Unyansert om «de digitale prøvekaninene»

Omslaget til «De digitale prøvekaninene»

Etter å ha fulgt debatten om nettbrett i skolen over flere år, var det interessant å få et dypere innblikk i meningene til en av det siste årets største kritikere av nettbrett i skolen. Her kommer en kritisk gjennomgang av boken «De digitale prøvekaninene» av Gaute Brochmann sett fra et lærerperspektiv.

Bakgrunnen for boken

Det siste året har arkitekt Gaute Brochmann blitt et nytt navn i debatten om digitale verktøy, og han har i stor grad fått legge premissene for debatten. Da nettbrett skulle innføres på skolen til datteren hans fant han ikke svaret på «hvorfor». I stedet for å søke videre, valgte Brochmann å skrive en kronikk. Han har fått svar fra skolesjefen i Lillehammer kommune både i kronikkform og i debatt. Også undertegnede har forsøkt å svare på hans spørsmål om «hvorfor». Det tyder på at svarene ikke var gode nok, siden han i stedet valgte å skrive en bok.

I forordet til boken kan det se ut til at Brochmann forsøker å komme eventuelle kritikere i forkjøpet ved å skrive at ulike fagfolk vil kunne hevde at boken er overfladisk og forenkler problemstillingene. Med denne spådommen kan det neste se ut som at han forsøker å avvæpne kritikerne allerede før boken er lest. Og akkurat på dette punktet har faktisk Brochmann helt rett; jeg skal her argumentere for hvorfor boken er nettopp overfladisk og forenkler problemstillingene.

Anekdotiske bevis og tynt faktagrunnlag

Ifølge Brochmann selv så har han ikke «…snakket med én eneste person fra teknologifeltet som støtter dagens utvikling» og at unge IT-folk han snakker med synes at «…bruken av skjerm i all undervisning virker fullstendig meningsløs» (s. 62). Ikke bare er dette anekdoter, men det siste utsagnet er også et stråmannsargument siden skjerm i dag ikke brukes i «all undervisning». Og dersom disse IT-folkene han snakker med ikke har pedagogisk bakgrunn, kan man også stille spørsmålstegn ved relevansen av disse anekdotene.

Det er mange eksempler på at Brochmann plukker forsking som passer inn i hans narrativ, og at han utelukker forskning som ikke samsvarer med dette narrativet. For eksempel hevder Brochmann at forskning viser at det er problemer knyttet til det å blande spillmekanismer og belønningssystemer med læring. I boken baseres dette på et veldig tynt faktagrunnlag. For en lærer som har skrevet masteroppgave om utvikling av læringsspill er det nesten fascinerende hvordan nyansene som ligger i dette forskningsfeltet har blitt utelatt. Jeg forstår at man må begrense seg når man skriver en bok, men samtidig bør man være forsiktig med å konkludere på et så tynt grunnlag som dette. 

Læring = lesing?

I det ene kapittelet begrenses læring til å handle om lesing og leseforståelse. Blant annet blir det europeiske forskningsnettverket E-READ omtalt. Brochmann oppsummerer funnene som ble nedskrevet i den såkalte Stavanger-deklarasjonen, som innholder forskningsnettverkets funn og konklusjoner. En metastudie viste riktignok at leseforståelsen for lange informative tekster var bedre på papir enn skjerm, men som Brochmann selv skriver så viste svarene at «…det finnes andre typer tekster der skjerm gir like gode resultater» (s. 54). Det han derimot unnlater å nevne, er konklusjonen om at skjermlesing vil være uunnværlig i fremtiden og at elevene må lære lesestrategier for skjerm.

I et forsøk på å forsvare papirbokens fortreffelighet argumenterer Brochmann med at det går veldig fort å bla opp i en bok og finne det man leter etter. Da kan jeg informere han om at man kan gjøre det samme i digitale bøker. I tillegg har man en søkefunksjon i digitale tekster som gjør søket enda raskere. Utover dette kan du også få teksten opplest for deg, den er lett å ta med overalt, du kan justere skriftstørrelse, kontraster og masse annet. Som den nevnte Stavanger-deklarasjonen påpeker:

«Digital text offers excellent opportunities to tailor text presentation to an individual’s preferences and needs. Benefits for comprehension and motivation have been demonstrated where the digital reading environment was carefully designed with the reader in mind.»

Stavanger-deklarasjonen

Vi vet ikke…

Brochmann hevder at han har sett på materialet som «den offisielle forskningen på IKT i skolen» viser til, og at det er «…ingen kunnskap her om digitale læremidler er bra eller dårlig» (s. 44).  På samme side siteres forsker Øystein Gilje på at «…vi nesten ikke vet noe som helst om læringseffekten av digitale hjelpemidler i grunnskolen» (s. 44). Gilje har selv i etterkant uttalt til Klassekampen at: «Dette var en spissformulert uttalelse, som ble sagt som en innledning til et lengre foredrag hvor jeg nyanserte påstanden». Han mener videre at Brochmann mangler de nyanserte beskrivelsene fra klasserommene. I «De digitale prøvekaninene» hevdes det at ledende skoleforskere diskvalifiserer forskning som viser «negative resultater» av IKT i skolen. Da er det ironisk at denne boken nesten utelukkende omtaler forsking som viser de negative sidene.

I boken kritiserer Brochmann kvalitativ skoleforskning. Han hevder at «…mer eller mindre strukturerte intervjuer utgjør et altfor svakt kunnskapsgrunnlag til å si noe fornuftig om den digitale skolen» (s. 36). Jeg er enig i at man bør bruke ulike metoder innen skoleforskning, men samtidig vil det i denne sammenhengen være vanskelig å finne enten/eller-svar, fordi det handler om menneskelige opplevelser og erfaringer. Eksempelvis stiller han følgende spørsmål senere i boken: «Hvor vanskelig kan det være å sette ti unger foran en skjerm og ti unger med en bok i hendene, og så teste hvem som lærer mest av å lese samme tekst?» (s. 44). Dette er et veldig forenklet syn på skoleforskning, og igjen begrenser Brochmann læring til å dreie seg om å lese tekster. Hvordan han mener at vi skal måle læringen skriver han heller ingenting om.

Unyansert

En stor svakhet med denne boken er at det blandes sammen ulike aldersgrupper og forskningsfelt. Det skrives om alt fra barnehagebarn og førsteklassinger til studier på eldre elever og studenter. Alt fra nettbrett i skolen, til spillavhengighet og depresjoner har fått en plass i boken. Det kan oppleves som både rotete og uredelig siden det, etter det jeg har forstått, er den tidlige innføringen av personlige nettbrett i skolen som forfatteren forsøker å kritisere.

Mitt inntrykk etter å ha lest boken er at Brochmann har liten kjennskap til hvordan digitale verktøy blir brukt i skolen i dag. Han skriver følgende om digitale løsninger i skolen: «Men der digitale løsninger hjemme og på jobben reguleres av hva som faktisk fungerer eller ikke, er skolen i langt større grad preget av tro og ideologi» (s. 10). Med dette uttrykker han liten tiltro til lærerne som daglig tar i bruk digitale verktøy i sine klasserom.

For det er ikke bare Gilje som får gjennomgå. Mot slutten av boken trekkes også lærer Simen Spurkland i tvil, ved at Brochmann sammenligner Spurklands logikk med amerikanske NRAs slagord «Guns don’t kill people, people do». For de av oss som kjenner til Spurkland, så er dette en åpenbar mistolkning av hans syn. Brochmann omtaler Spurkland tidligere i boken i samme avsnitt som han skriver om «nyfrelste lærere» og beskriver den enkelte lærernes rolle i edtech-bransjen som «nyttig idiot». Det er kanskje forståelig at Spurkland senere i kronikkform har omtalt Brochmanns angrep som «sjofelt». Det skal også sies at Brochmann selv sammenligner innføringen av nettbrett i barneskolen med barn som tilvennes alkohol med utvannet vin, og skyting med luftvåpen i femårsalderen.

Brochmann gjør et poeng ut av at Google samler inn stordata, og blander dette inn i debatten om nettbrett i skolen. Også her mangler han nyansene. I starten av ett av kapitlene henviser Brochmann til en artikkel i Aftenposten om at «Datatilsynet undersøker om det er lovlig å bruke Google i skolen». Han skriver videre at det er forretningsidéen til Google å samle inn data om brukerne, og at dette kan bety slutten for Chromebooks i skolen. Det han unnlater å nevne er at Google i nettopp samme artikkel svarer at de i skolesammenheng kun lagrer kundedata for å kunne tilby tjenestene sine, og at disse ikke blir brukt til reklame eller til andre kommersielle formål. Det er ingenting som skiller Google eller andre tilbydere når det gjelder lovverket. 

Bør personlige skjermenheter i barneskolen avvikles?

Konklusjonen til Brochmann etter å ha jobbet med boken er at «Den generelle bruken av personlige skjermenheter i barneskolen må avvikles» (s. 108). Ikke bare høres dette usannsynlig ut, men det er heller ingen ønskelig vei å gå dersom vi skal møte utfordringer knyttet til bruken av digitale verktøy. Jeg opplever at Brochmann konkluderer på veldig tynt grunnlag – i hvert fall om han baserer det på kildene i sin egen bok.

I utgangspunktet synes jeg det er bra at Brochmann retter et kritisk søkelys mot skoleeiere, politikere og IT-bransjen. Men for å være kritiske må vi samtidig forholde oss til nyansene og et større faktagrunnlag enn det Brochmann forholder seg til. Det kan nesten virke som om han har hoppet inn i en debatt som han ikke har fulgt tidligere, eller som han ikke har forutsetning for å mene noe om, men som han nå har bestemt seg for å mene noe om. 

Boken er ikke bare unyansert, men den bidrar også til et polariserende narrativ. At boken er unyansert bekreftet Brochmann selv i en debatt den 22. september, og begrunnet det med at det var en «retorisk nødvendig» for å kunne ta «de svakes part». Derfor er det kritikkverdig at han i så stor grad har fått styre premissene for debatten om pedagogisk bruk av IKT det siste året.