder kompetanse på KI. Ifølge Nasjonal strategi for kunstig intelligens er det “…behov for både avansert kompetanse i kunstig intelligens og kompetanse i grunnleggende fag som statistikk, matematikk og informatikk”. Vi har flere satsinger som NORA-samarbeidet, og Norwegian Open AI Lab ved NTNU. 

Samtidig må også politikere og nasjonale personvernmyndigheter ta ansvar og stille krav til utenlandske aktører som jobber med KI som er myntet på norske forbrukere. Det må stilles krav til at man kan reservere seg fra at persondata brukes i tjenesten. Dette gjelder både for brukere og de som ikke er brukere.

Det må også stilles krav til at åpenhet og viktige prinsipper for utvikling av KI følges. Informasjon som genereres av KI må merkes, slik at både mennesker og maskiner blir opplyst om at det er KI-generert informasjon. Og vi må sørge for at elevene får god opplæring i algoritmisk tenkning og hvordan kunstig intelligens fungerer. Inntil da bør vi være “cautiously optimistic”, som en av Googles representanter sa under en paneldiskusjon på utdanningskonferansen BETT i London.

Bytter Sverige ut skjermene med papirbøker?

Den 21. desember i fjor publiserte Expressen kronikken «Digitaliseringen i skolan har varit ett experiment», skrevet av den svenske skoleministeret Lotta Edholm. Dagen etter ble den publisert på nettsiden til den svenske regjeringen. Hva skjer? Skal virkelig «paddan» erstattes av papirbøker?

Læreren bør få velge

Selv om Edholm trekker frem flere positive sider ved det digitale, hevder hun blant annet at det har «…funnits en okritisk hållning till digitalisering, där det slentrianmässigt ansetts som bra oavsett innehåll». Dette er en ganske spesiell uttalelse fra en skoleminister da hun ikke ser ut til å kunne gi eksempler på påstandene hun kommer med.

I tillegg kommer hun med flere merkelige og uvitenskapelige påstander som verken taler for eller imot det ene eller det andre. Følgende påstand vil for eksempel gjelde både analoge og digitale læremidler: «Läroboken är lättnavigerad och användbar både för de elever som av någon anledning kommit efter och för de elever som vill jobba vidare och fördjupa sig i ämnet.»

Valget av læremidler bør gjøres basert på faglige og pedagogiske vurderinger. Aller helst av læreren, og ikke av en skoleminister.

Det er selvsagt bra at det settes av midler til læremidler, enten om de er analoge eller digitale. Men valget av læremidler bør gjøres basert på faglige og pedagogiske vurderinger. Aller helst av læreren, og ikke av en skoleminister. Nationalencyklopedin er Sveriges nasjonale oppslagsverk. Deres lærerundersøkelse viste at mer enn 7 av 10 lærere ikke støtter satsningen til skoleministeren.

Debatt også i Norge

Nyheten fra Sverige kom også til Norge. I Dagsnytt 18 den 22. desember kunne vi blant annet høre læringsforsker Øystein Gilje og leseforsker Anne Mangen diskutere hvorvidt dette vil kunne være en god idé også her hjemme. Premisset for debatten var at Sverige skal «…gjeninnføre læreboken».

Aftenposten skrev om at sveriges skoleminister «…setter på bremsene». Og til Minerva hevdet lege og bokforfatter Andreas Nydal at det er «forbilledlig at Sverige snur». Men stemmer det egentlig helt at Sverige snur?

Snur Sverige?

Som en løsning på utfordringen Edholm beskriver, utlover den svenske regjeringen 685 millioner til innkjøp av læremidler. Edholm skriver at det kommer til å «…ge fler skolor möjlighet att köpa in högkvalitativa läroböcker».

Skjermbilde av deler av det svenske statsbudsjettet.
Læremidler har fått en egen post i det svenske statsbudsjettet.

Ser man nærmere på forslaget til det svenske statsbudsjettet, er derimot ikke papirbøker nevnt med ett ord. I statsbusjettet skal satsingen «Förbättra tillgången till nya läromedel av hög kvalitet». Og at det blant annet skal gis muligheter til å kunne kjøpe inn lærebøker og oppdaterte læremidler. Hva det betyr må man nesten bare tolke, men det er altså noe mer nyansert enn utsagnene fra skoleministeren, og påstandene om at Sverige nå snur. Det står for øvrig heller ingenting om at det digitale skal nedprioriteres.

For skal vi tolke forslaget til den svenske digitaliseringsstrategien for skolen så er det heller ingenting der som tyder på at skjermene skal byttes ut med papirbøker:
«Digitala lärresurser kan användas för att skapa nya undervisningsmetoder och för att skapa en mer tillgänglig och stimulerande lärmiljö. De kan till exempel erbjuda möjligheter att ta till sig kunskaper på olika sätt, användas för att visualisera komplexa samband eller skapa förutsättningar för elever i behov av stöd.»

Skjermene byttes ikke ut

Det er altså ikke helt klart hva den svenske skoleministeren egentlig mener, og hva pengene skal gå til. Potten som nå settes av til innkjøp av læremidler må skolene selv søke på, og vil altså være i tillegg til midlene de allerede får. I informasjonen til søknadsprosessen står det påpekt at pengene kan brukes til lærebøker både med eller uten digitale komponenter.

Det er derfor ingenting som skulle tilsi at Sverige nå bytter skjermene ut med papirbøker, slik flere den siste tiden har hevdet. Det eneste dette tilskuddet bidrar til er at noen flere skoler antageligvis vil kunne kjøpe inn noen flere lærebøker og læremidler enn tidligere. Sverige har historisk sett ligget svært lav sammenlignet med både Norge og Finland, som ligger på rundt det dobbelte av Sverige. Så det skulle altså bare mangle.

Kunstig intelligens er oss

Kunstig intelligens har vært den store snakkisen i skolen de siste ukene. Gjør den at elevene slutter å gjøre leksene selv? Kan den overta noe av jobben til lærerne? Bør vi ta i bruk kunstig intelligens i skolen, eller er det en trussel mot skolen slik vi kjenner den?

Hva er ChatGPT?

ChatGPT er en kunstig intelligens som er trent opp til å etterligne menneskelig dialog. Tjenesten er foreløpig kun i beta, men hvem som helst kan registrere seg. Jeg er selv imponert over noe av innholdet den kan produsere, men samtidig er jeg mest overrasket over hvor overrasket mange er over at slike tjenester eksisterer. Jeg mener også at begrepet “kunstig intelligens” i mange sammenhenger kan være misvisende, da slik teknologi ofte handler om å gjenkjenne mønstre og etterligne de. Det er derfor ikke så stor forskjell på slik teknologi og algoritmer vi allerede kjenner som tas i bruk i søkemotorer eller hos kjente sosiale medier.

Det er riktig at ChatGPT kan produsere relativt overbevisende tekster. Men bare inntil et visst nivå. Tjenesten vil nok bare bli bedre og bedre, men akkurat nå avslører den ofte seg selv i refleksjon og dybdeforståelse. I tillegg vil nok også plagieringskontroller få mer og mer funksjonalitet som avdekker bruken av slike tjenester. Det finnes også verktøy som er blitt laget for å avsløre tekst som er skrevet med kunstig intelligens. Likevel er det viktig å huske at lærere ikke har lov til å lime inn elevenes besvarelser i disse verktøyene. Man bryter mest sannsynligvis både med taushetsplikten og elevens personvern ved å gi fra seg elevarbeid til en tredjepart på denne måten uten elevens samtykke.

Kan vi sperre for ChatGPT i skolen?

Et vanlig spørsmål nå er hvordan vi kan få blokkert ChatGPT i skolen. Noen lærere krever at bruken av tjenesten skal kontrolleres. UDIR har allerede varslet at åpent internett til eksamen stenges inntil videre. Dette er utvilsomt en kortsiktig løsning, for løsningen er hverken å skru av nettet, eller å sperre tilgangen til ChatGPT. For det første fordi det ikke er hensiktsmessig, og for det andre fordi det teknisk ikke er mulig. Hvorfor det ikke er mulig får jeg ta i et annet innlegg, men ChatGPT er hverken det første eller eneste verktøyet med kunstig intelligens. Grunnen til at det ikke er hensiktsmessig er fordi vi må lære elevene å kunne produsere gode elevbesvarelser uavhengig om de har slike verktøy tilgjengelig eller ikke. Jeg et inntrykk av at lærere i større grad i dag lager oppgaver som krever at elevene viser kompetanse, da dette har blitt fremhevet i nyere læreplanverk. Er kanskje eksamensformen eller noen av oppgaveformene overmodne for nytenkning dersom en robot klarer å løse de? 

Bør kunstig intelligens og ChatGPT brukes i skolen?

Kunstig intelligens i skolen har vært et tema de siste årene, og det ble blant annet omtalt i Horizon-rapporten fra 2017 om hvordan teknologien ville påvirke skolene i norden de neste årene. Kunstig intelligens og maskinlæring i skolen ble da forespeilet i løpet av en to- til tre-årsperiode. Og selv om det allerede er tatt i bruk noen steder, kan man si at det ikke er noen prosjekter som har fått så stor oppmerksomhet som da ChatGPT lanserte sin åpne løsning 30. november i fjor. Men på spørsmålet om kunstig intelligens og ChatGPT har en plass i skolen bør man dele spørsmålet opp i to. For det er ingen tvil om at elever må lære om kunstig intelligens, og at denne formen for teknologi vil kunne revolusjonere skolen. Dette er en naturlig del av en opplæringen i digitale ferdigheter. Elevene må lære om både fordelene og utfordringene som er knyttet til denne teknologien Men for å jobbe med kunstig intelligens kreves det ikke at man jobber med ChatGPT.

Jeg ser at flere lærere tidlig kastet seg over dette verktøy, og anbefaler å ta i bruk ChatGPT i skolen. Men hva om denne praksisen er ulovlig? En lærer kan ikke kreve at elevene skal bruke denne tjenesten, og bør heller ikke forvente at de skal gjøre det. Til det må skoleeier ha en databehandleravtale med OpenAI. Av den grunn kan en lærer heller ikke legge inn elevenes arbeid i tjenesten uten deres samtykke. Innholdet du deler med OpenAI kan nemlig brukes i blant annet reklame, og du gir de også samtykke til å dele denne informasjon med tredjepart.

“…we may share Personal Information with vendors and service providers, including providers of hosting services, cloud services, and other information technology services providers, event management services, email communication software and email newsletter services, advertising and marketing services, and web analytics services. Pursuant to our instructions, these parties will access, process, or store Personal Information in the course of performing their duties to us.” 

Utdrag fra personvernerklæringen til OpenAI.

Det er viktig å huske at ChatGPT bare er én av mange tilbydere av slik teknologi. Tjenesten er utviklet av amerikanske OpenAI, og vil på sikt ha en enorm kommersiell verdi for selskapet. Grunnen til at den nå er åpen og tilsynelatende gratis, er fordi at de nå trenger vår hjelp. De trenger oss både til å markedsføre gjennom omtale (slik også jeg gjør her), men de trenger også hjelpen vår til å fylle chatboten med informasjon slik at den kan bli bedre. At kunstig intelligens vil forandre skolen er det ingen tvil om. Spørsmålet er heller om det er ChatGPT som skal ha den rollen. I en nylig debatt arrangert av Utdanningsforbundet etterspurte professoren Morten Goodwin en større satsning på norskutviklet kunstig intelligens. Dette kan være en god idé. For på denne måten vil vi i større grad kunne sikre at den ikke bryter med norsk personvernlovgivning.

Selv om det ikke er hensiktsmessig å sperre for bruken, er det for mye usikkerhet knyttet til ChatGPT til å kunne benytte dette verktøyet i skolen. Etter hvert som brukere interagerer og fyller chatboten med mer informasjon, vil produktet bare bli bedre og bedre. Og hva slags informasjon deler vi egentlig med chatboten? Noen er kanskje bare nysgjerrige, mens andre er mer naive og deler informasjon som blant annet kan være sensitiv. Den blir altså et produkt av det vi fyller den med. Altså er kunstig intelligens oss – både på godt og vondt.

Hva har strålefare og syltede grønnsaker til felles?

Nylig skrev jeg et innlegg som jeg publiserte her på bloggen, og på Forskersonen, om sosiale medier og depresjon blant barn og unge. Ikke lenge etter hadde Folkets Strålevern publisert innlegget på Facebook med en kritisk kommentar fra Bjørn Gabrielsen, forfatter av boken Skjermslaver. Det var tydelig at de ikke hadde forstått innholdet i innlegget. Men når jeg skulle rydde opp i misforståelsene, forsøkte Folkets Strålevern å gi meg en innføring i strålefare.

Utdaterte og håndplukkede kilder

Folkets Strålevern avsluttet diskusjonen med å henvise meg til deres egen kildesamling med håndplukkede “beviser” for strålefare, med kommentaren om at jeg sikkert finner noen feil jeg kan påpeke. Og jammen fikk de rett.

Jeg tok selvsagt utfordringen på strak arm. Men siden det ville tatt meg altfor lang tid å gå grundig nok gjennom over 40 sider med lenker, har jeg valgt å gå ekstra grundig igjennom de to første påstandene og kildene i listen deres. Men jeg har sett gjennom hele dokumentet, og det er flere ting jeg merker meg. Mange av kildene er utdaterte, flere av de er anekdotiske bevis (utsagn fra intervjuer), og i flere av de forskjellige kildene er det ofte de samme personene som kommer med uttalelser.

Dokumentet i sin helhet bærer preg av såkalt cherry picking, altså at man forsøker å finne forskning som underbygger ens eget syn, uten noen som helst interesse for å vise det hele nyanserte bildet. Dessuten er flere av påstandene av en konspiratorisk art, som at det er ‘noen’ som sitter på kunnskap de ikke vil dele med resten av befolkningen. Kunnskap som selvsagt Folkets Strålevern har tilgang på.

Næringen selv, forsikringsselskaper og deler av forvaltningen sitter på kunnskapen som holdes skjult for befolkningen, og flere samfunnsaktører har allerede begynt å sikre seg mot fremtidige erstatningssøksmål.

Et godt eksempel på en konspirasjonsteori fra kildelisten til Folkets Strålevern om at det er «noen» som sitter på kritisk informasjon de ikke deler med befolkningen.

Nettbrett og strålefare

I kildelisten hevder de innledningsvis at “Apples brukerhåndbøker inneholder informasjon om hvordan du kan redusere eksponeringen”. Dette er en del av Apples juridiske informasjon. Dette er helt vanlig blant spesielt amerikanske selskaper for å unngå å bli saksøkt av for eksempel kunder som hevder at produktene deres avgir farlig stråling. De tydeliggjør også at strålenivåene er innenfor det som er trygt: “iPad has been tested and meets applicable limits for radio frequency (RF) exposure.” Men det er selvsagt ikke informasjon Folkets Strålevern oppfatter som interessant nok til å ta med i kildelisten sin. For de har en tendens til å trekke ut det som passer deres eget dommedagsnarrativ, og hopper bukk over konklusjonene. 

Samme kreftfare som syltede grønnsaker

Forfatterne henviser til at det internasjonale kreftforskningsbyåret (IARC/WHO) klassifiserte kreftfaren ved stråling til gruppe 2B, og at flere av deltakerne i panelet i dag ønsker strengere klassifisering. Umiddelbart tenker du kanskje at det at kreftfaren ved stråling blir klassifisert til gruppe 2B høres skummelt ut. Men nå skal det også sies at blant annet talkum, aloe vera og syltede grønnsaker har fått samme klassifisering. Gruppe 1 er kreftfarlige stoffer, gruppe 2A er stoffer som sannsynligvis er kreftfarlige, og gruppe 2B er stoffer som muligens kan være kreftfarlige.

Med utsagnet om at “flere av deltakerne” ønsker strengere klassifisering, mener de antageligvis de 3 av over 70 deltakere. Det er i hvert fall en svært liten del av deltakerne de nevner i sin gjennomgang. Blant annet viser forfatterne av kildesamlingen til kreftforskeren Lennart Hardell. Men de glemmer helt å nyansere med at Hardell er en svært omstridt forsker, og at han har blitt omtalt som “svensk mester i kreftalarmer”. Han har for øvrig heller ikke blitt tildelt forskningsoppdrag fra Kreftfondets tildelinger siden 1996.

Ingen helseskader påvist

Ifølge forfatterne av kildesamlingen kom Europarådets parlamentarikerforsamling i 2011 med en resolusjon som oppfordret sine medlemsland om å innføre føre-var-tiltak. Men det mangler litt nyanser til denne påstanden. Denne oppfordringen kom basert på et forslag fra politikeren Jean Huss, som var politiker for det luxembourgske miljøpartiet Déi Gréng (De Grønne). Den samme politikeren som nylig erklærte seg selv som medisinsk ekspert, og omtalte den pågående pandemien som “den såkalte pandemien”. Den seneste tiden har han kanskje gjort seg mest bemerket som antivakser.

Ifølgte han selv så støttet WHO hans syn, men WHO er i dag klare når det gjelder for eksempel strålefare ved mobilbruk: “To date, no adverse health effects have been established as being caused by mobile phone use.” De har også måttet lage et informasjonsark på grunn av myter og konspirasjonsteorier knyttet til 5G og korona. 

Basert på kontroversiell rapport

Oppfordringen fra Europarådets parlamentarikerforsamling var ifølge en pressemelding basert på BioInitiative-rapporten. Dette er en rapport som ikke er fagfellevurdert, og prosjektet ledes av blant annet Cindy Sage, som er en kjent aktivist innen stråling. I gruppen sitter også Lennart Hardell, som jeg allerede har omtalt tidligere i dette innlegget. Rapporten er kritisert av blant annet det nederlandske helserådet, Australian Centre for Radiofrequency Bioeffects Research (ACRBR), Europakommisjonens EMF-NET, COMAR (komité ved IEEE), samt flere andre anerkjente forskermiljøer.

Overall we think that the BioInitiative Report does not progress science, and would agree with the Health Council of the Netherlands that the BioInitiative Report is “not an objective and balanced reflection of the current state of scientific knowledge”. As it stands it merely provides a set of views that are not consistent with the consensus of science, and it does not provide an analysis that is rigorous-enough to raise doubts about the scientific consensus. 

ACRBR, 2008

Med andre ord ser det ut til at oppfordringen fra Europarådets parlamentarikerforsamling ikke fikk gehør fordi grunnlaget var for svakt, og fordi det ikke samsvarte med konsensus i forskermiljøene. Akkurat som det meste av kildegrunnlaget til Folkets Strålevern. Ønsker du sann og pålitelig informasjon bør du alltid søke i pålitelige kilder, som for eksempel Direktoratet for stråling og atomsikkerhet.

Unyansert frykt om barnas skjermbruk

Den 17. juni kunne vi i Aftenposten lese professor Annika Melinders bekymring over barns skjermbruk. Hun beskriver at hun i 2017 var tilbake i BUP for første gang på 17 år, og hvordan hun ble overveldet over lidelsesuttrykket til barna hun møtte.

Hun skriver at barna kunne ha «…lidelsesuttrykk forenlig med autismespekterforstyrrelser, adferdsforstyrrelser, tilknytningsforstyrrelser og med flytende angst». Hun baserer bekymringen på en anekdote om at hun har opplevd en endring i diagnosebildet i løpet av disse 17 årene hun har vært ute av BUP, uten å reflektere over at denne endringen kan skyldes andre årsaker enn skjermbruk. Melinder skriver «jeg lurer på» og «kan det ha seg slik», men det ser ut til at hun svarer på sin egen undring ved å finne forskning som bekrefter hennes egen «gryende uro». Blir det ikke litt for enkelt å legge all skylden på skjermbruk?

«Ticslignende tilstander»

Melinder bruker pandemien som eksempel på hvor skadelig skjermbruken er. I denne sammenhengen kommer hun med påstanden om at «økt bruk av sosiale medier under pandemien kan ha resultert i blant annet flere ticslignende tilstander hos tenåringsjenter» og henviser til en studie av Pringsheim et al. (2021).

Det hun ikke skriver er at alle deltakerne i studien allerede hadde en historie med tics fra før. Hun tar heller ikke med i betraktningen at studien viser at denne økningen kan skyldes flere faktorer. Som blant annet den helt spesielle situasjonen under pandemien, med en uvanlig hjemmesituasjon og følelsesmessige reaksjoner knyttet til nedstengningen av samfunnet. Studien konkluderer også med at det trengs mer kunnskap. Den kunnskapen kom nå i år, og viste at man ikke finner noen signifikant endring i ticssymptomer verken før eller under pandemien (Hall et al, 2022).

Korrelasjoner om skjermbruk

Faktagrunnlaget som Melinder baserer seg på handler altså om korrelasjoner knyttet til skjermbruk. Korrelasjoner vil si at man finner en sammenheng mellom to målbare størrelser, uten at det nødvendigvis er en årsakssammenheng (kausalitet). Det kan være risikosport å trekke konklusjoner basert på korrelasjoner når det gjelder skjermbruk, nettopp fordi nesten alle har en skjerm.

En studie fra Oxford i 2019 (Orben & Przybylski) så på sammenhengen mellom de unges livskvalitet og skjermbruk. Ved å utelukkende se på korrelasjoner mellom unges livskvalitet og faktorer som for eksempel mobbing, røyking og søvnmangel fant de at skjermbruken hadde nesten samme negative påvirkning på de unges livskvalitet som det poteter hadde – altså nesten ingenting. Bruk av briller hadde for eksempel en mer negativ påvirkning på de unges livskvalitet enn det skjermbruk hadde. Det betyr ikke at det ikke eksisterer en årsakssammenheng, men det betyr heller ikke at det gjør det.

De samme forskerne (Orben et al.) gjennomgikk i 2021 en undersøkelse som hadde pågått over 30 år med over 400 000 britiske og amerikanske ungdommer. Forskerne fant ikke bevis for en sammenheng mellom teknologibruk og psykisk helse.

Foreldres skjermbruk i samspill med egne barn

Melinder trekker frem Folkehelseinstituttets gjennomgang av studier om foreldres skjermbruk i samspill med egne barn (Nøkleby et al., 2022). Det er riktig at flere av studiene finner negative konsekvenser for samspillet med barn, foreldres responsivitet og oppmerksomhet, samt barnets følelsesuttrykk. Noe de ville funnet i tilsvarende situasjoner der barnet ignoreres. Problemet er at de ikke kunne konkludere, slik som Melinder hevder at de gjør.

Folkehelseinstituttet påpeker at de har «..begrenset tillit til mye av dokumentasjonen», og at de ikke kan «…utelate at det finnes bakenforliggende faktorer som påvirker både bruken av mobile skjermer og barnets atferd og utvikling – slik som foreldres generelle stil overfor barnet». De kan heller ikke si noe om hvordan barnet påvirkes over tid, eller hvordan skjermen påvirker tilknytning og emosjonell og kognitiv utvikling hos barnet.

God balanse er det beste

Melinder avslutter sin kronikk med en påstand om at IT-folk i Silicon Valley ikke vil gi skjermer til sine egne barn. Dette er et velkjent argument som trenger nyansering. Det er riktig at noen av disse IT-folkene velger å sende barna sine på Steinerskoler, men hvor mange dette dreier seg om sies det ingenting om i artiklene. Med tanke på mengden av mennesker som jobber i IT-relaterte bedrifter i Silicon Valley, ville det vært rart om det ikke var tilfelle at noen sendte barna sine på disse privatskolene. Det betyr derimot ikke at disse foreldrene har kompetanse på teknologi og læring. Man finner helsepersonell i antivaks-miljøene, og med Melinders logikk bør vi da føle «gryende uro» for vaksiner også?

Melinder setter skjerm og mellommenneskelig kontakt opp mot hverandre som to motsetninger. Det er litt spesielt når vi etter nedstengingen av samfunnet kunne se hvordan teknologi nettopp ble tatt i bruk for å kunne opprettholde mellommenneskelig kontakt. Det er uten tvil også negative sider og utfordringer med teknologi som bør tas på alvor. Og det er heller ikke slik at man må velge mellom skjerm eller fysisk aktivitet og møter ansikt-til-ansikt. En god balanse er det beste, som med alt annet.

Norske barn rapporterer høyere tilfredshet med livet enn andre barn i Europa, samtidig som at de også bruker mer tid foran skjermen.

(Milosevic T. et al., 2022)

Og ser man på forskningen på barn og unge og teknologi så ser det ikke så mørkt ut som man kanskje kan få inntrykk av. En helt fersk studie med blant annet forskere fra Universitet i Oslo (Milosevic T. et al., 2022) viser at norske barn rapporterer høyere tilfredshet med livet enn andre barn i Europa, samtidig som at de også bruker mer tid foran skjermen. Kanskje kan det dempe Melinders «gryende uro»?

Influensere som sprer myter og falske nyheter

Den 14. juni skrev Dagbladet om influenseren Jenny Bryhni, som hadde funnet «en urovekkende beskjed i en genser hun kjøpte fra Shein». Etter at hun fant meldingen mener hun at det er viktig å «spre ordet» og «boikotte Shein».

Et rop om hjelp?

På vaskelappen fra Shein står det følgende på dårlig engelsk:

«Due the water saving technology, need your help washing with the soft detergent at the first time to make the goods softer». 

Legger man litt godvilje til så betyr det at du bør tilsette tøymykner ved første vask for at klærne skal bli mykere. Men det er altså «need your help» Jenny, og andre influensere, har klart å få til å handle om at arbeidere innstendig ber om hjelp. Hun uttrykker i sin video at arbeiderne «åpenbart ikke har det bra», og at «hjertet synker helt». Hun sier til følgerne sine at «vi må ta ansvar» og «spre ordet».

Dette er en konspirasjonsteori som allerede har eksistert siden mai. Men selv om både Snopes og Shein selv har avkreftet innholdet, velger altså Jenny og Dagbladet å fortsette å spre denne påstanden. Det kan godt hende at arbeiderne ved Shein jobber under dårlige kår, men denne lappen er altså på ingen måte noen dokumentasjon på nettopp det. Her kunne også Dagbladet gjort en bedre jobb med å opptre mer kritisk til påstandene. Det er utvilsomt mange som arbeider under dårlige forhold både i Kina og mange andre land, men det er utrolig viktig at man forholder seg til fakta i slike tilfeller. Hvis ikke vil det bare bidra til feilinformasjon og skape mistillit.

Behov for kritisk tenkning

At slike videoer sprer seg så raskt, og omtales i store nettaviser er ganske urovekkende. Spesielt med tanke på at mange unge i dag bruker TikTok i stedet for Google for å søke etter informasjon. Derfor er det viktig at også influensere som følges av barn og unge tar et ansvar når de deler informasjon. Og ikke minst viser disse eksemplene hvor viktig det er at barn og unge lærer kritisk tenkning i skolen, og at dette prioriteres i undervisningen.

I Kunnskapsløftet (LK20) kan vi lese at opplæringen «…skal skape en forståelse av at metodene for å undersøke virkeligheten må tilpasses det vi ønsker å studere, og at valg av metode påvirker det vi ser». Det er derfor viktig at vi gir elevene en stor verktøykasse for å drive kildekritikk, og at de også lærer at TikTok er en stor kilde for feilinformasjon.

Ungdom blir deprimerte av poteter

Er skjermtid skadelig? Finnes det en sammenheng mellom antall dødsfall i basseng og filmkarrieren til Nicolas Cage? Og blir virkelig ungdom deprimerte av poteter? Kanskje får du svarene alle lurer på her.

Skjermtid

I mange tilfeller er det skjermen som får skylden for barna og unges ve og vel. Nylig kom Helsedirektoratet med nye råd om fysisk aktivitet og stillesitting. Overskriftene ble «Dropp all skjermtid for de minste barna» og «Fraråder all bruk av skjermtid». Da kan det være naturlig å tenke at det er skjermen som er problemet. Rådene handlet derimot om stillesitting og ikke om skjermbruken i seg selv.

Skjermtid er egentlig et håpløst begrep når man skal diskutere forskning knyttet til skjermbruk. Rett og slett fordi skjermtid kan handle om så mye, og fordi det finnes så mange korrelasjoner. Innen forskning snakker man om korrelasjoner som noe som kan måles og se ut til å ha en sammenheng med hverandre, uten å nødvendigvis kunne bevise en årsakssammenheng (kausalitet).

Forskning viser at…

I nyhetsbildet omtales svært ofte teknologi i negative ordelag. Det handler om at vi blir avhengige og at bruken fører til psykiske problemer. Problemet er at slike påstander svært ofte handler om statistikk som viser en korrelasjon. Det kan godt hende at det er en årsakssammenheng, men det aller meste man ser i media baserer seg på korrelasjoner.

Det er det samme når Sanna Sarromaa hevder at «Forskning viser at…» og knytter overvekt opp mot intellekt:

Eller dersom man ser på korrelasjonen mellom grafene for antall personer som har druknet i basseng og antall filmer Nicolas Cage har spilt i.

Tyler Vigen (CC BY)

At noe har en korrelasjon betyr ikke at det automatisk har en årsakssammenheng. Korrelasjoner er ofte bilaterale og det er ikke alltid lett å vite om det er en årsakssammenheng, eller om det var høne eller egget som kom først.

Ødelegger poteten barna våre?

En studie fra Oxford (Przybylski og Orben, 2019) så nærmere på korrelasjoner knyttet til barn og unges velbefinnende. Studien tok utgangspunkt i 355 358 barn og unge fra USA og Storbritannia. Og funnene viste faktisk at korrelasjonen mellom barn og unges velbefinnende og poteter hadde nesten like stor påvirkning som med teknologibruk (internett, spill, mobilbruk, sosiale medier). Funnene viste også at det å bruke briller hadde enda mer negativ påvirkning enn både poteter og skjermbruk. Det betyr ikke at det ikke er noen årsakssammenheng, men bildet er altså mer nyansert. Likevel er det skjermen som får mest fokus i media og offentlig debatt, og ikke poteten. 

«The nuanced picture provided by these results is in line with previous psychological and epidemiological research suggesting that the associations between digital screen-time and child outcomes are not as simple as many might think.»

Przybylski & Orben, 2019

Men det må også sies at både poteter og teknologibruk i liten grad var assosiert med barn og unges velbefinnende. Med andre ord så kan fortsatt både skjerm og poteter trygt konsumeres, om vi skal tro funnene her. Men alt med måte. For korrelasjoner forteller oss også at poteter kan føre til en økt risiko for type 2 diabetes.

Nye nasjonale helseråd – bør man droppe all skjermtid?

Når det kommer nye nasjonale helseråd drukner mediene i tabloide overskrifter. Mange foreldre er bekymret. Er en hel generasjon fortapt på grunn av uvettig skjermbruk? Her får du svaret.

Handler først og fremst om stillesitting

Den 9. mai ble Helsedirektoratets nye råd om fysisk aktivitet og stillesitting lansert, og når det kommer nye helseråd blir selvsagt overskriftene «Dropp all skjermtid for de minste barna» og «Fraråder all bruk av skjermtid». Det er viktigere å tegne et bilde av skjermen som problemet, enn å få frem nyansene i rådene. Jeg har sett på presentasjonen fra Helsedirektoratet og lest anbefalingene. Rådene omhandler både fysisk aktivitet og skjermtid, men jeg vil her fokusere på det som får mest medieoppmerksomhet: skjermtid for barn og unge.

Disse rådene har tatt utgangspunkt i rådene som kom fra WHO i 2019 og 2020. Allerede i 2019 skrev jeg om medias vinkling knyttet til rådene fra WHO, og den gang innrømte WHO til NRK at forskningsgrunnlaget var tynt. Med andre ord handler disse rådene først og fremst om stillesitting, og ikke det som skjer på skjermen. Det er riktig at skjermtid for barn under 1 år frarådes. Men det frarådes også for eksempel at barn skal sitte fastspent i en bil over lengre tid.

Dette sier rådene om skjermtid

Mens skjermtid for barn under 1 år altså frarådes, bør skjermtiden for barn mellom 1-5 år begrenses til 1 time. Men det understrekes også at rådene ikke bør gå utover skjermtiden som brukes til læringsøyemed. Dette er en viktig nyanse med tanke på debatten om digitale verktøy i barnehagen.

For barn mellom 6-17 år anbefales det at passiv skjermtid begrenses. Ifølge Helsesdirektoratet er dette «…tid der det ikke er interaksjon med andre eller noen fysisk aktivitet involvert». Skjermtid trenger ikke å være passivt. De ønsker å formidle at balanse er viktigst.

For de eldre barna bør ikke rådene gå utover «…pedagogisk bruk av digitale læremidler til skolearbeid». Og at «…spesiell oppmerksomhet bør rettes mot passiv skjermtid på fritiden». Spill er mer aktivt enn skjermtid uten «…fysisk aktivitet, bevegelser eller samhandling».

I Helsedirektoratets presentasjon av rådene anerkjenner de at barna lever i en digital verden, og at digital kompetanse er viktig å lære. Men at det er nettopp dette med balanse som er viktig, og at barna må være fysisk aktive. Ifølge psykologispesialist Gaute Godager må man se an barnet. Dette med å se an barnet og den helhetlige balansen er også rådet fra Helsedirektoratet.

En innføring i fullføringsreformen

Fredag 26. mars 2021 kom regjeringen med stortingsmeldingen som har fått tittelen Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og fremtiden (Meld. St. 21). Med den har regjeringen som mål at flere elever skal fullføre og bestå videregående opplæring, og være godt forberedt til videre utdanning og arbeidslivet. 

Fullføringsreformen.

Store deler av debatten rundt Fullføringsreformen har vært preget av misforståelser, feilinformasjon, og tabloide overskrifter. Jeg har derfor valgt å skrive en oppsummering av det jeg anser som noe av hovedinnholdet i stortingsmeldingen, og litt om prosessen bak. Samtidig vil jeg anbefale de som er interesserte å lese hele stortingsmeldingen, da det ikke vil være mulig å få med alle detaljene i oppsummeringen. Jeg begynner med å trekke frem bakgrunnen for mye av innholdet i stortingsmeldingen.

Liedutvalget

Forsidene til stortingsmeldingene "Kvalifisert, forberedt og motivert" og "Med rett til å mestre".

Liedutvalget ble nedsatt 1. September 2017, med Ragnhild Lied som utvalgsleder. Hele utvalget består av 13 medlemmer med bred og variert bakgrunn. Bakgrunnen for oppnevningen av utvalget var at det ikke har vært «…foretatt dyptgripende endringer i videregående opplæring siden reform 94 og elevene møter i all hovedsak fortsatt samme tilbud og organiseringen i opplæringen som for 20 år siden». Det legges til grunn at det er store utfordringer med dagens modell, blant annet høyt frafall (27 prosent), spesielt stort frafall på yrkesfag, samt større og mindre justeringer for å bøte på ulike utfordringer.

Mandatet til utvalget har blant annet vært å vurdere om struktur og innhold er lagt til rette for at «…flest mulig fullfører videregående opplæring», at dagens modell «…tilfredsstiller arbeidslivets og samfunnets behov for kompetanse», og «…fremmer lærelyst og motivasjon». Og hvordan man «…best mulig kan legge til rette for at voksne skal kunne oppnå studiekompetanse/fagbrev/yrkeskompetanse». Det har kommet mange innspill til utvalget, og de leverte NOU 2019: 25 Med rett til å mestre tirsdag 17. desember 2019, som bygger på delutredningen NOU 2018: 15 Kvalifisert, forberedt og motivert. Sistnevnte tar for seg de ulike sidene ved dagens videregående opplæring, mens det i hovedutredningen foreslås tiltak.

Med rett til å mestre

NOU 2019: 25 Med rett til å mestre er en omfattende utredning der kunnskapsgrunnlaget er basert på delutredningen. Denne hovedutredningen handler i stor grad om tiltak for at flere fullfører, arbeidslivets- og samfunnets behov, lærelyst og motivasjon, og mer tilrettelegging for voksne. Utvalget foreslår blant annet at dagens rett til videregående opplæring endres til «…en rett til fullføring med studie- eller yrkeskompetanse», fordi noen trenger mer tid til å gjennomføre utdanningsløpet. De foreslår i tillegg flere rettigheter for voksne, som for eksempel rett til opplæring som fører frem til én ny yrkesfaglig sluttkompetanse. Det er foreslått flere konkrete tiltak for både yrkesfaglige og studieforberedende utdanningsprogram som skal svare på utfordringer med dagens videregående opplæring.

Noe av det som har fått størst oppmerksomhet den siste tiden er spørsmålet om alle fellesfagene skal være felles, eller «…om de i større grad bør innrettes mot den sluttkompetansen som elevene sikter mot». Utvalget mener at det må legges til rette for mer rom for fordypning, og at «…omfanget av fellesfag og programfag må gjennomgås».

Fagfornyelsen

Noen vil nok spørre hvorfor vi trenger en ny reform, og hvorfor nå når vi allerede har fått nytt læreplanverk. Fagfornyelsen og fullføringsreformen har to forskjellige roller, og det er foreløpig usikkert i hvilken grad reformen vil påvirke arbeidet som har blitt gjort i forbindelse med fagfornyelsen. Det vil i stor grad avhenge av hvilke tiltak som trer i kraft, og hvordan de eventuelt blir implementert.

Liedutvalget peker i NOU 2018: 15 særlig på mandatpunktene om at «prinsippene som ligger til grunn i den pågående fagfornyelsen, skal videreføres» og at «utvalget skal bygge videre på arbeidet som er gjort i forbindelse med gjennomgangen av tilbudsstrukturen på yrkesfag». Utvalget har ikke sett på innholdet i læreplanene, men fag og timefordeling, som for øvrig ikke var en del av fagfornyelsen.

I Stortingsmelding 21 kan man lese at reformen vil bygge videre på arbeidet som er gjort i fagfornyelsen rundt blant annet det å legge til rette for å utvikle evnen til å utforske, se muligheter og utvikle nye løsninger. Det hevdes at det allerede gjennom fagfornyelsen er tatt et steg i riktig retning, men at det «…i et tiårsperspektiv er det nødvendig å bygge videre på utviklingen».

Fullføringsreformen

Stortingsmelding 21 om videregående opplæring ble offentliggjort i regjeringens pressekonferanse fredag 26. mars. Etter et år med pandemi, smitteverntiltak, fagfornyelse og slitne lærere kan man trygt si at timingen kunne vært bedre for denne stortingsmeldingen. I tillegg kom denne reformen kanskje litt ut av det blå for mange. På en annen side er dette et arbeid som har pågått over flere år. Og arbeidet med selve reformen ble varslet for over et år siden. I tillegg skal det ha vært siste frist for regjeringen å melde inn stortingsmeldingen for denne våren.

Ifølge stortingsmeldingen (Meld St. 21) er det i hovedsak tre grunner til at vi trenger en fullføringsreform. Den første er å sørge for at flere elever fullfører videregående opplæring. Den andre å «…forberede innbyggerne til å lære hele livet», og den tredje og siste er å få flere ut i arbeid. Det argumenteres i tillegg for at skolen i liten grad er endret siden 90-tallet til tross for at det har skjedd stor utvikling andre steder i samfunnet.

Ett av de viktigste punktene etter min mening er at regjeringen vil ta bort «…tidsbegrensningen på retten til VGO og gi alle rett til opplæring frem til studie- eller yrkeskompetanse». I tillegg kan man lese helt konkrete forslag for å følge opp psykisk syke, funksjonshemmede og andre utsatte grupper. Det er mange små og store tiltak, så man må lese hele stortingsmeldingen for å få helheten av reformen, men jeg skal oppsummere kort de forslagene jeg anser som størst og viktigst.

Mindre frafall

Et av målene i stortingsmeldingen er at 9/10 elever skal fullføre videregående opplæring i 2030. Ifølge SSB fullførte 78,1% videregående opplæring i løpet av fem/seks år fra 2013 til 2019. Det er altså et lite stykke igjen før målet om 9/10 elever er nådd. For elever på studieforberedende utdanningsprogram ligger tallet i dag på 87,5%, mens det for yrkesfag ligger på 67,5%. Dette betyr at frafallet er størst på yrkesfaglig utdanning, samtidig må nok frafallet ned noe på studiespesialisering dersom det skal være realistisk å nå målet for alle elevene i videregående opplæring. 

Flere av tiltakene i denne delen av stortingsmeldingen vil nok i størst grad påvirke yrkesfagelevene gjennom blant annet rett til læreplass eller likeverdig tilbud, mens tiltakene for bedre oppfølging og rett til å fullføre vil gjelde samtlige elever. I stortingsmeldingen er det nevnt flere tiltak for å få ned fraværet. Dette dreier seg om alt fra tiltak knyttet til psykisk helse og sosialpedagogisk rådgivning til oppfølging av elever med høyt fravær og er i fare for å stryke.

Et viktig mål med reformen er å gjøre videregående opplæring mer tilpasset mangfoldet av elevene.

«Videregående opplæring må bli bedre tilpasset mangfoldet blant elevene, inkludert elever som sliter psykisk, som har en vanskelig hjemmesituasjon, som er syke eller har skolevegring. Det skal bli lettere å ikke være helt A4. Vi vil at det skal bli lettere å gi elevene som trenger det et tilrettelagt løp, slik at de kan ta færre fag samtidig, eller ta fagene over lengre tid.»

Kjell Inge Ropstad under regjeringens pressekonferanse

Mer studieforberedt

Ifølge Studiebarometeret 2018 (NOKUT) svarer studenter at videregående opplæring ikke forbereder de tilstrekkelig på kritisk tenkning, selvstendig læring og akademiske skriveferdigheter og tekstforståelse. Rapporten Studieforberedt etter studieforberedende (NIFU, 2015) hadde flere av de samme funnene i tillegg til at det blir påpekt at mengden av fag går utover muligheten til å gå i dybden. Datamaterialet er gruppesamtaler med lærere og studenter. Det ser ut til at innspillene fra UH-sektoren til Liedutvalget bærer preg av mye av de samme erfaringene som i de nevnte rapportene. Elevene gir også tilbakemelding på at de ønsker mer valgfrihet for økt relevans til videre yrkesliv og studier. En sentral tilbakemelding til Liedutvalget har vært at «…det til dels er utfordrende å se relevansen av fellesfagene for framtidens studier og yrker».

«Et system som er bygget opp rundt at alle elever er like vil aldri føre til likhet, nettopp fordi at elever er så forskjellige.»

Guri Melby under regjeringens pressekonferanse

På bakgrunn av dette foreslår regjeringen en vurdering av fag- og timefordeling av fagene i videregående opplæring. De foreslår å frede fagene norsk, engelsk og matematikk som obligatoriske fellesfag, men ønsker samtidig en bred høring om hvilke fag som bør være fellesfag og programfag, og hva som skal være obligatorisk.

Få flere ut i arbeid

I stortingsmeldingen er det foreslått flere tiltak for å få flere ut i arbeid. Fullføringsretten kan i seg selv være et tiltak som gir flere muligheter til å fullføre videregående opplæring. Forslaget med å ta flere enn ett fagbrev vil også kunne bidra til at flere voksne får en ny mulighet. Det foreslås i stortingsmeldingen at det åpnes for muligheter til å ta i bruk nettundervisning i større grad. Dette forslaget fikk støtte fra et flertall av høringsinstansene. Med nettundervisning vil det kunne bli bedre muligheter for voksne å fullføre utdanning, og for å kunne tilby en større bredde i fagtilbudet.

En utfordring med dagens system er at mange elever ikke får læreplass. Derfor foreslår regjeringen å gi elevene en rett til læreplass eller et likeverdig tilbud. Med dette mener regjeringen tilbudet som blir kalt Fagbrev som elev, som vil ha en ny organisering, innhold og finansering, og ha bedre kvalitet sammenlignet med dagens Vg3 i skole. Samtidig foreslås det tiltak for å øke antall læreplasser.

Når trer reformen i kraft?

Ifølge stortingsmeldingen skal regjeringen involvere «…elever, lærere, skoleledere, fylkeskommuner, Sametinget, partene i arbeidslivet og fagmiljøer i høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning» videre i prosessen med høringer og videre utredning. I tillegg ser de for seg at reformen skal innføres over en lengre tidsperiode.

Det har oppstått en misforståelse om at reformen skal være innført allerede høsten 2022. Men om man leser i stortingsmeldingen står det tydelig at de ulike endringene vil gjennomføres i ulikt tempo. Som tidligere nevnt skal arbeidet med reformen ifølge stortingsmeldingen pågå i et tiårsperspektiv. Dette har også kunnskapsministeren redegjort for tydeligere i sosiale medier:

Kan lærere kreve at elever har på kamera?

Det pågår nå en debatt om hvorvidt lærere kan kreve at elevene har på webkamera i nettundervisning. Det finnes flere argumenter både for og imot. Her argumenterer jeg for hvorfor jeg mener at lærere hverken kan eller bør kreve dette.

Vanlige argumenter

Et vanlig argument som dukker opp i debatten rundt bruken av webkamera er at det er demotiverende for læreren å se i en svart skjerm. At læreren har et ønske om å se elevene mens vedkommende underviser handler mer om lærerens ønsker enn elevenes læring. 

Et annet argument jeg har sett er at elevene ikke kan skru av bildet i et ordinært klasserom. Dette er et dårlig argument siden det digitale klasserommet skiller seg fra det fysiske klasserommet. Det er ikke vanlig at elevene alltid sitter i ring i et fysisk klasserom med blikkontakt. Det vanlige er at elevenes blikk er rettet mot læreren dersom læreren foreleser eller kommer med informasjon. 

Det de fleste argumentene jeg har sett har til felles er at de ikke kan regnes som pedagogiske argumenter. Det kan være mange årsaker til at elevene ikke ønsker å skru på webkamera. Og ser man på forskningen på nettundervisning finnes det flere gode argumenter for å vurdere nøye når kamera skal være avslått eller ikke.

Pedagogisk gevinst av kamera?

Selv om det finnes flere eldre studier som kan vise til positive sider ved å skru på kamera, er de studiene jeg har sett av en eldre dato og baserer seg i stor grad på selvrapportering. Man bør likevel spørre seg hva man får igjen ved å skru på kamera, og hva man risikerer å miste ved å skru det av. I en fersk rapport fra Høgskolen i Innlandet hevdes det at det er «…en signifikant sammenheng mellom svarte skjermer og læringsutbytte». Basert på artikkelen kan det se ut som at det er brukt spørreundersøkelse til datainnsamling.

Med tanke på at det er snakk selvrapportering kan man ikke konkluderer med at studentene får lavere læringsutbytte. Opplevd læringsutbytte er ikke det samme som oppnådd læringsutbytte. Det er heller ikke sikkert at det er snakk om en årsakssammenheng. Resultatene kan for eksempel dreie seg om korrelasjoner der det er studentene som i utgangspunktet opplever lavere læringsutbytte som skrur av kameraene. Selv om artikkelen har blitt brukt som et argument for at elevene må skru på kamera, hevder en av forfatterne av rapporten at man ikke bør kreve at studentene skal skru på kamera. Og ser man på andre studier kan mye tyde på at det er mer nyansert enn det rapporten fra Høgskolen i Innlandet viser.

I en kanadisk studie fra 2014 ble det utforsket hvilken verdi bruken av webkamera spilte inn på den pedagogiske interaksjonen i fremmedspråkopplæringen. Utvalget bestod av 40 studenter, der halvparten brukte kun lyd, mens den andre halvparten brukte både video og lyd. Resultatene av studien viste at bruken av webkamera var mindre kritisk enn forventet, og at studentene viste høyere forståelse ved kun bruk av lyd.

I en kvalitativ studie fra Macquarie University i Australia ble 20 erfarne nettlærere, og 20 studenter intervjuet om holdningene deres knyttet til bruken av webkamera. Studien viste at webkamera kun ble brukt en kort periode i starten av kurset, men at de senere ble slått av. Grunnen til at de slo av kameraene var at de opplevde det som mer utmattende, at de opplevde økt selvbevissthet ved bruk, og på grunn av forhold knyttet til personvernet.

Zoom-utmattelse

Begrepet «Zoom fatigue», eller Zoom-utmattelse på norsk, er et begrep som har blitt aktualisert med utbredelsen av digital hjemmeskole og nettmøter. Dette er en form for utmattelse som skjer etter lange perioder med videobasert undervisning eller møter. Ifølge professor Scott Debb ved Norfolk State University kommer dette av at mye av kroppsspråket forsvinner i videomøter, og at vi derfor bruker mer energi på å tolke kroppsspråket. 

I tillegg blir Zoom-utmattelsen kraftigere ved følelsen av å bli sett på, og samtidig se seg selv. Flere elever opplever det som ubehagelig å bli stirret på en hel undervisningsøkt. Dette vil heller ikke vært normalt i et ordinært klasserom, og opplevelsen av langvarig blikkontakt vil for noen kunne oppleves som truende. For utsatte elever vil det derfor kunne være en stor belastning å måtte skru på kamera.

Hva er lov?

Etter min mening handler debatten om bruken av webkamera mer om prinsipielle, etiske og pedagogiske hensyn fremfor de juridiske. Samtidig vil krav om bruk av webkamera i flere tilfeller være på kant med elevens rett til personvern. Og i noen tilfeller vil det kunne gjelde hele husstanden til eleven. I perioder med mye hjemmekontor og hjemmeskole kan det hende at elevene må bruke sofaen eller kjøkkenbordet som arbeidsplass.

For noen vil det kunne være flaut at andre ser hvordan de har det hjemme. Ifølge Simon Thomson ved Universitetet i London er bruken av webkamera teknisk sett en invasjon i privatlivet. Det finnes riktignok ulike metoder for å endre bakgrunnen på, men som Thomson skriver så er ikke denne funksjonaliteten alltid perfekt. For selv om man skrur på diffus bakgrunn vil likevel andre personer i rommet kunne komme i fokus. 

Tolkningen av lovverket vil kunne variere fra skoleeier til skoleeier. På grunn av den pågående pandemien ønsker ikke Datatilsynet en streng håndheving av regelverket. Samtidig skriver de i sine råd at det er mulig å gjennomføre hjemmeundervisning på gode personvernvennlige måter, som for eksempel ved at «…alle som er pålogget utenom læreren har avslått mikrofon og kamera». For å finne ut hvordan den enkelte skole praktiserer håndhevelsen av lovverket, kan man ta kontakt med den personvernansvarlige på den enkelte skole, kommune eller fylkeskommune.

Hva er god praksis?

Ifølge dosent Hilde Larsen Damsgaard ved Universitetet i Sørøst-Norge skaper ikke tvang gode læringsbetingelser. Ifølge Torrey Trust ved University of Massachusetts bør ikke elevene tvinges til å ha på kamera, og dersom noen velger å ha på kamera bør de kunne velge egne bakgrunner.

Min erfaring som nettlærer er at terskelen for å skru på kamera er mindre for elevene når de snakker med kun lærer, i grupper eller en-til-en med andre elever. I stedet for å bruke krav og tvang, vil jeg heller anbefale å komme med hyggelige tilbakemeldinger når elevene velger å skru på kameraene. Og dersom noen vegrer seg for å slå på lyden, vil tekstchatten være et godt alternativ. Ifølge Centre for Innovation in Education ved Universitetet i Liverpool kan for eksempel bruken av profilbilder og emojier kunne bidra til å kunne skape en positiv sosial tilstedeværelse. Man kan gjerne oppfordre elevene til å ha på kamera i de tilfellene det tilfører noe ekstra til undervisningen, men man bør opplyse elevene om at det også er greit at det er av. Elevene vet hvor enkelt det er å ta skjermbilder og skjermvideo, og hvordan disse spres gjennom lukkede grupper i sosiale medier.

Dersom nettundervisningen i utgangspunktet ikke var planlagt som en del av den ordinære undervisningen bør man huske at elevene eller studentene ikke har søkt seg inn på nettskole. I slike tilfeller bør man som pedagog utøve både fleksibilitet og forståelse for hvordan ulike elever håndterer denne ekstraordinære situasjonen. Noe av det viktigste en lærer kan gjøre er å skape gode og trygge rammer for elevene. Ved å stille krav om bruk av webkamera vil man kunne risikere å ramme de sårbare elevene. Derfor er det utrolig viktig med god dialog med elevene. Så får heller lærerens frustrasjon over svarte skjermer komme i andre rekke.