Unyansert om «de digitale prøvekaninene»

Etter å ha fulgt debatten om nettbrett i skolen over flere år, var det interessant å få et dypere innblikk i meningene til en av det siste årets største kritikere av nettbrett i skolen. Her kommer en kritisk gjennomgang av boken «De digitale prøvekaninene» av Gaute Brochmann sett fra et lærerperspektiv.

Bakgrunnen for boken

Det siste året har arkitekt Gaute Brochmann blitt et nytt navn i debatten om digitale verktøy, og han har i stor grad fått legge premissene for debatten. Da nettbrett skulle innføres på skolen til datteren hans fant han ikke svaret på «hvorfor». I stedet for å søke videre, valgte Brochmann å skrive en kronikk. Han har fått svar fra skolesjefen i Lillehammer kommune både i kronikkform og i debatt. Også undertegnede har forsøkt å svare på hans spørsmål om «hvorfor». Det tyder på at svarene ikke var gode nok, siden han i stedet valgte å skrive en bok.

I forordet til boken kan det se ut til at Brochmann forsøker å komme eventuelle kritikere i forkjøpet ved å skrive at ulike fagfolk vil kunne hevde at boken er overfladisk og forenkler problemstillingene. Med denne spådommen kan det neste se ut som at han forsøker å avvæpne kritikerne allerede før boken er lest. Og akkurat på dette punktet har faktisk Brochmann helt rett; jeg skal her argumentere for hvorfor boken er nettopp overfladisk og forenkler problemstillingene.

Anekdotiske bevis og tynt faktagrunnlag

Ifølge Brochmann selv så har han ikke «…snakket med én eneste person fra teknologifeltet som støtter dagens utvikling» og at unge IT-folk han snakker med synes at «…bruken av skjerm i all undervisning virker fullstendig meningsløs» (s. 62). Ikke bare er dette anekdoter, men det siste utsagnet er også et stråmannsargument siden skjerm i dag ikke brukes i «all undervisning». Og dersom disse IT-folkene han snakker med ikke har pedagogisk bakgrunn, kan man også stille spørsmålstegn ved relevansen av disse anekdotene.

Det er mange eksempler på at Brochmann plukker forsking som passer inn i hans narrativ, og at han utelukker forskning som ikke samsvarer med dette narrativet. For eksempel hevder Brochmann at forskning viser at det er problemer knyttet til det å blande spillmekanismer og belønningssystemer med læring. I boken baseres dette på et veldig tynt faktagrunnlag. For en lærer som har skrevet masteroppgave om utvikling av læringsspill er det nesten fascinerende hvordan nyansene som ligger i dette forskningsfeltet har blitt utelatt. Jeg forstår at man må begrense seg når man skriver en bok, men samtidig bør man være forsiktig med å konkludere på et så tynt grunnlag som dette. 

Læring = lesing?

I det ene kapittelet begrenses læring til å handle om lesing og leseforståelse. Blant annet blir det europeiske forskningsnettverket E-READ omtalt. Brochmann oppsummerer funnene som ble nedskrevet i den såkalte Stavanger-deklarasjonen, som innholder forskningsnettverkets funn og konklusjoner. En metastudie viste riktignok at leseforståelsen for lange informative tekster var bedre på papir enn skjerm, men som Brochmann selv skriver så viste svarene at «…det finnes andre typer tekster der skjerm gir like gode resultater» (s. 54). Det han derimot unnlater å nevne, er konklusjonen om at skjermlesing vil være uunnværlig i fremtiden og at elevene må lære lesestrategier for skjerm.

I et forsøk på å forsvare papirbokens fortreffelighet argumenterer Brochmann med at det går veldig fort å bla opp i en bok og finne det man leter etter. Da kan jeg informere han om at man kan gjøre det samme i digitale bøker. I tillegg har man en søkefunksjon i digitale tekster som gjør søket enda raskere. Utover dette kan du også få teksten opplest for deg, den er lett å ta med overalt, du kan justere skriftstørrelse, kontraster og masse annet. Som den nevnte Stavanger-deklarasjonen påpeker:

«Digital text offers excellent opportunities to tailor text presentation to an individual’s preferences and needs. Benefits for comprehension and motivation have been demonstrated where the digital reading environment was carefully designed with the reader in mind.»

Stavanger-deklarasjonen

Vi vet ikke…

Brochmann hevder at han har sett på materialet som «den offisielle forskningen på IKT i skolen» viser til, og at det er «…ingen kunnskap her om digitale læremidler er bra eller dårlig» (s. 44).  På samme side siteres forsker Øystein Gilje på at «…vi nesten ikke vet noe som helst om læringseffekten av digitale hjelpemidler i grunnskolen» (s. 44). Gilje har selv i etterkant uttalt til Klassekampen at: «Dette var en spissformulert uttalelse, som ble sagt som en innledning til et lengre foredrag hvor jeg nyanserte påstanden». Han mener videre at Brochmann mangler de nyanserte beskrivelsene fra klasserommene. I «De digitale prøvekaninene» hevdes det at ledende skoleforskere diskvalifiserer forskning som viser «negative resultater» av IKT i skolen. Da er det ironisk at denne boken nesten utelukkende omtaler forsking som viser de negative sidene.

I boken kritiserer Brochmann kvalitativ skoleforskning. Han hevder at «…mer eller mindre strukturerte intervjuer utgjør et altfor svakt kunnskapsgrunnlag til å si noe fornuftig om den digitale skolen» (s. 36). Jeg er enig i at man bør bruke ulike metoder innen skoleforskning, men samtidig vil det i denne sammenhengen være vanskelig å finne enten/eller-svar, fordi det handler om menneskelige opplevelser og erfaringer. Eksempelvis stiller han følgende spørsmål senere i boken: «Hvor vanskelig kan det være å sette ti unger foran en skjerm og ti unger med en bok i hendene, og så teste hvem som lærer mest av å lese samme tekst?» (s. 44). Dette er et veldig forenklet syn på skoleforskning, og igjen begrenser Brochmann læring til å dreie seg om å lese tekster. Hvordan han mener at vi skal måle læringen skriver han heller ingenting om.

Unyansert

En stor svakhet med denne boken er at det blandes sammen ulike aldersgrupper og forskningsfelt. Det skrives om alt fra barnehagebarn og førsteklassinger til studier på eldre elever og studenter. Alt fra nettbrett i skolen, til spillavhengighet og depresjoner har fått en plass i boken. Det kan oppleves som både rotete og uredelig siden det, etter det jeg har forstått, er den tidlige innføringen av personlige nettbrett i skolen som forfatteren forsøker å kritisere.

Mitt inntrykk etter å ha lest boken er at Brochmann har liten kjennskap til hvordan digitale verktøy blir brukt i skolen i dag. Han skriver følgende om digitale løsninger i skolen: «Men der digitale løsninger hjemme og på jobben reguleres av hva som faktisk fungerer eller ikke, er skolen i langt større grad preget av tro og ideologi» (s. 10). Med dette uttrykker han liten tiltro til lærerne som daglig tar i bruk digitale verktøy i sine klasserom.

For det er ikke bare Gilje som får gjennomgå. Mot slutten av boken trekkes også lærer Simen Spurkland i tvil, ved at Brochmann sammenligner Spurklands logikk med amerikanske NRAs slagord «Guns don’t kill people, people do». For de av oss som kjenner til Spurkland, så er dette en åpenbar mistolkning av hans syn. Brochmann omtaler Spurkland tidligere i boken i samme avsnitt som han skriver om «nyfrelste lærere» og beskriver den enkelte lærernes rolle i edtech-bransjen som «nyttig idiot». Det er kanskje forståelig at Spurkland senere i kronikkform har omtalt Brochmanns angrep som «sjofelt». Det skal også sies at Brochmann selv sammenligner innføringen av nettbrett i barneskolen med barn som tilvennes alkohol med utvannet vin, og skyting med luftvåpen i femårsalderen.

Brochmann gjør et poeng ut av at Google samler inn stordata, og blander dette inn i debatten om nettbrett i skolen. Også her mangler han nyansene. I starten av ett av kapitlene henviser Brochmann til en artikkel i Aftenposten om at «Datatilsynet undersøker om det er lovlig å bruke Google i skolen». Han skriver videre at det er forretningsidéen til Google å samle inn data om brukerne, og at dette kan bety slutten for Chromebooks i skolen. Det han unnlater å nevne er at Google i nettopp samme artikkel svarer at de i skolesammenheng kun lagrer kundedata for å kunne tilby tjenestene sine, og at disse ikke blir brukt til reklame eller til andre kommersielle formål. Det er ingenting som skiller Google eller andre tilbydere når det gjelder lovverket. 

Bør personlige skjermenheter i barneskolen avvikles?

Konklusjonen til Brochmann etter å ha jobbet med boken er at «Den generelle bruken av personlige skjermenheter i barneskolen må avvikles» (s. 108). Ikke bare høres dette usannsynlig ut, men det er heller ingen ønskelig vei å gå dersom vi skal møte utfordringer knyttet til bruken av digitale verktøy. Jeg opplever at Brochmann konkluderer på veldig tynt grunnlag – i hvert fall om han baserer det på kildene i sin egen bok.

I utgangspunktet synes jeg det er bra at Brochmann retter et kritisk søkelys mot skoleeiere, politikere og IT-bransjen. Men for å være kritiske må vi samtidig forholde oss til nyansene og et større faktagrunnlag enn det Brochmann forholder seg til. Det kan nesten virke som om han har hoppet inn i en debatt som han ikke har fulgt tidligere, eller som han ikke har forutsetning for å mene noe om, men som han nå har bestemt seg for å mene noe om. 

Boken er ikke bare unyansert, men den bidrar også til et polariserende narrativ. At boken er unyansert bekreftet Brochmann selv i en debatt den 22. september, og begrunnet det med at det var en «retorisk nødvendig» for å kunne ta «de svakes part». Derfor er det kritikkverdig at han i så stor grad har fått styre premissene for debatten om pedagogisk bruk av IKT det siste året.

Teknologi er i stadig endring

I Klassekampen lørdag 2. februar skriver professor ved BI, Anne-Britt Gran i sin kronikk “Ipad-eksperimentet” at «I arbeidet med å digitalisere skole og høyere utdanning kan det se ut som at mange har glemt at papir også er en teknologi». Jeg tror ikke papiret har blitt glemt, men teknologi er i stadig endring, og selv er jeg av den oppfatning at vi tilpasser oss og tar i bruk teknologi på nye måter.

Innkjøpskompetanse er avgjørende

Det handler ikke om å bruke digital teknologi for teknologiens skyld. Det handler om å bruke mest mulig hensiktsmessig teknologi. I kronikken gir Gran til dels inntrykk av at bruken av digital teknologi ikke er forankret i forskning. Dette er feil. Det kan godt hende at det gjennomføres innkjøp i skolen som hverken er forankret i forskning eller gjennom pedagogiske vurderinger. Men dersom det er tilfelle er det likevel ikke et argument mot bruk av digital teknologi i skolen. Da er det innkjøpskompetanse som er problemet, og ikke selve teknologien. Jeg er enig med Gran at det kan være et problem med ukritisk digitalisering. En begynnelse kan være at vi slutter å omtale skoler og lærere som iPad-skoler og iPad-lærere, og heller fokusere på pedagogikk og didaktikk. En iPad er en merkevare, og et nettbrett er et digitalt verktøy.

Pedagogiske valg

Gran argumenterer med en undersøkelse som viser at de fleste foretrekker å lese på papir. Her forteller flertallet at de foretrekker å lese på papir fremfor å lese på skjerm. Men forteller dette oss egentlig noe om papiret som teknologi for lesing? Eller forteller dette oss at de fleste i dag er opplært til å lese lengre tekster på papir? Mener hun at elevenes preferanser skal være avgjørende for de pedagogiske valgene vi gjør i skolen?

Et unyansert narrativ

Det har dannet seg et narrativ der papirets fortreffelighet som leseteknologi fremheves. Jeg har tidligere gjennomgått studier som sammenligner skriving for hånd eller på tastatur, og lesing på papir eller skjerm. Det som er felles for flere av studiene jeg har lest er at de er mye mer nyanserte enn det media fremstiller de som. Det er ikke slik at det er enten eller. Mitt inntrykk er at de fleste lærere velger det læremiddelet de mener er mest hensiktsmessig for å dekke kompetansemålene de underviser i. Ifølge lærerundersøkelsen 2015 er det i liten grad skoleledelse og skoleeier som velger læremidler.

Selvregulering og lesestrategier

Kronikkforfatteren hevder at det er en utfordring å lese på en internett-tilknyttet skjerm. Dette samsvarer med forskning, som viser at internett-tilknyttet skjerm vil kunne påvirke konsentrasjonen til den som leser. Men det er ikke slik at vi alltid er skjermet fra digitale forstyrrelser selv om vi leser på papir. Derfor er det viktigere at vi lærer elevene selvregulering og gode lesestrategier for skjerm. Dette underbygges av forskning på lesing på skjerm og papir. Barn og unge må i tillegg lære seg å koble av. Dette lærer de ikke gjennom at andre kobler de av.

Svekkes leseferdighetene av å lese på skjerm?

Den 3. oktober skriver NRK at “Leseferdighetene svekkes av å lese på skjerm”. Det henvises til en metaanalyse som “…er et slags sammendrag av 56 ulike studier. Mer enn 200 forskere i over 30 land og 170.000 deltakere har vært involvert.” I følge Anne Mangen, professor ved Lesesenteret til Universitetet i Stavanger, er alle resultatene i favør av papiret. I følge Mangen må vi “…tenke på verdien av dybdelesing, og hvordan vi kan ivareta en balansert mediediett i skolen.”

En svakhet med slike artikler som gjengir forskningsresultater er at de lett kan ende opp som unyanserte og sensasjonalistiske. For mange kan det kanskje virke som at vi bør lese mer bøker på papir, og lese mindre på skjerm. Men om man ser nærmere på metaanalysen ser man at det ikke er tilfelle – snarere tvert imot.

Det er riktig, basert på de 56 studiene i metaanalysen, at utvalgene i disse studiene har fordeler med å lese på papir når det gjelder dypere leseforståelse. Det er derimot viktig å påpeke at disse fordelene kun gjelder når man sammenligner papirbasert lesing med datamaskin, og ikke med håndholdte enheter (som f.eks. lesebrett, nettbrett). Flere tidligere metaanalyser, som det blir referert til, har ikke vist noen klare konklusjoner eller signifikante forskjeller mellom lesing på skjerm eller papir. (Kingston, 2008; Kong, Seo & Zhai, 2018; Noyes & Garland, 2008; Singer & Alexander, 2017).

Til NRK hevder Mangen at leseforståelsen vår svekkes, og i metaanalysen hevdes det riktig nok at den negative effekten av lesing på skjerm har økt de siste 18 årene. Man bør likevel stille spørsmålstegn ved validiteten ved dette funnet når utvalget i de ulike studiene er i forskjellige aldersgrupper og fra ulike land. Forfatterne av metanalysen påpeker selv variasjonen i aldersgrupper som en svakhet:

However, the distribution of age groups over the years was not broad enough to allow reliable analysis of this possible effect in our dataset.
(Delgado, Vargas, Ackerman, & Salmerón, 2018)

 

Selv om det er stor variasjon i aldersgrupper er majoriteten (63,79%) av utvalget studenter ved høyere utdanning. Har disse studentene primært lest lengre tekster i bokform eller på skjerm? Har de lært lesestrategier for skjerm?

Når man ser at utvalget i studiene har dypere leseforståelse av å lese på papir kontra skjerm er det kanskje nærliggende å tro at vi bør lese mer på papir. Men forfatterne av metaanalysen hevder derimot det motsatte.

However, given the unavoidable inclusion of digital devices in our contemporary educational systems, more work must be done to train pupils on dealing with performing reading tasks in digital media, as well as to understand how to develop effective digital learning environments.
(Delgado, Vargas, Ackerman, & Salmerón, 2018)

 

Forskerne argumenterer for at pedagogiske grep kan bidra til å minske utfordringene med skjermlesing, og hjelpe elevene til å utvikle ferdigheter som støtter en gjennomtenkt tilnærming til digital informasjon, og mener at det vil være urealistisk å basere seg kun på papirbasert lesing:

In conclusion, it is clear that digital-based reading is an unavoidable part of our daily lives and an integral part of the educational realm. Although the current results suggest that paper-based reading should be favoured over digital-based reading, it is unrealistic to recommend avoiding digital devices.
(Delgado, Vargas, Ackerman, & Salmerón, 2018)

 

De avslutter konklusjonen sin med et ønske om at metaanalysen skal kunne brukes for å legge til rette for mer effektiv digital lesing:

We hope our meta-analysis will guide evidence-based decisions by policy makers and point designers and researchers toward conditions that support effective digital-based reading.
(Delgado, Vargas, Ackerman, & Salmerón, 2018)

 

Så svekkes egentlig leseferdighetene av å lese på skjerm? Det ser heller ut til at mangel på lesestrategier og metoder svekker leseferdighetene på skjerm, og at vi bør jobbe mer for å lære elevene disse strategiene og metodene.

Sperre tilgangen til Internett i klasserommet

tilgangI løpet av den siste uken har på nytt debatten om digitale verktøy i skolen dukket opp. Debatten oppstod med utgangspunkt i doktorgradsavhandlingen til Marte Blikstad-Balas, som fikk dekning i Aftenposten¹. Blant annet Patrick Stark i Utdanningsetaten, legger frem stenging av Internett som et tiltak. Saken har også blitt debattert på Dagsnytt atten² på NRK med Marte Blikstad-Balas, prof. i IKT og læring, Lars Vavik, og Trond Ingebretsen fra Senter for IKT i utdanningen. Sistnevnte, sammen med kollega Vibeke Køvstad, fra Senter for IKT i utdanningen er skeptiske til stenging av Internett, og har også skrevet en kronikk om «læreren som digital rollemodell«³.

Jeg blir stadig overrasket over at flere foreslår sperring av nettilgangen i klasserommet. Dette legges frem som en mulig løsning i forhold til den mye omtalte problematikken rundt den utenomfaglige bruken av PC i skolen. Heldigvis jobber jeg selv på en skole der dette ikke blir brukt som en alternativ løsning?.

Det finnes to grunner til at jeg mener at dette ikke er en god løsning. For det første er det teknisk sett veldig vanskelig å begrense nettilgangen i dag. Vi har tekniske duppeditter som nettbrett, smart-telefoner, bærbare PC-er osv. rundt oss overalt, og dersom vi skal tro utviklingen, vil dette bare øke. Jeg skal unngå å bli altfor teknisk her, men de fleste av disse enhetene har innebygd bluetooth-tilkobling, som gjør det mulig å koble seg mot Internett gjennom disse enhetene. Kanskje finnes det også en trådløs sender i et av nabobyggene til skolen med åpent nett? Vi ser nå at BYOD (bring your own device), trolig vil bli en viktig del av den digitale utviklingen i skolen?. Da vil i tillegg skolen miste mye av myndigheten knyttet til å kunne endre/legge inn sperringer på disse maskinene. Det vil teknisk sett altså ikke være gjennomførbart å kunne sperre tilgangen. Det eneste man vil oppnå, er at elevene finner omveier rundt sperringen, som igjen vil kunne medføre at du risikerer å miste din troverdighet som klasseleder.

En annen grunn er at bruk av digitale verktøy i Kunnskapsløftet, er likestilt med de grunnleggende ferdighetene? å kunne lese, regne og uttrykke seg muntlig og skriftlig. Elevene må derfor lære å kunne bruke den nye teknologien på en selvstendig og funksjonell måte, og de må kunne gjøre gode valg. Som lærer og klasseleder, er det ens plikt å gi elevene denne opplæringen. Og den opplæringen blir vanskelig å gjennomføre, dersom elevene ikke har denne tilgangen. Elevene skal forberedes til samfunn og arbeidsliv, og der vil det ikke være noen som passer på nettilgangen. Vi gjør med andre ord både oss selv, og elevene, en bjørnetjeneste. Tilgangen til digitale verktøy må vi som klasseledere selv styre. Det er vi som må avgjøre når det er hensiktigsmessig, og ikke, å bruke digitale verktøy som en del av en læreprosess. På denne måten, vil elevene kunne møte fremtiden med de digitale ferdighetene samfunnet krever.

Kilder:

¹ http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/PC-bruk-i-timene-Facebook_-spill_-blogger_-chat_-nettaviser-og-litt-fag-7432441.html#.UthCoxCwb5Q
² http://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/nnfa56011414/14-01-2014
³ http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Lareren-som-digital-rollemodell–7436205.html
http://www.gd.no/nyheter/article5938077.ece
http://blog.lindso.no/teknologiske-fremtidsutsikter-for-norsk-skole-2013-2018/
?  http://www.udir.no/Lareplaner/Grunnleggende-ferdigheter/