Kategori: Digital kompetanse

Vent med å rive i filler nettbrettene!

Foto: Jarvin Jarle Vines (CC BY-SA)

Ane Dahl Torp skriver at hun vil «…rive i filler nettbrettene som har inntatt hjemmet». Det kan hende at det allerede er for seint, men før hun gjør det vil jeg kommentere noen av påstandene hennes.

Dahl Torp viser til resultatene fra leseundersøkelsen PIRLS, som nylig ble publisert. Det er riktig at det har vært en nedgang i leseforståelsen blant norske femteklassinger fra 2016 til 2021. Samtidig er det noen nyanser hun utelater. For det første så er det greit å begynne med at Norge hadde en oppgang i 2016, og at elevene fortsatt ligger godt over snittet. I tillegg hevder forskerne at pandemien kan ha hatt en medvirkende årsak til nedgangen. Mye tyder på at dette er en reell årsak da det er en nedgang i de fleste land. Det betyr ikke at man kan utelukke at digitaliseringen spiller en rolle, men som sagt er bildet noe mer nyansert enn det Dahl Torp forsøker å tegne. Dessuten viser PIRLS at foreldrene leser mindre, og at også de skårer lavere på leseglede enn tidligere. Noe som kanskje er en mer naturlig årsak til nedgangen, enn at det brukes skjerm i skolen. Så om du ønsker lesende barn, viser en del forskning at den beste oppskriften er å lese mer foran eller sammen med barna dine. 

Dahl Torp hevder videre at barna slutter å lese. Hva baserer hun egentlig det på? Utelukkende på PIRLS-undersøkelsen? For ser vi på for eksempel tall fra Norsk mediebarometer så ser vi at det har vært en økning av boklesere de siste årene. Vi ser riktignok at jenter i alderen 9-15 år har hatt en nedgang, men samtidig har guttene i samme alder hatt en oppgang.

Dahl Torp opplever at innføringen av digitale enheter ikke har vært kunnskapsbasert. Det er kanskje ikke så rart når hun også påstår at den nåværende regjeringens strategi for digitalisering bare viser til forskning én eneste gang. Det kan kanskje skyldes at hun har lest strategien på papir at hun ikke finner de andre referansene, men da jeg leste strategien gjorde jeg noen enkle søk og fant mange flere forskningsreferanser. Og fordi jeg leste den på skjerm kunne jeg enkelt og raskt se at ordet «forskning» ble nevnt 51 ganger, og at det var lenker til 67 kilder. Blant annet vises det til forskningsprosjektet GrunnDig. Det er med andre ord ikke riktig at strategien bare viser til forskning én eneste gang slik Dahl Torp hevder.

Ifølge Dahl Torp «spruter kaffen» når første kapittel i strategien handler om digital kompetanse i barnehagen! Videre spør hun om ikke regjering og kommuner heller burde bygge oppunder at barnehager skal følge WHOs og Helsedirektoratets råd om «…maks én time skjerm for barn under 5 år». Det hun ikke tar med er rådene som sier at rådene ikke bør gå ut over bruk «…der skjerm brukes bevisst i læringsøyemed». Skjermer er heller ikke nødvendigvis passiviserende. Barnehager i dag bruker allerede digitale verktøy ute for å ta bilder av planter, bruke mikroskop eller andre verktøy som fremmer nysgjerrighet og kreativitet. For å nyansere rådet om skjermbruk hos de minste, er det verdt å merke seg at WHO også gir råd om at man ikke bør ha barn i barnevogn, barnestol eller bilsete i mer enn én time sammenhengende i våken tilstand.

Dahl Torp refererer til en studie som ifølge henne viser at man husker bedre det man leser på papir. Det europeiske forskningsprosjektet E-READ Cost, som ble ledet av Lesesenteret i Stavanger, kom til samme konklusjon – men kun for informasjonstekster. I tillegg konkluderte de med at elevene må lære lesestrategier for skjerm. Og videre at de digitale tekstene hadde positiv innvirkning på forståelse og motivasjon når tekstene var tilpasset leseren.

Hun hevder videre at man husker mest av det man skriver for hånd. Da vil jeg minne om at studien fra NTNU som omtales i artikkelen hun lenker til verken ble gjennomført med penn eller papir. Den ble gjennomført på en trykkfølsom skjerm. Og om vi ser på tekstkomposisjon kom det nylig en norsk studie som viste at det ikke hadde noe å si om elevene begynte med nettbrett eller skrev for hånd i førsteklasse. Men forskerne så at elevene som begynte med nettbrett kom i gang med skrivingen raskere.

Dahl Torp kommer med påstander som «alle vet eller skjønner», og hevder at det «…viser sikkert også forskning». En av disse er påstandene om at man får «liten matematisk forståelse» gjennom «gamifiserte apper». Da kan jeg opplyse om at en belgisk studie fra 2015 faktisk viser at aritmetisk prestasjonsfremming gjennom spill har flere fordeler i forhold til tradisjonelle papiroppgaver. Den samme studien, sammen med flere andre studier, viser også en høyere motivasjon blant elevene enn ved tradisjonelle arbeidsmetoder. Det betyr ikke at barna alltid skal spille, men at spill kan være en del av den pedagogiske verktøykassa en lærer tar i bruk. Altså serverer Dahl Torp her et stråmannsargument når hun hevder at det er “…uklokt å få pensum til å minne mest mulig om en gamingopplevelse”. Ingen lærere mener det.

Dahl Torp omtaler nettbrettene i skolen som «…forvokste smarttelefoner som gir oss lett tilgang til underholdning og nyheter». Om det er hennes oppfattelse, er det kanskje ikke så rart at hun spør om læringsbrett fortjener en plass i klasserommet overhodet. For formålet med opplæringen i digital kompetanse i skolen handler om noe helt annet enn «lett tilgang til underholdning og nyheter». I motsetning til det Dahl Torp hevder kan faktisk opplæringen bidra til at elevene blir produsenter fremfor passive konsumenter av teknologien.

Hvem styrer algoritmene?

Den siste tiden har vi lest om flere sider ved kunstig intelligens – både positive og negative. Her presenterer jeg det jeg anser som noen utfordringer ved teknologien. For hvem skal egentlig styre algoritmene vi omgir oss med?

Uklar håndtering av persondata

Den 31. mars sendte de italienske personvernmyndighetene GDPD ut et presseskriv der de hevdet at OpenAI hadde brutt italienske og europeiske personvernsregelverk. Der uttrykker de også bekymring rundt databruddet OpenAI hadde den 20. mars da flere av brukernes samtalehistorikk hadde blitt lekket. GDPD mener at OpenAI gir mangelfull informasjon om håndtering av data, og at den massive innsamlingen av persondata kan være ulovlig. I tillegg hevder de at tjenesten mangler tilstrekkelig aldersverifikasjon. 

OpenAI har fått flere pålegg fra GDPD som de må imøtekomme innen 30. april for at tjenesten skal bli tilgjengelig igjen for italienske brukere. Dette innebærer blant annet mer transparente vilkår, tydeligere klargjøring av hvordan persondata brukes, og at brukerne må bekrefte at de er myndige. I tillegg må OpenAI gjennomføre en større kampanje der de opplyser om disse endringene.

Per i dag krever de store KI-aktørene at du er 18 år for å ta i bruk tjenestene deres. Dette er påpekt i både Google og OpenAI sine retningslinjer. For OpenAI gjelder dette både for ChatGPT og OpenAI sine APIer, men det finnes et unntak som sier at du kan bruke tjenesten når du har fylt 13 år, dersom du har tillatelse fra foreldre eller foresatte.

Data som ikke kan glemmes

Flere selskaper har den siste tiden blitt mer bevisste på at dataene som skrives inn i ChatGPT blir lagret og vil kunne bli brukt videre. En amerikansk undersøkelse viste at 3,1% har delt konfidensiell informasjon med chatroboten, til tross for at OpenAI selv advarer mot å dele sensitiv informasjon. Dette har blant annet ført til at selskaper som Samsung, Walmart og Amazon har måttet ta affære.

Ifølge GDPR artikkel 17 har du rett til å bli glemt. Allerede der har vi en utfordring med ChatGPT siden det ser ut til at det ikke er så lett som man kanskje skulle tro. En KI er ikke laget for å kunne “glemme” slik som vi mennesker gjør. Dette gjør at man bør være ekstra varsom på hva man deler av informasjon. Selv om du selv ikke deler noe sensitiv informasjon om deg selv med for eksempel ChatGPT, er det en risiko for at andre gjør det.

Overdreven tiltro

Det har versert flere fortellinger om kunstig intelligens etter at OpenAI slapp GPT. “GPT-4 må være selvbevisst! Den sa det selv!”. Eller at Google sin KI er så kraftig at de ikke tør å slippe den på markedet. Snart må det eneste jeg ikke har hørt være at neste versjon av GPT sannsynligvis vil kunne spise suppe med gaffel! At vi tillegger maskinene egenskaper de ikke har vitner om en overdreven tiltro til hva de kan utføre. Når vi sier at vi “snakket med” eller omtaler feil i språkmodeller som “hallusinasjoner”, er dette et uttrykk for antromorfisme. Vi tillegger maskinene menneskelige egenskaper.

MIT-professoren Joseph Weizenbaum skapte mellom 1964-66 det som regnes som en av de første chatbotene. Den fikk navnet ELIZA, og ble av mange sett på som en sensasjon. Ti år senere skrev han i boken Computer Power and Human Reason at mennesker som tillegger datamaskiner menneskelige egenskaper reduserer mennesket, og for øvrig andre livsformer.

Google-ansatte Blake Lemoine ble i fjor sparket for å ha å ha brutt taushetsplikten ved å uttrykke bekymring offentlig. Han mente at Googles språkmodell LaMDa hadde blitt selvbevisst. De ulike chatterobotene er selvsagt ikke selvbevisste, selv om det i teorien vil være mulig. Teknologien og algoritmene er utviklet slik at de vil kunne skape en illusjon av at de er selvbevisste.

Mulige brudd på åndsverksloven

Datasettene til GPT3 er basert på data fra Common Crawl, OpenWebText2, Books1 og Books2, og Wikipedia. For de aller fleste er det nok kun Wikipedia som er kjent. Common Crawl samler inn nettsider og dokumenter fra internett. Selv om masse av dette innholdet er under copyright-lisens, så går innholdet under såkalt “fair use” i USA. Utfordringen er at “fair use” ikke eksisterer i Europa. De andre datasettene inneholder også en blanding av innhold under copyright eller creative commons. Sistnevnte er åpne lisenser, men også disse vil kreve henvisning til opphavsperson. Også bruken av det ene datasettet med bøker har blitt kritisert for mulige brudd på kopirett.

Hva skjer med alt innholdet som genereres av KI på sikt? Det vil bli produsert masse tekst, bilder og lyd som mangler opphavspersoner. Dette kan bli en utfordring for innholdets pålitelighet.

Berettigede bekymringer

Selv om en mer selvbevisst KI i teorien ikke er umulig, tror jeg fortsatt det er en ganske lang vei dit. Og det er nok heller ikke språkmodellene som skal overta verden. Jeg er altså ikke bekymret for en slags dystopisk fremtid der roboten tar over. Men det er definitivt andre faktorer som bør tas på alvor.

Ifølge en artikkel skrevet av forskere på språkmodeller er noen av bekymringene krenkende språk, hatytringer, kjønnsstereotypier, dehumanisering og diverse former for bias. EUs byrå for politisamarbeid, Europol, kom nylig med en oversikt over potensielle trusler som følge av KI. De er bekymret over mye av det samme som forskerne, inkludert mulighetene for svindel. 

Mange var sjokkerte over kvaliteten på ChatGPT når den ble sluppet. Men det mest sjokkerende med ChatGPT var egentlig hvor sjokkerte mange ble over kvaliteten på KI. Spesielt med tanke på all KI som har eksistert i tjenestene vi allerede har omgitt oss med i flere år allerede. Det sier noe om at vi er på vei til å bli storforbrukere av teknologien, uten at folk flest nødvendigvis forstår hva den gjør og hvordan den fungerer.

Og vi outsourcer teknologikompetansen i stor grad til land som USA. Og med mengden desinformasjon og falske nyheter vi omgir oss med, er kanskje det siste vi trenger GPT i SnapChat? GPT på er på ingen måte noe orakel, og er en dårlig kilde til kunnskap. GPT er en språkmodell, og er laget for å predikere hva den bør si. Den er altså laget for å etterligne en samtale. Kanskje er det ikke maskinene som er den største trusselen? Kanskje er den største trusselen vår egen naivitet og uvitenhet i møte med maskinene?

Vi trenger en plan

Solberg-regjeringen hadde store ambisjoner for landet når det gjelder kompetanse på KI. Ifølge Nasjonal strategi for kunstig intelligens er det “…behov for både avansert kompetanse i kunstig intelligens og kompetanse i grunnleggende fag som statistikk, matematikk og informatikk”. Vi har flere satsinger som NORA-samarbeidet, og Norwegian Open AI Lab ved NTNU. 

Samtidig må også politikere og nasjonale personvernmyndigheter ta ansvar og stille krav til utenlandske aktører som jobber med KI som er myntet på norske forbrukere. Det må stilles krav til at man kan reservere seg fra at persondata brukes i tjenesten. Dette gjelder både for brukere og de som ikke er brukere.

Det må også stilles krav til at åpenhet og viktige prinsipper for utvikling av KI følges. Informasjon som genereres av KI må merkes, slik at både mennesker og maskiner blir opplyst om at det er KI-generert informasjon. Og vi må sørge for at elevene får god opplæring i algoritmisk tenkning og hvordan kunstig intelligens fungerer. Inntil da bør vi være “cautiously optimistic”, som en av Googles representanter sa under en paneldiskusjon på utdanningskonferansen BETT i London.

Kunstig intelligens er oss

Kunstig intelligens har vært den store snakkisen i skolen de siste ukene. Gjør den at elevene slutter å gjøre leksene selv? Kan den overta noe av jobben til lærerne? Bør vi ta i bruk kunstig intelligens i skolen, eller er det en trussel mot skolen slik vi kjenner den?

Hva er ChatGPT?

ChatGPT er en kunstig intelligens som er trent opp til å etterligne menneskelig dialog. Tjenesten er foreløpig kun i beta, men hvem som helst kan registrere seg. Jeg er selv imponert over noe av innholdet den kan produsere, men samtidig er jeg mest overrasket over hvor overrasket mange er over at slike tjenester eksisterer. Jeg mener også at begrepet “kunstig intelligens” i mange sammenhenger kan være misvisende, da slik teknologi ofte handler om å gjenkjenne mønstre og etterligne de. Det er derfor ikke så stor forskjell på slik teknologi og algoritmer vi allerede kjenner som tas i bruk i søkemotorer eller hos kjente sosiale medier.

Det er riktig at ChatGPT kan produsere relativt overbevisende tekster. Men bare inntil et visst nivå. Tjenesten vil nok bare bli bedre og bedre, men akkurat nå avslører den ofte seg selv i refleksjon og dybdeforståelse. I tillegg vil nok også plagieringskontroller få mer og mer funksjonalitet som avdekker bruken av slike tjenester. Det finnes også verktøy som er blitt laget for å avsløre tekst som er skrevet med kunstig intelligens. Likevel er det viktig å huske at lærere ikke har lov til å lime inn elevenes besvarelser i disse verktøyene. Man bryter mest sannsynligvis både med taushetsplikten og elevens personvern ved å gi fra seg elevarbeid til en tredjepart på denne måten uten elevens samtykke.

Kan vi sperre for ChatGPT i skolen?

Et vanlig spørsmål nå er hvordan vi kan få blokkert ChatGPT i skolen. Noen lærere krever at bruken av tjenesten skal kontrolleres. UDIR har allerede varslet at åpent internett til eksamen stenges inntil videre. Dette er utvilsomt en kortsiktig løsning, for løsningen er hverken å skru av nettet, eller å sperre tilgangen til ChatGPT. For det første fordi det ikke er hensiktsmessig, og for det andre fordi det teknisk ikke er mulig. Hvorfor det ikke er mulig får jeg ta i et annet innlegg, men ChatGPT er hverken det første eller eneste verktøyet med kunstig intelligens. Grunnen til at det ikke er hensiktsmessig er fordi vi må lære elevene å kunne produsere gode elevbesvarelser uavhengig om de har slike verktøy tilgjengelig eller ikke. Jeg et inntrykk av at lærere i større grad i dag lager oppgaver som krever at elevene viser kompetanse, da dette har blitt fremhevet i nyere læreplanverk. Er kanskje eksamensformen eller noen av oppgaveformene overmodne for nytenkning dersom en robot klarer å løse de? 

Bør kunstig intelligens og ChatGPT brukes i skolen?

Kunstig intelligens i skolen har vært et tema de siste årene, og det ble blant annet omtalt i Horizon-rapporten fra 2017 om hvordan teknologien ville påvirke skolene i norden de neste årene. Kunstig intelligens og maskinlæring i skolen ble da forespeilet i løpet av en to- til tre-årsperiode. Og selv om det allerede er tatt i bruk noen steder, kan man si at det ikke er noen prosjekter som har fått så stor oppmerksomhet som da ChatGPT lanserte sin åpne løsning 30. november i fjor. Men på spørsmålet om kunstig intelligens og ChatGPT har en plass i skolen bør man dele spørsmålet opp i to. For det er ingen tvil om at elever må lære om kunstig intelligens, og at denne formen for teknologi vil kunne revolusjonere skolen. Dette er en naturlig del av en opplæringen i digitale ferdigheter. Elevene må lære om både fordelene og utfordringene som er knyttet til denne teknologien Men for å jobbe med kunstig intelligens kreves det ikke at man jobber med ChatGPT.

Jeg ser at flere lærere tidlig kastet seg over dette verktøy, og anbefaler å ta i bruk ChatGPT i skolen. Men hva om denne praksisen er ulovlig? En lærer kan ikke kreve at elevene skal bruke denne tjenesten, og bør heller ikke forvente at de skal gjøre det. Til det må skoleeier ha en databehandleravtale med OpenAI. Av den grunn kan en lærer heller ikke legge inn elevenes arbeid i tjenesten uten deres samtykke. Innholdet du deler med OpenAI kan nemlig brukes i blant annet reklame, og du gir de også samtykke til å dele denne informasjon med tredjepart.

“…we may share Personal Information with vendors and service providers, including providers of hosting services, cloud services, and other information technology services providers, event management services, email communication software and email newsletter services, advertising and marketing services, and web analytics services. Pursuant to our instructions, these parties will access, process, or store Personal Information in the course of performing their duties to us.” 

Utdrag fra personvernerklæringen til OpenAI.

Det er viktig å huske at ChatGPT bare er én av mange tilbydere av slik teknologi. Tjenesten er utviklet av amerikanske OpenAI, og vil på sikt ha en enorm kommersiell verdi for selskapet. Grunnen til at den nå er åpen og tilsynelatende gratis, er fordi at de nå trenger vår hjelp. De trenger oss både til å markedsføre gjennom omtale (slik også jeg gjør her), men de trenger også hjelpen vår til å fylle chatboten med informasjon slik at den kan bli bedre. At kunstig intelligens vil forandre skolen er det ingen tvil om. Spørsmålet er heller om det er ChatGPT som skal ha den rollen. I en nylig debatt arrangert av Utdanningsforbundet etterspurte professoren Morten Goodwin en større satsning på norskutviklet kunstig intelligens. Dette kan være en god idé. For på denne måten vil vi i større grad kunne sikre at den ikke bryter med norsk personvernlovgivning.

Selv om det ikke er hensiktsmessig å sperre for bruken, er det for mye usikkerhet knyttet til ChatGPT til å kunne benytte dette verktøyet i skolen. Etter hvert som brukere interagerer og fyller chatboten med mer informasjon, vil produktet bare bli bedre og bedre. Og hva slags informasjon deler vi egentlig med chatboten? Noen er kanskje bare nysgjerrige, mens andre er mer naive og deler informasjon som blant annet kan være sensitiv. Den blir altså et produkt av det vi fyller den med. Altså er kunstig intelligens oss – både på godt og vondt.

Unyansert frykt om barnas skjermbruk

Den 17. juni kunne vi i Aftenposten lese professor Annika Melinders bekymring over barns skjermbruk. Hun beskriver at hun i 2017 var tilbake i BUP for første gang på 17 år, og hvordan hun ble overveldet over lidelsesuttrykket til barna hun møtte.

Hun skriver at barna kunne ha «…lidelsesuttrykk forenlig med autismespekterforstyrrelser, adferdsforstyrrelser, tilknytningsforstyrrelser og med flytende angst». Hun baserer bekymringen på en anekdote om at hun har opplevd en endring i diagnosebildet i løpet av disse 17 årene hun har vært ute av BUP, uten å reflektere over at denne endringen kan skyldes andre årsaker enn skjermbruk. Melinder skriver «jeg lurer på» og «kan det ha seg slik», men det ser ut til at hun svarer på sin egen undring ved å finne forskning som bekrefter hennes egen «gryende uro». Blir det ikke litt for enkelt å legge all skylden på skjermbruk?

«Ticslignende tilstander»

Melinder bruker pandemien som eksempel på hvor skadelig skjermbruken er. I denne sammenhengen kommer hun med påstanden om at «økt bruk av sosiale medier under pandemien kan ha resultert i blant annet flere ticslignende tilstander hos tenåringsjenter» og henviser til en studie av Pringsheim et al. (2021).

Det hun ikke skriver er at alle deltakerne i studien allerede hadde en historie med tics fra før. Hun tar heller ikke med i betraktningen at studien viser at denne økningen kan skyldes flere faktorer. Som blant annet den helt spesielle situasjonen under pandemien, med en uvanlig hjemmesituasjon og følelsesmessige reaksjoner knyttet til nedstengningen av samfunnet. Studien konkluderer også med at det trengs mer kunnskap. Den kunnskapen kom nå i år, og viste at man ikke finner noen signifikant endring i ticssymptomer verken før eller under pandemien (Hall et al, 2022).

Korrelasjoner om skjermbruk

Faktagrunnlaget som Melinder baserer seg på handler altså om korrelasjoner knyttet til skjermbruk. Korrelasjoner vil si at man finner en sammenheng mellom to målbare størrelser, uten at det nødvendigvis er en årsakssammenheng (kausalitet). Det kan være risikosport å trekke konklusjoner basert på korrelasjoner når det gjelder skjermbruk, nettopp fordi nesten alle har en skjerm.

En studie fra Oxford i 2019 (Orben & Przybylski) så på sammenhengen mellom de unges livskvalitet og skjermbruk. Ved å utelukkende se på korrelasjoner mellom unges livskvalitet og faktorer som for eksempel mobbing, røyking og søvnmangel fant de at skjermbruken hadde nesten samme negative påvirkning på de unges livskvalitet som det poteter hadde – altså nesten ingenting. Bruk av briller hadde for eksempel en mer negativ påvirkning på de unges livskvalitet enn det skjermbruk hadde. Det betyr ikke at det ikke eksisterer en årsakssammenheng, men det betyr heller ikke at det gjør det.

De samme forskerne (Orben et al.) gjennomgikk i 2021 en undersøkelse som hadde pågått over 30 år med over 400 000 britiske og amerikanske ungdommer. Forskerne fant ikke bevis for en sammenheng mellom teknologibruk og psykisk helse.

Foreldres skjermbruk i samspill med egne barn

Melinder trekker frem Folkehelseinstituttets gjennomgang av studier om foreldres skjermbruk i samspill med egne barn (Nøkleby et al., 2022). Det er riktig at flere av studiene finner negative konsekvenser for samspillet med barn, foreldres responsivitet og oppmerksomhet, samt barnets følelsesuttrykk. Noe de ville funnet i tilsvarende situasjoner der barnet ignoreres. Problemet er at de ikke kunne konkludere, slik som Melinder hevder at de gjør.

Folkehelseinstituttet påpeker at de har «..begrenset tillit til mye av dokumentasjonen», og at de ikke kan «…utelate at det finnes bakenforliggende faktorer som påvirker både bruken av mobile skjermer og barnets atferd og utvikling – slik som foreldres generelle stil overfor barnet». De kan heller ikke si noe om hvordan barnet påvirkes over tid, eller hvordan skjermen påvirker tilknytning og emosjonell og kognitiv utvikling hos barnet.

God balanse er det beste

Melinder avslutter sin kronikk med en påstand om at IT-folk i Silicon Valley ikke vil gi skjermer til sine egne barn. Dette er et velkjent argument som trenger nyansering. Det er riktig at noen av disse IT-folkene velger å sende barna sine på Steinerskoler, men hvor mange dette dreier seg om sies det ingenting om i artiklene. Med tanke på mengden av mennesker som jobber i IT-relaterte bedrifter i Silicon Valley, ville det vært rart om det ikke var tilfelle at noen sendte barna sine på disse privatskolene. Det betyr derimot ikke at disse foreldrene har kompetanse på teknologi og læring. Man finner helsepersonell i antivaks-miljøene, og med Melinders logikk bør vi da føle «gryende uro» for vaksiner også?

Melinder setter skjerm og mellommenneskelig kontakt opp mot hverandre som to motsetninger. Det er litt spesielt når vi etter nedstengingen av samfunnet kunne se hvordan teknologi nettopp ble tatt i bruk for å kunne opprettholde mellommenneskelig kontakt. Det er uten tvil også negative sider og utfordringer med teknologi som bør tas på alvor. Og det er heller ikke slik at man må velge mellom skjerm eller fysisk aktivitet og møter ansikt-til-ansikt. En god balanse er det beste, som med alt annet.

Norske barn rapporterer høyere tilfredshet med livet enn andre barn i Europa, samtidig som at de også bruker mer tid foran skjermen.

(Milosevic T. et al., 2022)

Og ser man på forskningen på barn og unge og teknologi så ser det ikke så mørkt ut som man kanskje kan få inntrykk av. En helt fersk studie med blant annet forskere fra Universitet i Oslo (Milosevic T. et al., 2022) viser at norske barn rapporterer høyere tilfredshet med livet enn andre barn i Europa, samtidig som at de også bruker mer tid foran skjermen. Kanskje kan det dempe Melinders «gryende uro»?

Influensere som sprer myter og falske nyheter

Den 14. juni skrev Dagbladet om influenseren Jenny Bryhni, som hadde funnet «en urovekkende beskjed i en genser hun kjøpte fra Shein». Etter at hun fant meldingen mener hun at det er viktig å «spre ordet» og «boikotte Shein».

Et rop om hjelp?

På vaskelappen fra Shein står det følgende på dårlig engelsk:

«Due the water saving technology, need your help washing with the soft detergent at the first time to make the goods softer». 

Legger man litt godvilje til så betyr det at du bør tilsette tøymykner ved første vask for at klærne skal bli mykere. Men det er altså «need your help» Jenny, og andre influensere, har klart å få til å handle om at arbeidere innstendig ber om hjelp. Hun uttrykker i sin video at arbeiderne «åpenbart ikke har det bra», og at «hjertet synker helt». Hun sier til følgerne sine at «vi må ta ansvar» og «spre ordet».

Dette er en konspirasjonsteori som allerede har eksistert siden mai. Men selv om både Snopes og Shein selv har avkreftet innholdet, velger altså Jenny og Dagbladet å fortsette å spre denne påstanden. Det kan godt hende at arbeiderne ved Shein jobber under dårlige kår, men denne lappen er altså på ingen måte noen dokumentasjon på nettopp det. Her kunne også Dagbladet gjort en bedre jobb med å opptre mer kritisk til påstandene. Det er utvilsomt mange som arbeider under dårlige forhold både i Kina og mange andre land, men det er utrolig viktig at man forholder seg til fakta i slike tilfeller. Hvis ikke vil det bare bidra til feilinformasjon og skape mistillit.

Behov for kritisk tenkning

At slike videoer sprer seg så raskt, og omtales i store nettaviser er ganske urovekkende. Spesielt med tanke på at mange unge i dag bruker TikTok i stedet for Google for å søke etter informasjon. Derfor er det viktig at også influensere som følges av barn og unge tar et ansvar når de deler informasjon. Og ikke minst viser disse eksemplene hvor viktig det er at barn og unge lærer kritisk tenkning i skolen, og at dette prioriteres i undervisningen.

I Kunnskapsløftet (LK20) kan vi lese at opplæringen «…skal skape en forståelse av at metodene for å undersøke virkeligheten må tilpasses det vi ønsker å studere, og at valg av metode påvirker det vi ser». Det er derfor viktig at vi gir elevene en stor verktøykasse for å drive kildekritikk, og at de også lærer at TikTok er en stor kilde for feilinformasjon.

Ungdom blir deprimerte av poteter

Er skjermtid skadelig? Finnes det en sammenheng mellom antall dødsfall i basseng og filmkarrieren til Nicolas Cage? Og blir virkelig ungdom deprimerte av poteter? Kanskje får du svarene alle lurer på her.

Skjermtid

I mange tilfeller er det skjermen som får skylden for barna og unges ve og vel. Nylig kom Helsedirektoratet med nye råd om fysisk aktivitet og stillesitting. Overskriftene ble «Dropp all skjermtid for de minste barna» og «Fraråder all bruk av skjermtid». Da kan det være naturlig å tenke at det er skjermen som er problemet. Rådene handlet derimot om stillesitting og ikke om skjermbruken i seg selv.

Skjermtid er egentlig et håpløst begrep når man skal diskutere forskning knyttet til skjermbruk. Rett og slett fordi skjermtid kan handle om så mye, og fordi det finnes så mange korrelasjoner. Innen forskning snakker man om korrelasjoner som noe som kan måles og se ut til å ha en sammenheng med hverandre, uten å nødvendigvis kunne bevise en årsakssammenheng (kausalitet).

Forskning viser at…

I nyhetsbildet omtales svært ofte teknologi i negative ordelag. Det handler om at vi blir avhengige og at bruken fører til psykiske problemer. Problemet er at slike påstander svært ofte handler om statistikk som viser en korrelasjon. Det kan godt hende at det er en årsakssammenheng, men det aller meste man ser i media baserer seg på korrelasjoner.

Det er det samme når Sanna Sarromaa hevder at «Forskning viser at…» og knytter overvekt opp mot intellekt:

Eller dersom man ser på korrelasjonen mellom grafene for antall personer som har druknet i basseng og antall filmer Nicolas Cage har spilt i.

Tyler Vigen (CC BY)

At noe har en korrelasjon betyr ikke at det automatisk har en årsakssammenheng. Korrelasjoner er ofte bilaterale og det er ikke alltid lett å vite om det er en årsakssammenheng, eller om det var høne eller egget som kom først.

Ødelegger poteten barna våre?

En studie fra Oxford (Przybylski og Orben, 2019) så nærmere på korrelasjoner knyttet til barn og unges velbefinnende. Studien tok utgangspunkt i 355 358 barn og unge fra USA og Storbritannia. Og funnene viste faktisk at korrelasjonen mellom barn og unges velbefinnende og poteter hadde nesten like stor påvirkning som med teknologibruk (internett, spill, mobilbruk, sosiale medier). Funnene viste også at det å bruke briller hadde enda mer negativ påvirkning enn både poteter og skjermbruk. Det betyr ikke at det ikke er noen årsakssammenheng, men bildet er altså mer nyansert. Likevel er det skjermen som får mest fokus i media og offentlig debatt, og ikke poteten. 

«The nuanced picture provided by these results is in line with previous psychological and epidemiological research suggesting that the associations between digital screen-time and child outcomes are not as simple as many might think.»

Przybylski & Orben, 2019

Men det må også sies at både poteter og teknologibruk i liten grad var assosiert med barn og unges velbefinnende. Med andre ord så kan fortsatt både skjerm og poteter trygt konsumeres, om vi skal tro funnene her. Men alt med måte. For korrelasjoner forteller oss også at poteter kan føre til en økt risiko for type 2 diabetes.

Nye nasjonale helseråd – bør man droppe all skjermtid?

Når det kommer nye nasjonale helseråd drukner mediene i tabloide overskrifter. Mange foreldre er bekymret. Er en hel generasjon fortapt på grunn av uvettig skjermbruk? Her får du svaret.

Handler først og fremst om stillesitting

Den 9. mai ble Helsedirektoratets nye råd om fysisk aktivitet og stillesitting lansert, og når det kommer nye helseråd blir selvsagt overskriftene «Dropp all skjermtid for de minste barna» og «Fraråder all bruk av skjermtid». Det er viktigere å tegne et bilde av skjermen som problemet, enn å få frem nyansene i rådene. Jeg har sett på presentasjonen fra Helsedirektoratet og lest anbefalingene. Rådene omhandler både fysisk aktivitet og skjermtid, men jeg vil her fokusere på det som får mest medieoppmerksomhet: skjermtid for barn og unge.

Disse rådene har tatt utgangspunkt i rådene som kom fra WHO i 2019 og 2020. Allerede i 2019 skrev jeg om medias vinkling knyttet til rådene fra WHO, og den gang innrømte WHO til NRK at forskningsgrunnlaget var tynt. Med andre ord handler disse rådene først og fremst om stillesitting, og ikke det som skjer på skjermen. Det er riktig at skjermtid for barn under 1 år frarådes. Men det frarådes også for eksempel at barn skal sitte fastspent i en bil over lengre tid.

Dette sier rådene om skjermtid

Mens skjermtid for barn under 1 år altså frarådes, bør skjermtiden for barn mellom 1-5 år begrenses til 1 time. Men det understrekes også at rådene ikke bør gå utover skjermtiden som brukes til læringsøyemed. Dette er en viktig nyanse med tanke på debatten om digitale verktøy i barnehagen.

For barn mellom 6-17 år anbefales det at passiv skjermtid begrenses. Ifølge Helsesdirektoratet er dette «…tid der det ikke er interaksjon med andre eller noen fysisk aktivitet involvert». Skjermtid trenger ikke å være passivt. De ønsker å formidle at balanse er viktigst.

For de eldre barna bør ikke rådene gå utover «…pedagogisk bruk av digitale læremidler til skolearbeid». Og at «…spesiell oppmerksomhet bør rettes mot passiv skjermtid på fritiden». Spill er mer aktivt enn skjermtid uten «…fysisk aktivitet, bevegelser eller samhandling».

I Helsedirektoratets presentasjon av rådene anerkjenner de at barna lever i en digital verden, og at digital kompetanse er viktig å lære. Men at det er nettopp dette med balanse som er viktig, og at barna må være fysisk aktive. Ifølge psykologispesialist Gaute Godager må man se an barnet. Dette med å se an barnet og den helhetlige balansen er også rådet fra Helsedirektoratet.

Kan lærere kreve at elever har på kamera?

Det pågår nå en debatt om hvorvidt lærere kan kreve at elevene har på webkamera i nettundervisning. Det finnes flere argumenter både for og imot. Her argumenterer jeg for hvorfor jeg mener at lærere hverken kan eller bør kreve dette.

Vanlige argumenter

Et vanlig argument som dukker opp i debatten rundt bruken av webkamera er at det er demotiverende for læreren å se i en svart skjerm. At læreren har et ønske om å se elevene mens vedkommende underviser handler mer om lærerens ønsker enn elevenes læring. 

Et annet argument jeg har sett er at elevene ikke kan skru av bildet i et ordinært klasserom. Dette er et dårlig argument siden det digitale klasserommet skiller seg fra det fysiske klasserommet. Det er ikke vanlig at elevene alltid sitter i ring i et fysisk klasserom med blikkontakt. Det vanlige er at elevenes blikk er rettet mot læreren dersom læreren foreleser eller kommer med informasjon. 

Det de fleste argumentene jeg har sett har til felles er at de ikke kan regnes som pedagogiske argumenter. Det kan være mange årsaker til at elevene ikke ønsker å skru på webkamera. Og ser man på forskningen på nettundervisning finnes det flere gode argumenter for å vurdere nøye når kamera skal være avslått eller ikke.

Pedagogisk gevinst av kamera?

Selv om det finnes flere eldre studier som kan vise til positive sider ved å skru på kamera, er de studiene jeg har sett av en eldre dato og baserer seg i stor grad på selvrapportering. Man bør likevel spørre seg hva man får igjen ved å skru på kamera, og hva man risikerer å miste ved å skru det av. I en fersk rapport fra Høgskolen i Innlandet hevdes det at det er «…en signifikant sammenheng mellom svarte skjermer og læringsutbytte». Basert på artikkelen kan det se ut som at det er brukt spørreundersøkelse til datainnsamling.

Med tanke på at det er snakk selvrapportering kan man ikke konkluderer med at studentene får lavere læringsutbytte. Opplevd læringsutbytte er ikke det samme som oppnådd læringsutbytte. Det er heller ikke sikkert at det er snakk om en årsakssammenheng. Resultatene kan for eksempel dreie seg om korrelasjoner der det er studentene som i utgangspunktet opplever lavere læringsutbytte som skrur av kameraene. Selv om artikkelen har blitt brukt som et argument for at elevene må skru på kamera, hevder en av forfatterne av rapporten at man ikke bør kreve at studentene skal skru på kamera. Og ser man på andre studier kan mye tyde på at det er mer nyansert enn det rapporten fra Høgskolen i Innlandet viser.

I en kanadisk studie fra 2014 ble det utforsket hvilken verdi bruken av webkamera spilte inn på den pedagogiske interaksjonen i fremmedspråkopplæringen. Utvalget bestod av 40 studenter, der halvparten brukte kun lyd, mens den andre halvparten brukte både video og lyd. Resultatene av studien viste at bruken av webkamera var mindre kritisk enn forventet, og at studentene viste høyere forståelse ved kun bruk av lyd.

I en kvalitativ studie fra Macquarie University i Australia ble 20 erfarne nettlærere, og 20 studenter intervjuet om holdningene deres knyttet til bruken av webkamera. Studien viste at webkamera kun ble brukt en kort periode i starten av kurset, men at de senere ble slått av. Grunnen til at de slo av kameraene var at de opplevde det som mer utmattende, at de opplevde økt selvbevissthet ved bruk, og på grunn av forhold knyttet til personvernet.

Zoom-utmattelse

Begrepet «Zoom fatigue», eller Zoom-utmattelse på norsk, er et begrep som har blitt aktualisert med utbredelsen av digital hjemmeskole og nettmøter. Dette er en form for utmattelse som skjer etter lange perioder med videobasert undervisning eller møter. Ifølge professor Scott Debb ved Norfolk State University kommer dette av at mye av kroppsspråket forsvinner i videomøter, og at vi derfor bruker mer energi på å tolke kroppsspråket. 

I tillegg blir Zoom-utmattelsen kraftigere ved følelsen av å bli sett på, og samtidig se seg selv. Flere elever opplever det som ubehagelig å bli stirret på en hel undervisningsøkt. Dette vil heller ikke vært normalt i et ordinært klasserom, og opplevelsen av langvarig blikkontakt vil for noen kunne oppleves som truende. For utsatte elever vil det derfor kunne være en stor belastning å måtte skru på kamera.

Hva er lov?

Etter min mening handler debatten om bruken av webkamera mer om prinsipielle, etiske og pedagogiske hensyn fremfor de juridiske. Samtidig vil krav om bruk av webkamera i flere tilfeller være på kant med elevens rett til personvern. Og i noen tilfeller vil det kunne gjelde hele husstanden til eleven. I perioder med mye hjemmekontor og hjemmeskole kan det hende at elevene må bruke sofaen eller kjøkkenbordet som arbeidsplass.

For noen vil det kunne være flaut at andre ser hvordan de har det hjemme. Ifølge Simon Thomson ved Universitetet i London er bruken av webkamera teknisk sett en invasjon i privatlivet. Det finnes riktignok ulike metoder for å endre bakgrunnen på, men som Thomson skriver så er ikke denne funksjonaliteten alltid perfekt. For selv om man skrur på diffus bakgrunn vil likevel andre personer i rommet kunne komme i fokus. 

Tolkningen av lovverket vil kunne variere fra skoleeier til skoleeier. På grunn av den pågående pandemien ønsker ikke Datatilsynet en streng håndheving av regelverket. Samtidig skriver de i sine råd at det er mulig å gjennomføre hjemmeundervisning på gode personvernvennlige måter, som for eksempel ved at «…alle som er pålogget utenom læreren har avslått mikrofon og kamera». For å finne ut hvordan den enkelte skole praktiserer håndhevelsen av lovverket, kan man ta kontakt med den personvernansvarlige på den enkelte skole, kommune eller fylkeskommune.

Hva er god praksis?

Ifølge dosent Hilde Larsen Damsgaard ved Universitetet i Sørøst-Norge skaper ikke tvang gode læringsbetingelser. Ifølge Torrey Trust ved University of Massachusetts bør ikke elevene tvinges til å ha på kamera, og dersom noen velger å ha på kamera bør de kunne velge egne bakgrunner.

Min erfaring som nettlærer er at terskelen for å skru på kamera er mindre for elevene når de snakker med kun lærer, i grupper eller en-til-en med andre elever. I stedet for å bruke krav og tvang, vil jeg heller anbefale å komme med hyggelige tilbakemeldinger når elevene velger å skru på kameraene. Og dersom noen vegrer seg for å slå på lyden, vil tekstchatten være et godt alternativ. Ifølge Centre for Innovation in Education ved Universitetet i Liverpool kan for eksempel bruken av profilbilder og emojier kunne bidra til å kunne skape en positiv sosial tilstedeværelse. Man kan gjerne oppfordre elevene til å ha på kamera i de tilfellene det tilfører noe ekstra til undervisningen, men man bør opplyse elevene om at det også er greit at det er av. Elevene vet hvor enkelt det er å ta skjermbilder og skjermvideo, og hvordan disse spres gjennom lukkede grupper i sosiale medier.

Dersom nettundervisningen i utgangspunktet ikke var planlagt som en del av den ordinære undervisningen bør man huske at elevene eller studentene ikke har søkt seg inn på nettskole. I slike tilfeller bør man som pedagog utøve både fleksibilitet og forståelse for hvordan ulike elever håndterer denne ekstraordinære situasjonen. Noe av det viktigste en lærer kan gjøre er å skape gode og trygge rammer for elevene. Ved å stille krav om bruk av webkamera vil man kunne risikere å ramme de sårbare elevene. Derfor er det utrolig viktig med god dialog med elevene. Så får heller lærerens frustrasjon over svarte skjermer komme i andre rekke.

Unyansert om «de digitale prøvekaninene»

Etter å ha fulgt debatten om nettbrett i skolen over flere år, var det interessant å få et dypere innblikk i meningene til en av det siste årets største kritikere av nettbrett i skolen. Her kommer en kritisk gjennomgang av boken «De digitale prøvekaninene» av Gaute Brochmann sett fra et lærerperspektiv.

Bakgrunnen for boken

Det siste året har arkitekt Gaute Brochmann blitt et nytt navn i debatten om digitale verktøy, og han har i stor grad fått legge premissene for debatten. Da nettbrett skulle innføres på skolen til datteren hans fant han ikke svaret på «hvorfor». I stedet for å søke videre, valgte Brochmann å skrive en kronikk. Han har fått svar fra skolesjefen i Lillehammer kommune både i kronikkform og i debatt. Også undertegnede har forsøkt å svare på hans spørsmål om «hvorfor». Det tyder på at svarene ikke var gode nok, siden han i stedet valgte å skrive en bok.

I forordet til boken kan det se ut til at Brochmann forsøker å komme eventuelle kritikere i forkjøpet ved å skrive at ulike fagfolk vil kunne hevde at boken er overfladisk og forenkler problemstillingene. Med denne spådommen kan det neste se ut som at han forsøker å avvæpne kritikerne allerede før boken er lest. Og akkurat på dette punktet har faktisk Brochmann helt rett; jeg skal her argumentere for hvorfor boken er nettopp overfladisk og forenkler problemstillingene.

Anekdotiske bevis og tynt faktagrunnlag

Ifølge Brochmann selv så har han ikke «…snakket med én eneste person fra teknologifeltet som støtter dagens utvikling» og at unge IT-folk han snakker med synes at «…bruken av skjerm i all undervisning virker fullstendig meningsløs» (s. 62). Ikke bare er dette anekdoter, men det siste utsagnet er også et stråmannsargument siden skjerm i dag ikke brukes i «all undervisning». Og dersom disse IT-folkene han snakker med ikke har pedagogisk bakgrunn, kan man også stille spørsmålstegn ved relevansen av disse anekdotene.

Det er mange eksempler på at Brochmann plukker forsking som passer inn i hans narrativ, og at han utelukker forskning som ikke samsvarer med dette narrativet. For eksempel hevder Brochmann at forskning viser at det er problemer knyttet til det å blande spillmekanismer og belønningssystemer med læring. I boken baseres dette på et veldig tynt faktagrunnlag. For en lærer som har skrevet masteroppgave om utvikling av læringsspill er det nesten fascinerende hvordan nyansene som ligger i dette forskningsfeltet har blitt utelatt. Jeg forstår at man må begrense seg når man skriver en bok, men samtidig bør man være forsiktig med å konkludere på et så tynt grunnlag som dette. 

Læring = lesing?

I det ene kapittelet begrenses læring til å handle om lesing og leseforståelse. Blant annet blir det europeiske forskningsnettverket E-READ omtalt. Brochmann oppsummerer funnene som ble nedskrevet i den såkalte Stavanger-deklarasjonen, som innholder forskningsnettverkets funn og konklusjoner. En metastudie viste riktignok at leseforståelsen for lange informative tekster var bedre på papir enn skjerm, men som Brochmann selv skriver så viste svarene at «…det finnes andre typer tekster der skjerm gir like gode resultater» (s. 54). Det han derimot unnlater å nevne, er konklusjonen om at skjermlesing vil være uunnværlig i fremtiden og at elevene må lære lesestrategier for skjerm.

I et forsøk på å forsvare papirbokens fortreffelighet argumenterer Brochmann med at det går veldig fort å bla opp i en bok og finne det man leter etter. Da kan jeg informere han om at man kan gjøre det samme i digitale bøker. I tillegg har man en søkefunksjon i digitale tekster som gjør søket enda raskere. Utover dette kan du også få teksten opplest for deg, den er lett å ta med overalt, du kan justere skriftstørrelse, kontraster og masse annet. Som den nevnte Stavanger-deklarasjonen påpeker:

«Digital text offers excellent opportunities to tailor text presentation to an individual’s preferences and needs. Benefits for comprehension and motivation have been demonstrated where the digital reading environment was carefully designed with the reader in mind.»

Stavanger-deklarasjonen

Vi vet ikke…

Brochmann hevder at han har sett på materialet som «den offisielle forskningen på IKT i skolen» viser til, og at det er «…ingen kunnskap her om digitale læremidler er bra eller dårlig» (s. 44).  På samme side siteres forsker Øystein Gilje på at «…vi nesten ikke vet noe som helst om læringseffekten av digitale hjelpemidler i grunnskolen» (s. 44). Gilje har selv i etterkant uttalt til Klassekampen at: «Dette var en spissformulert uttalelse, som ble sagt som en innledning til et lengre foredrag hvor jeg nyanserte påstanden». Han mener videre at Brochmann mangler de nyanserte beskrivelsene fra klasserommene. I «De digitale prøvekaninene» hevdes det at ledende skoleforskere diskvalifiserer forskning som viser «negative resultater» av IKT i skolen. Da er det ironisk at denne boken nesten utelukkende omtaler forsking som viser de negative sidene.

I boken kritiserer Brochmann kvalitativ skoleforskning. Han hevder at «…mer eller mindre strukturerte intervjuer utgjør et altfor svakt kunnskapsgrunnlag til å si noe fornuftig om den digitale skolen» (s. 36). Jeg er enig i at man bør bruke ulike metoder innen skoleforskning, men samtidig vil det i denne sammenhengen være vanskelig å finne enten/eller-svar, fordi det handler om menneskelige opplevelser og erfaringer. Eksempelvis stiller han følgende spørsmål senere i boken: «Hvor vanskelig kan det være å sette ti unger foran en skjerm og ti unger med en bok i hendene, og så teste hvem som lærer mest av å lese samme tekst?» (s. 44). Dette er et veldig forenklet syn på skoleforskning, og igjen begrenser Brochmann læring til å dreie seg om å lese tekster. Hvordan han mener at vi skal måle læringen skriver han heller ingenting om.

Unyansert

En stor svakhet med denne boken er at det blandes sammen ulike aldersgrupper og forskningsfelt. Det skrives om alt fra barnehagebarn og førsteklassinger til studier på eldre elever og studenter. Alt fra nettbrett i skolen, til spillavhengighet og depresjoner har fått en plass i boken. Det kan oppleves som både rotete og uredelig siden det, etter det jeg har forstått, er den tidlige innføringen av personlige nettbrett i skolen som forfatteren forsøker å kritisere.

Mitt inntrykk etter å ha lest boken er at Brochmann har liten kjennskap til hvordan digitale verktøy blir brukt i skolen i dag. Han skriver følgende om digitale løsninger i skolen: «Men der digitale løsninger hjemme og på jobben reguleres av hva som faktisk fungerer eller ikke, er skolen i langt større grad preget av tro og ideologi» (s. 10). Med dette uttrykker han liten tiltro til lærerne som daglig tar i bruk digitale verktøy i sine klasserom.

For det er ikke bare Gilje som får gjennomgå. Mot slutten av boken trekkes også lærer Simen Spurkland i tvil, ved at Brochmann sammenligner Spurklands logikk med amerikanske NRAs slagord «Guns don’t kill people, people do». For de av oss som kjenner til Spurkland, så er dette en åpenbar mistolkning av hans syn. Brochmann omtaler Spurkland tidligere i boken i samme avsnitt som han skriver om «nyfrelste lærere» og beskriver den enkelte lærernes rolle i edtech-bransjen som «nyttig idiot». Det er kanskje forståelig at Spurkland senere i kronikkform har omtalt Brochmanns angrep som «sjofelt». Det skal også sies at Brochmann selv sammenligner innføringen av nettbrett i barneskolen med barn som tilvennes alkohol med utvannet vin, og skyting med luftvåpen i femårsalderen.

Brochmann gjør et poeng ut av at Google samler inn stordata, og blander dette inn i debatten om nettbrett i skolen. Også her mangler han nyansene. I starten av ett av kapitlene henviser Brochmann til en artikkel i Aftenposten om at «Datatilsynet undersøker om det er lovlig å bruke Google i skolen». Han skriver videre at det er forretningsidéen til Google å samle inn data om brukerne, og at dette kan bety slutten for Chromebooks i skolen. Det han unnlater å nevne er at Google i nettopp samme artikkel svarer at de i skolesammenheng kun lagrer kundedata for å kunne tilby tjenestene sine, og at disse ikke blir brukt til reklame eller til andre kommersielle formål. Det er ingenting som skiller Google eller andre tilbydere når det gjelder lovverket. 

Bør personlige skjermenheter i barneskolen avvikles?

Konklusjonen til Brochmann etter å ha jobbet med boken er at «Den generelle bruken av personlige skjermenheter i barneskolen må avvikles» (s. 108). Ikke bare høres dette usannsynlig ut, men det er heller ingen ønskelig vei å gå dersom vi skal møte utfordringer knyttet til bruken av digitale verktøy. Jeg opplever at Brochmann konkluderer på veldig tynt grunnlag – i hvert fall om han baserer det på kildene i sin egen bok.

I utgangspunktet synes jeg det er bra at Brochmann retter et kritisk søkelys mot skoleeiere, politikere og IT-bransjen. Men for å være kritiske må vi samtidig forholde oss til nyansene og et større faktagrunnlag enn det Brochmann forholder seg til. Det kan nesten virke som om han har hoppet inn i en debatt som han ikke har fulgt tidligere, eller som han ikke har forutsetning for å mene noe om, men som han nå har bestemt seg for å mene noe om. 

Boken er ikke bare unyansert, men den bidrar også til et polariserende narrativ. At boken er unyansert bekreftet Brochmann selv i en debatt den 22. september, og begrunnet det med at det var en «retorisk nødvendig» for å kunne ta «de svakes part». Derfor er det kritikkverdig at han i så stor grad har fått styre premissene for debatten om pedagogisk bruk av IKT det siste året.

Blir barn smartere av å skrive for hånd?

En gjenganger vi ofte ser i nyhetsbildet er dikotomien om papir vs. skjerm. Med jevne mellomrom dukker det opp unyanserte mediesaker som tar opp dette temaet. Nå er det Gemini og forskning.no som har skrevet om temaet under overskriften «Derfor blir barn smartere av å skrive for hånd», men også NRK og Dagsrevyen har fanget opp saken. Studien skal altså ifølge mediedekningen bevise at barn husker mer og blir smartere av å skrive for hånd enn ved å bruke tastatur. Men blir de egentlig det?

Ukritisk mediedekning

Opphavet til mediedekningen av denne saken er nyhetsartiklene hos Gemini og forskning.no som jeg nevnte innledningsvis. Dette fremstår nok for de fleste som uavhengig journalistikk, men det er viktig å merke seg at NTNU er medeiere av Gemini. I tillegg kan man se øverst i artikkelen på forskning.no at også denne er produsert og finansiert av NTNU. Gjør man et raskt søk på journalisten som har skrevet artiklene, Anne Sliper Midling, finner vi raskt ut at hun er en senior kommunikasjonsrådgiver i kommunikasjonsavdelingen hos NTNU.

I innslaget om studien i Dagsrevyen 15. september hevdes det innledningsvis at forskere for første gang har «…målt hjerneaktiviteten til barn i ulike læringssituasjoner». På spørsmål fra NRK om barn blir smartere av å skrive for hånd, svarer en av forskerne fra studien med et rungende «JA, det tror jeg!». 

Ingen kritiske røster trekkes inn i innslaget til NRK, men det trekkes inn anekdoter fra elever og en lærer fra én skole. Selv om utvalget i studien består av elever fra Steinerskolen besøker NRK Buvik skole, som er en offentlig skole i Skaun kommune, der læreren hevder at hun tror at elevene lærer raskere av å skrive med blyant.

Hva sier studien?

Studien er gjennomført av Eva Ose Askvik, F. R. (Ruud) van der Weel, og Audrey L. H. van der Meer ved NTNU. De ønsket å finne ut hvilke strategier som er mest effektive for optimal læring i klasserommet. 

Utvalget skulle få et ord opp på skjermen og:

  • skrive ordet for hånd med digital penn
  • skrive ordet med høyre pekefinger på tastatur
  • tegne det som beskriver ordet med digital penn

Det argumenteres med at siden digitale enheter i økt grad erstatter tradisjonell skriving for hånd, så er det viktig å se på langtidseffektene av denne praksisen. Flere av argumentene for bruk av håndskrift hentes fra van der Meer og van der Weels tidligere studie fra 2017. Denne studien har jeg gjennomgått i et annet innlegg. 

På samme måte som denne nylige studien, ble også studien fra 2017 kun gjennomført med digitale verktøy, til tross for at også den ble tatt til fordel for at man burde bytte ut PC med penn og papir. Studien fra 2017 viste heller ikke at barna lærte mer av å skrive for hånd, slik det har blitt påstått i media.

Betyr ulik hjerneaktivitet at barn blir smartere?

Hjerneaktiviteten til utvalget ble målt med sensorhetter og EEG-måling. Forskerne skriver selv i teoridelen av studien at den kognitive nytteverdien av EEG er omdiskutert. 

I gjennomføringen av studien ble kun 5 sekunder av hjerneaktiviteten i starten av hvert ord målt.  Kun ordene som ble håndskrevet eller tegnet ble vist på skjermen, mens det som ble tastet på tastaturet ikke ble vist. Med andre ord skrev de i praksis på et tastatur som ikke var tilkoblet noen skjerm, og dermed uten noen form for respons eller visuell stimuli. Dette kan ifølge forskerne selv ha gitt utslag på resultatet:

«The fact that the words produced by the participants did not appear on the screen may have affected the participants’ attention in trying to write as correctly as possible. Typewriting with only the index finger may also have been unfamiliar and could have contributed to the need for increased attention.»

(Askvik, van der Weel, van der Meer, 2020)

Ifølge forskerne kan vi i funnene se at hjerneområder som skal være viktige for minne og koding av ny informasjon hos de voksne er mer aktiverte når det skrives eller tegnes for hånd, enn ved bruk av tastatur. 12-åringene hadde den samme aktiveringen i hjernen, men i mindre grad enn de unge voksne. Forskerne innrømmer at koblingen mellom bruk av tastatur og læring fortsatt er uklar:

«However, as this activity was desynchronized and differed from when writing by hand and drawing, its relation to learning remains unclear.»

(Askvik, van der Weel, van der Meer, 2020)

Selv om en hjerneforsker kanskje vil kunne påstå at ulik hjerneaktivitet er evidens for læring, vil måling av hjerneaktivitet for å «bevise» læring kunne anses for å bidra til et reduksjonistisk syn på læring siden læring er så mye mer.

Lite og selektivt utvalg

Noe av det første jeg legger merke til i studien er det lille utvalget. Forskerne har valgt ut 12 unge voksne med gjennomsnittsalder på 23,58 år, og 12 barn med gjennomsnittsalder på 11,83 år. Med andre ord et svært lite utvalg. I forkant av dette hadde de ekskludert barn som var venstrehendte eller hadde dysleksi, ADHD eller var født prematurt. De skulle i tillegg ha veldig god erfaring med løkkeskrift og tegning.

«The school-aged children were recruited from 7th graders at the Waldorf school in Trondheim, who are very used to cursive handwriting and drawing.»

(Askvik, van der Weel, van der Meer, 2020)

Det som kanskje er mest spesielt er at elevene ble rekruttert fra en Waldorf-skole, altså Steinerskolen. Steinerskolen har sine egne læreplaner, og baserer seg på pedagogikk utviklet av antroposofen Rudolf Steiner. Ifølge Steiners skrifter så kunne tastatur føre til hjerteproblemer og andre fysiske problemer senere i livet (Sandberg og Kristoffersen, 2010). Steiner hadde også en oppfatning om tastenes plassering på skrivemaskiner (som i stor grad minner om tastaturene vi bruker i dag):

«As you know, typewriter keys are not arranged according to any spiritual principle, but according to frequency of their use, so that we can type more quickly. Consequently, when the fingers hit various keys, the flashes of lightning become completely chaotic. In other words, when seen with spiritual vision, a terrible thunderstorm rages when one is typing.»

(Mitchell, 2012) 

De fleste lærere ved Steinerskolen deler neppe ukritisk Steiners syn på teknologi og læring, da Steinerskolen blant annet har opplæring i eksempelvis touch-metoden. Men de har fritak fra å bruke data frem til 6. klasse.

Rudolf Steiners syn på teknologi og bruken av teknologi i Steinerskolen kunne sikkert fått sitt eget innlegg, men det er liten tvil om at dette er en elevgruppe som passer godt til å gjøre de funnene forskerne hevder å ha gjort.

Kun digitale verktøy ble brukt

Det ironiske er at det i innslaget i Dagsrevyen fremstilles som at det er penn og papir som er avgjørende for at barnet blir smartere. Likevel ble hverken penn eller papir brukt i studien. Datamaskiner med trykkfølsomme skjermer av typen Microsoft Surface Studio ble brukt. Antageligvis de samme maskinene NTNU fikk gratis til sin forrige studie, som ble finansiert av Microsoft for å markedsføre den samme datamaskinen.

Nei, barn blir ikke smartere av håndskrift

Jeg har ikke selv bakgrunn innen nevrovitenskap, så jeg har derfor ikke forutsetning for å vurdere forskernes kompetanse på måling av hjerneaktivitet. Men med utgangspunkt i denne studien er det lite eller ingenting som tilsier at vi kan konkludere at barn blir smartere av håndskrift enn å bruke tastatur, selv om dette hevdes gjennom mediedekningen. I studiens konklusjon får vi et noe mer nyansert bilde:

«It is important to note that the present study did not attempt to suggest that we should prohibit digital devices in the classroom and go back to traditional handwriting in all levels of education.»

(Askvik, van der Weel, van der Meer, 2020)

På grunn av det lave utvalget og utvelgelseskriteriene er det vanskelig å i det hele tatt generalisere noen av funnene fra denne undersøkelsen. Man kan strekke seg til å si at 12 barn fra Steinerskolen, som hadde mye erfaring med skriving og tegning, og som ikke hadde hverken dysleksi, ADHD eller var født premature, hadde en annen hjerneaktivitet når de skrev med løkkeskrift enn ved å skrive med én finger på et tastatur uten skjerm. Men å påstå at dette beviser at barn blir smartere av skrive for hånd enn ved bruk av tastatur er usant og grenser til det useriøse.

Referanser

Askvik, Eva Ose; Van der Weel, Frederikus; Van der Meer, Audrey. (2020) The importance of cursive handwriting over typewriting for learning in the classroom: A high-density EEG study of 12-year-old children and young adults. Frontiers in Psychology. vol. 11.

Sandberg, K. A. og Kristoffersen, T. K. O. (2010). Det de ikke forteller oss – Steinerskolens okkulte grunnlag. Cappelen Damm.