Flere av dere har sikkert allerede fått med dere den siste trenden i skoleverdenen, nemlig mobilhotell. Her har lærere og gründere funnet en forretningsidé som appellerer til lærere som frustreres av elevenes mobilbruk. Det har allerede kommet flere varianter på markedet, både som mobilhylle og som mobilhotell. Begge to har samme misjon, og skal fungere som en oppbevaringsplass for elevene i skoletimen. Skal du ha en mobilhylle koster denne ikke mer enn 1399 kr(!) for oppbevaring av 40 mobiltelefoner. Det må vel være en grei pris for en hylle som skaper ro og orden i klasserommet? Endelig, tenker læreren. Endelig skal elevene følge med. I tillegg slipper vi å forholde oss til digital mobbing og den slags som mobilbruken medfører. Jeg har tidligere argumentert for hvorfor et forbud mot mobiltelefoner ikke hindrer digital mobbing.
Problemet oppstår når elevene skal tilegnes såkalt digital dannelse. I ITU sitt problemnotat fra 2004 om IKT som fjerde basisferdighet og digital kompetanse skrives følgende:
Å ha digital dannelse som visjon og mål for satsingen innebærer at alle utdanningsinstitusjoner skal strebe etter å tilby elever og studenter (alle lærende) en mulighet til å bruke IKT fortrolig og innovativt for å utvikle ferdigheter, kunnskaper og kompetanse som de trenger for å oppnå personlige mål, og for å være interaktive deltagere i et globalt informasjonssamfunn.
Som en visjon skal fremtidens skole respektere og utnytte elevenes personlige valg av medier. Bærbare PC-er, håndholdte datamaskiner (PDA) og mobiltelefoner skal være integrert i skolehverdagen.
I alle fag er det fem grunnleggende ferdigheter som er forutsetningen for utvikling av fagkompetanse. Én av disse er digitale ferdigheter. I Utdanningsdirektoratet sitt rammeverk for grunnleggende ferdigheter, påpekes det at utvikling av digitale ferdigheter innebærer å lære seg å bruke digitale verktøy, medier og ressurser. Videre innebærer det å benytte digitale verktøy, medier og ressurser til å tilegne seg faglig kunnskap og til å uttrykke egen kompetanse. I følge Utdanningsdirektoratet ligger det i dette også en økende grad av selvstendighet og dømmekraft i valg og bruk av digitale verktøy, medier og ressurser ut fra bruksområdet. Dersom læreren samler inn elevenes digitale verktøy, fratar også læreren samtidig elevene muligheten til å utvikle disse ferdighetene. Etter min mening må elevene eksponeres for digitale verktøy for å kunne tilegne seg digital kompetanse og dannelse. Og om mobilbruken blir et problem, er det god klasseledelse som gjelder, og man tar det opp med den enkelte elev.
I stedet for innkjøp av mobilhotell, vil jeg derfor anbefale mine lærerkollegaer å tenke innovativt. Hvordan kan man bruke mobiltelefonen som et nyttig verktøy i undervisningen? Kan vi bruke mobiltelefonen for å loggføre praksisopplæring med mobil istedet for analog praksisbok? Kan elevene bruke mobiltelefonen for å finne faglig informasjon i timen? Mulighetene er mange, og fremtiden er mobil!
Tar gjerne imot tips for bruk av mobiltelefon i skolesammenheng.
Det er umulig å ikke ha fått med seg VGs siste markedsføringstunt for å trekke oppmerksomhet rundt arrangementet sitt, VG-lista Topp 20. Arrangementet skal foregå i Oslo, Trondheim, Stavanger, Bergen, Tromsø, og én ekstra by skal også få muligheten til å få besøk. Det er hele 74 byer som konkurrerer om å bli den siste byen, og konkurransen foregår på sosiale medier.
Jeg skriver dette innlegg på bakgrunn av min utdanning innen markedsføring, men man trenger ikke å ha en slik bakgrunn for å se at kampanjen til VG lykkes på flere plan. Det bekymringsfulle er derimot alle som biter på. Av hele 74 byer, er det altså én by som vinner. Og reglene er enkle: den byen som skaper mest oppmerksomhet i sosiale medier, får VG-lista til sin by. Dersom ordfører, korps, idrettslag og skoler bidrar fra alle byer, sier det seg selv at nedslagsfeltet blir stort. Og engasjementet er massivt. Folk bruker til og med hashtagene på sine egne lukkede profiler, der disse ikke engang teller med i konkurransen. Og hashtagen benyttes ukritisk, og bidrar til å skape støy i nyhetsstrømmene på de sosiale mediene. Her er målet altså å spamme Internett mest mulig, og det i regi av VG.
Selv om VG ikke oppfordrer til dette, ser jeg flere tilfeller av brudd på retningslinjene til de sosiale mediene fra de enkelte som deler. VG-lista sin kampanje bryter altså ikke retningslinjene for markedsføring og konkurranser, men det er liten tvil om at den er på grensen til uetisk når man ser hva folket gjør for å delta. Dette er et godt gjennomtenkt markedsføringstunt som baserer seg på folkets entusiasme og lokalpatriotisme.
Jeg har nå også begynt å se tendensene til at skoler, og andre offentlige instanser, har begynt å delta i denne kampanjen. Elever som danser, synger osv. for VG-lista blir lagt ut og delt på sosiale medier. De fleste vil nok synes at dette er uskyldig moro, men som lærer, er det bekymringsfullt å se hvor lette bytter vi blir for markedskreftene. Opplæringsloven § 9-6 sier at skoleeier skal sørge for at elevene ikke blir utsatt for reklame som er egnet for kommersielt press eller i stor grad kan påvirke holdninger, atferd og verdier. Skolen har derfor et stort ansvar med å bevisstgjøre barn og unge, slik at de utvikler kritisk evne i forhold til reklame og markedsføring. Dette er spesielt viktig siden vi i dag lever i en verden der vi konstant utsettes for markedsføringskrefter og inntrykk. Skolen skal altså formidle kunnskap og bevisste holdninger til forbruk, kommersialisering og kjøpepress. Hvilke forbilder er vi dersom vi selv gir etter for disse markedskreftene?
Da er årets NKUL over, og det er ingen tvil om at dette er en begivenhet som skolene trenger. Her samles pedagoger, rådgivere, IKT-ansvarlige, skoleledelse, leverandører, forlag, og det meste som rører seg innen skoleutvikling. Messen preges selvsagt noe av kommersielle aktører, men dette er langt fra en vanlige salgsmesse. NKUL hadde i år et interessant program og det var flere foredrag som falt i smak.
Senter for IKT i utdanningen sin stand med bl.a. demonstrasjon av Oculus Rift
Konferansen ble åpnet med foredrag av Trond Giske. Etter dette fikk konferansen er svært god start, siden jeg hadde meldt meg på første foredrag med Roger Antonsen som argumenterte for kodekunnskap. Maken til kode- og matteglede skal man lete lenge etter. En entusiasme som er særdeles smittende! Det skulle vise seg at koding skulle gå igjen ved flere anledninger på konferansen.
Karoline Tømte fra Senter for IKT i utdanningen snakket om personvern, og om den nylig oppdaterte ressurssiden dubestemmer.no. Med en så enorm utvikling innen bruk av digitale verktøy i skolen, er det ingen tvil om at fokus på personvern vil få en viktigere rolle.
NDLA hadde selvsagt stand på årets konferanse.
Av andre foredrag så bør det også nevnes simuleringene fra PhET som lanseres på norsk i samarbeid med NDLA. I tillegg snakket Marte Blikstad-Balas, som det siste året har gjort seg bemerket for sin forskning, om integrering av IKT i ulike fag. Faltin Karlsen ved NITH snakket om spill og unge – et foredrag som bør være obligatorisk for alle foreldre. I tillegg var det flere utstillere som hadde stands. Eksempelvis hadde du, på Senter for IKT i utdanningen sin stand, muligheter for å teste ut Oculus Rift-briller, der du kan gå inn i en virtuell virkelighet.
Øystein Imsen fra PedSmia med fokus på spill og koding
Som en avslutning for hele konferansen hadde Arne Krokan et plenumsforedrag der han viste oss visjoner fra sin spåkule. Temaet var «Enn om læreren ikke er den viktigste ressursen for elevens læring?» – et spørsmål som sikkert kan skremme enkelte lærere. Det jeg fikk inntrykk av satte dypest spor i år, var koding og simuleringer. Dette gikk igjen i både foredrag, og samtalene utenom foredragene. Og ekstra morsomt var det da at Simen Sommerfelt fra Lær Kidsa Koding vant årets hederspris.
Det beste med NKUL er uansett ikke selve foredragene for mitt vedkommende. Det å møte så mange personer som brenner for IKT-bruk i skolen, er veldig givende. Jeg har hatt flere givende møter og diskusjoner gjennom disse dagene, både med gamle bekjente, men også nye. Foredragene jeg gikk glipp av kan jeg uansett se på NKUL sine nettsider når disse blir lagt ut. Vi sees neste år!
Da er jeg hjemme i Norge igjen, etter 4 innholdsrike dager på Bett Show i London. Den store gjengangeren blant utstillere i år var ulike former for touch-skjermer og interaktive tavler. Noen av de store utstillerne i år var blant annet Google, Microsoft og Lego Education. Alle disse hadde flotte stands der de gjennomførte egne foredrag kontinuerlig gjennom hele messen, i tillegg til demonstrasjoner av det siste innen opplæringsteknologi.
Siden Microsoft nå eier Skype, var det naturlig at dette fikk noe oppmerksomhet på messen. Jeg fikk en kjapp gjennomgang på hvordan de ser for seg at Skype kan brukes i undervisningen, og fikk opplyst at de har opprettet en nettside for dette formålet. Denne kan besøkes på education.skype.com. I tillegg hadde de mye fokus på bruk av Windows 8 og Office-pakken i undervisningen.
Demonstrasjon av Chromebook
Google hadde mest fokus på sin Chromebook. Denne gikk også igjen på Samsung sin stand. Chromebook gir mange muligheter i forhold til nettskylagring, samskriving, og generelt effektivt samarbeid. Batterilevetid og rask oppstart var noe av fordelene som ble presentert. På sin stand brukte Google sine egne lærere for å presentere sine visjoner for fremtiden, og gjennomgang av bruk av Google Apps i opplæring. Jeg skulle gjerne hatt tid til å sett flere av disse, men fikk blant annet hørt erfaringer fra lærere som har tatt Chromebook i bruk. Raske enheter med nettskylagring virker fristende.
Gjør vi nok for å engasjere elevene til å utvikle de riktige ferdighetene for deres fremtid?
Messen hadde flere parallelle foredrag hele tiden, og man måtte virkelig henge med i svingene for å få god oversikt over disse. Blant annet hadde Flipped Classroom-pionerene Jon Bergmann og Aaron Sams foredrag om omvendt undervisning. Det var også et stort utvalg av foredrag fra lærere som bruker digitale verktøy på en innovativ måte i klasserommet. Jeg var også på et par debattpaneler, der store aktører i teknologibransjen deltok for å dele sine visjoner om læringsteknologi. Jeg skulle gjerne ha deltatt på flere av disse, men tiden ble noe knapp.
Kolleger fra Nord-Gudbrandsdal VGS får demonstrert touchskjermer
Som nevnt var touchskjermer det som gikk igjen hos flere utstillere. SMART var blant annet tilstede med sine SMARTBoard-tavler, og store leverandører som Samsung og lignende var også på plass med sine skjermer. På denne måten får man større grad av interaksjon på skjermen, med ulike former for spill og aktiviteter. Det finnes flere ulike interaktive tavler. De tradisjonelle tavlene med projektor og touch er fortsatt mye brukt. Men det nye nå er projektor med innebygd infrarød avlesing. Det vil si at du kan projisere bildet direkte på en vanlig hvit vegg, og peking på skjermen avleses med infrarødt lys. Mye har likevel forandret seg siden de første SMARTBoard-tavlene, og det nyeste er nå at tavlene er vanlige store flatskjermer, og har innebygget funksjonalitet i form av applikasjoner og lignende.
Fikk min visjon på ‘wall of ideas’. Spillifisering.
Det som kanskje var mest gledelig å se var at spill som metode begynner å få den anerkjennelsen som det fortjener. I tillegg til noen foredrag, var det flere stands som demonstrerte bruk av spill i undervisningen. Blant annet var Sony der med Playstation. Alt i alt var messen svært givende, og mye aktuell teknologi ble presentert. Samtidig hadde jeg nok kanskje forventet å få flere overraskelser enn jeg gjorde. Mye av det som ble vist frem, går igjen i rapporten om fremtidens skole, som Senter for IKT i utdanningen nylig la frem. Det jeg ønsker å se mer av fremover er mer læringsspill, kombinert med læringsanalyse. Det blir spennende å følge utviklingen for fremtidens klasserom, og jeg anbefaler alle å ta turen til Bett 2015.
Da er jeg klar for min første tur til Bett Show i London. Dette er verdens største utdanningsmesse med fokus på teknologi, og arrangeres 22.-25. januar. Flere store, og viktige aktører er til stede, og jeg må innrømme at jeg både er spent på innhold, men også hvorvidt tiden strekker til. For det er mye å se på, og mye å rekke over. Google, Microsoft, Intel og Lego Education er bare noen av de store aktørene som er på plass for å vise deg siste nytt innen opplæringsteknologi.
Mange nordmenn tar turen over, og jeg regner med at jeg kommer til å møte både nye og gamle kjenninger der borte. For oss nordmenn, har vi Scandinavia@Bett, som arrangeres den 24.01 av Senter for IKT i utdanningen og svenske Datorn i Utbildningen. For å se program og melde deg på, klikk her. I tillegg arrangerer IKT-Norge en Bett-samling på kvelden den 23.01. Mer info og påmelding finnes her. Dette er altså fine muligheter for å få større kjennskap til hva som blant annet rører seg i Norge innen læring og teknologi, og ikke minst møte lærerkollegaer.
Jeg har også forsøkt å lage en liste over foredrag og seminarer på Bett Show 2014, som jeg synes ser interessante ut. Her har jeg plukket ut noen utvalgte seminarer/foredrag fra listen min som jeg ser mest frem til:
Dette er bare noen av høydepunktene. I tillegg er det også flere spennende foredrag rundt programmering i skolen, som også er i vinden om dagen. Det er ihvertfall ingen tvil om at det blir noen spennende dager i London. Jeg skal også forsøke å twitre så godt jeg kan disse dagene på @janlindso, og kanskje blir det et blogginnlegg med oppsummering etterpå også.
I løpet av den siste uken har på nytt debatten om digitale verktøy i skolen dukket opp. Debatten oppstod med utgangspunkt i doktorgradsavhandlingen til Marte Blikstad-Balas, som fikk dekning i Aftenposten¹. Blant annet Patrick Stark i Utdanningsetaten, legger frem stenging av Internett som et tiltak. Saken har også blitt debattert på Dagsnytt atten² på NRK med Marte Blikstad-Balas, prof. i IKT og læring, Lars Vavik, og Trond Ingebretsen fra Senter for IKT i utdanningen. Sistnevnte, sammen med kollega Vibeke Køvstad, fra Senter for IKT i utdanningen er skeptiske til stenging av Internett, og har også skrevet en kronikk om «læreren som digital rollemodell«³.
Jeg blir stadig overrasket over at flere foreslår sperring av nettilgangen i klasserommet. Dette legges frem som en mulig løsning i forhold til den mye omtalte problematikken rundt den utenomfaglige bruken av PC i skolen. Heldigvis jobber jeg selv på en skole der dette ikke blir brukt som en alternativ løsning?.
Det finnes to grunner til at jeg mener at dette ikke er en god løsning. For det første er det teknisk sett veldig vanskelig å begrense nettilgangen i dag. Vi har tekniske duppeditter som nettbrett, smart-telefoner, bærbare PC-er osv. rundt oss overalt, og dersom vi skal tro utviklingen, vil dette bare øke. Jeg skal unngå å bli altfor teknisk her, men de fleste av disse enhetene har innebygd bluetooth-tilkobling, som gjør det mulig å koble seg mot Internett gjennom disse enhetene. Kanskje finnes det også en trådløs sender i et av nabobyggene til skolen med åpent nett? Vi ser nå at BYOD (bring your own device), trolig vil bli en viktig del av den digitale utviklingen i skolen?. Da vil i tillegg skolen miste mye av myndigheten knyttet til å kunne endre/legge inn sperringer på disse maskinene. Det vil teknisk sett altså ikke være gjennomførbart å kunne sperre tilgangen. Det eneste man vil oppnå, er at elevene finner omveier rundt sperringen, som igjen vil kunne medføre at du risikerer å miste din troverdighet som klasseleder.
En annen grunn er at bruk av digitale verktøy i Kunnskapsløftet, er likestilt med de grunnleggende ferdighetene?å kunne lese, regne og uttrykke seg muntlig og skriftlig. Elevene må derfor lære å kunne bruke den nye teknologien på en selvstendig og funksjonell måte, og de må kunne gjøre gode valg. Som lærer og klasseleder, er det ens plikt å gi elevene denne opplæringen. Og den opplæringen blir vanskelig å gjennomføre, dersom elevene ikke har denne tilgangen. Elevene skal forberedes til samfunn og arbeidsliv, og der vil det ikke være noen som passer på nettilgangen. Vi gjør med andre ord både oss selv, og elevene, en bjørnetjeneste. Tilgangen til digitale verktøy må vi som klasseledere selv styre. Det er vi som må avgjøre når det er hensiktigsmessig, og ikke, å bruke digitale verktøy som en del av en læreprosess. På denne måten, vil elevene kunne møte fremtiden med de digitale ferdighetene samfunnet krever.
Mye av innholdet i rapporten vil nok ikke komme som en overraskelse på de fleste av oss. Blant annet forteller rapporten at neste skoleår vil preges av at elevene i større grad kan benytte seg av eget datautstyr i skolesammenheng, altså BYOD (Bring your own Device), som det heter på fagspråket. Med tanke på den eksplosjonen vi har hatt i forhold til nye teknologiske enheter i form av smarttelefoner, bærbare PC-er, nettbrett osv. i kombinasjonen med økt sikkerhet, er dette en naturlig utvikling.
I tillegg vil «omvendt undervisning» (eng. «flipped classroom») i større grad benyttes som metode. Dette er en metode som har fått stor oppmerksomhet de siste årene. Med omvendt undervisning vil elevene få mulighetene til å se forelesning/undervisning før de møter opp til time. På denne måten fristilles det mer tid til direkte veiledning mellom lærer og elev. Med tanke på all lærlingen som i dag faktisk foregår på for eksempel YouTube, er det ingen tvil om at skolen kan dra nytte av disse teknologiske mulighetene.
Nettskytjenester er også nevnt i rapporten. Dette er en trend som allerede er på full fart inn i skolen. Mange har i stor grad tatt i bruk for eksempel samskriving, Dropbox og lignende. Det er mange fordeler med dette, både i forhold til samarbeid, men også i forhold til sikkerhetskopiering av skolearbeid.
Rapporten har inndelt utviklingstrendene i 3 faser:
Neste år:
Muligheter for å ta med eget datautstyr (BYOD)
Nettskytjenester
Omvendt undervisning
Sosiale medier
To til tre år frem i tid:
Spill og spillifisering
Stedsuavhengig læring
Nettbasert læring
Åpent innhold
Fire til fem år frem i tid:
Læringsanalyse
Naturlige brukergrensesnitt
Maskinoversettelser i sanntid
Bærbar teknologi i form av enheter som briller, smykker osv.
Mange vil nok oppleve at de i stor grad allerede befinner seg i første (og kanskje andre) fase. Jeg har ihvertfall inntrykk av at for eksempel bruken av sosiale medier i undervisning har økt betraktelig de siste årene. Det samme gjelder nettskytjenester. Det jeg selv synes er mest spennende, er når vi får kombinert spill og læringsanalyse. Det vil si at elevene spiller læringsspill, der det blir gjennomført en læringsanalyse side om side med læringen og spillopplevelsen. Det blir spennende å være lærer fremover.
Nettmobbing er et hett tema, og flere av skolene i min egen region har nå vakt oppsikt ved å forby bruk av mobiltelefoner i skolen. Øyer ungdomsskole innførte forbudetved skolestart 2013. I oktober 2013 valgte også Vinstra ungdomsskole å innføre samme forbud. Det er også flere ungdomsskoler som vurderer å gjøre det samme.
Med reformen Kunnskapsløftet (LK06) fikk vi de fem basisferdighetene, som skulle være en rettesnor for all læring i norsk skole. Disse er omtalt som følger på nettsiden til Utdanningsdirektoratet:
Noen grunnleggende ferdigheter er nødvendige forutsetninger for læring og utvikling i skole, arbeid og samfunnsliv. I Kunnskapsløftet er disse definert som å kunne lese, regne, uttrykke seg muntlig og skriftlig, og bruke digitale verktøy.
For å kunne mestre bruk av digitale verktøy, er det viktig med digital kompetanse. På denne måten forbereder vi skoleelevene til å kunne håndtere det samfunnet vi i dag lever i. I tillegg fungerer digital kompetanse som et bindeledd mellom de andre basisferdighetene våre; å kunne lese, å kunne regne, å kunne uttrykke seg muntlig, og å kunne uttrykke seg skriftlig. I tillegg er det viktig at elevene lærer å kunne håndtere digitale medier med kritisk sans.
Rektor ved Øyer ungdomsskole nevner at mobbingen som er skolerelatert og fritidsrelatert flyter over i hverandre. Etter min mening vil et slik forbud kun flytte den digitale mobbingen fra skolegården, og inn i elevenes fritid. Mobbing vil uansett være en utfordring i skolen, uavhengig om mobiltelefoner forbys i skoletiden. Han mener også at elevene har blitt mer sosialeetter forbudet. Jeg mener at det er viktig å huske på at store deler av de unges sosiale liv i dag foregår nettopp gjennom sosiale medier og Internett. Skolen bør ikke legge føringer for hvor og hvordan det sosiale samspillet mellom elevene skal utfolde seg. Rektor ved Bjørnsveen ungdomsskole i Gjøvik har valgt å ikke totalforby telefonen, nettopp fordi det er en viktig sosial arena der elevene har store deler av livet sitt.
Rektor ved Vinstra ungdomsskole omtaler forbudet som «holdningsskapende arbeid». For å bygge opp gode holdninger og erfaringer ved bruk av digitale verktøy, kreves mye prøving og feiling. Med tanke på Kunnskapsløftet, bør skolen legge til rette for dette. Jeg har full forståelse for at utenomfaglig bruk av mobiltelefon i timen kan være forstyrrende. Det er derfor desto viktigere at læreren skal opptre som en tydelig klasseleder, og bør da ikke måtte trenge et mobilforbud for å kunne styre undervisningen på en god måte.
Til tross for at flere forskere hevder at et mobilforbud ikke hjelper mot mobbing, har altså disse skolene valgt å innføre mobilforbud. Høgskolelektor Ingrid Grimsmo Jørgensen, som nå er leder i Statens barnehus på Hamar, har forsket på mobbing og mener at det er en myte at man tar bort mobbingen ved å ta bort mobiltelefonen. Etter min mening er det trist at skolene velger å forby et digitalt verktøy, som er en stor del av elevenes hverdag, og kan fungere som et flott verktøy i skolens digitale hverdag. Vi har blant annet historier fra andre skolesteder der bruk av mobiltelefoner med hell blir brukt i undervisningen. I Lørenskog har blant annet bruk av mobiltelefoner i tyskundervisningenført til at elevene fikk bedre resultater.
Førsteamanuensis i mediepedagogikk på Høgskolen i Lillehammer, Geir Haugbakk, mener at det er viktigere å endre elevenes holdninger, enn å innføre et forbud mot mobiltelefoner. Han sier til NRK.no? at han mener at forbudet er en måte å prøve å stenge for en utvikling som uansett vil presse seg på. I den siste tiden har vi også sett at foreldre har begynt å reagere på mobilforbud. Disse har også fått støtte fra Utdanningsdirektoratet, da et slik forbud ikke har forankring i loven. Dette har ført til at skolemyndighetene har måttet sende ut brev til fylkesmennene for å informere om at skolene ikke kan innføre slike regler.
Etter min mening handler nettmobbing, og mobbing generelt om holdninger. Det er derfor viktig at vi lærere, og andre voksne, går foran med et godt eksempel og opptrer som gode rollemodeller, i stedet for å forby enkelte digitale verktøy. Jørgensen hevder at barn lærer mobbeatferd fra foreldre, og at de kan forebygge mobbing blant barn og unge. Man bør derfor heller jobbe med å gjøre elevene sosialt kompetente, enn å innføre forbud. I lederen i gårsdagens GD skriver redaktør Kristian Skullerud om en oppvekst med mobbing, og det i en tid før både Internett og mobiltelefoner. Han skriver her at mobbingen ikke kom med mobiltelefonen, og heller ikke vil forsvinne med den. Antageligvis har han dessverre rett.
Her er en presentasjon om egne erfaringer knyttet til bruk av sosiale medier i opplæring. Under finner du en oversikt med noen av de jeg bruker mest i undervisningen:
Facebook
Opprette grupper for klassen jeg underviser i. Denne brukes til erfaringsdeling lærer-elev og elev-elev. I tillegg er Facebook-grupper fine til å legge ut beskjeder, utlysninger av lærlingplasser og annen informasjon som kan være nyttig for elevene.
Se min guide for oppretting av Facebook-grupper til skolebruk.
Blogg
Egner seg godt til prosjektrapport, praksislogg, og generelt til gruppearbeid der elevene skal publisere arbeid i form av tekst, video og/eller bilder. Kan også reguleres slik at kun lærer har tilgang, men samtidig er det nyttig at elevene lærer å skrive for et publikum.
Egnede bloggløsninger kan være WordPress og Blogger.
Twitter
For utvikling av personlige læringsnettverk. En fin plattform for fagdiskusjoner, inspirasjon, fagnettverk mm.
LinkedIn
Kan kalles for næringslivets versjon av Facebook. Legg ut din digitale CV, søk jobber, få jobbtilbud, meld deg inn i nettverk mm.
YouTube
Gir fine muligheter utover det å kun se fagvideoer. Kan også brukes til å organisere videoer i spillelister, legge ut forelesninger/presentasjoner, elevarbeid mm.
Wikispaces
Organisering og publisering av fagstoff som en Wiki. Fin metode for elevbidrag, samskriving og delingskultur.
Etter at jeg la ut mitt blogginnlegg om å være «Facebook-venn med elever», har jeg mottatt mange reaksjoner. Noen er enige, mens andre er uenige. Jeg spurte på Twitter, om det er greit å være Facebook-venn med elevene. En av de som var uenige, og som omtalte dette som et «dustespørsmål» og «et merkelig spørsmål å stille», arbeider som konsulent og rådgiver i bruk av sosiale medier.
Det kan være mye som taler for å være Facebook-venn med elever, men mye tyder på at et slike forhold kan være svært uheldig.
Jeg vil understreke at mitt innlegg ikke handler om at lærere ikke skal være aktive på Facebook, eller sosiale medier generelt. Jeg reflekterte rundt såkalte venneforhold mellom lærer-elev på Facebook. Det er veldig viktig at lærere er aktive i sosiale medier, ikke bare for å få kjennskap til elevenes arenaer, men også for utvikling av egen kompetanse. «Digitale ferdigheter» er en grunnleggende ferdighet¹, som av Utdanningsdirektoratet sidestilles med lesing, skriving, regning og det å kunne uttrykke seg muntlig. At lærere er aktive i sosiale medier er altså en forutsetning for å kunne lykkes i å lære elevene digital dannelse og dømmekraft. I denne grunnleggende ferdigheten ligger også kritisk bruk av sosiale medier, og det å ha et bevisst forhold til personvern og etisk bruk av digitale verktøy. Et godt eksempel på lærere som har lyktes med dette, er St. Hallvard VGS i Lier, som benytter Facebook i norskundervisningen, uten at lærere er Facebook-venn med elevene².
Om man tilhører et lite miljø der relasjonene er mange, gjør ikke det problemstillingen mindre relevant, eller noe vi kan unngå å forholde oss til. De fleste vil vel være enige i at det ikke er ønskelig å være lærer til nære relasjoner, men det kan skje, og isåfall må man være bevisst på det. I disse situasjonene, synes jeg at dette blir et unntak, også ifb. med relasjoner på Facebook. Om man er i en slik situasjon, bør man utvise skjønn. De fleste retningslinjene for sosiale medier som fylkeskommunene bruker omtaler ikke, etter det jeg vet, slike utfordringer. Med andre ord mener jeg at dersom man er i nær relasjon, og har et lærer-elev-forhold, ser jeg ingen grunn til å måtte avslutte Facebook-venneforholdet. Man er da allerede i en sårbar situasjon både som lærer og elev, og den kan ikke forandres ved avslutning av et Facebook-venneforhold.
Flere som mener at det er greit å være Facebook-venn med elever, argumenterer med at de ønsker å være gode rollemodeller for elevene gjennom å vise dem det de mener er korrekt bruk av sosiale medier. Altså at de skal danne elevene gjennom å være forbilder for de. Det er i utgangspunktet en god tanke, men selv ser jeg ikke hvorfor man må være Facebook-venn for å være en god rollemodell, og å lære elevene digital dannelse.
Enkelte blander kortene når de uttaler at det som skrives på Facebook, blir som å stå på kjøpesenter å rope det ut. Fra min erfaring som IKT-lærer, fungerer ikke sosiale medier slik for elevene. For de som har god kjennskap til barn og unges medievaner og Facebook-bruk, vet de at elevene ofte ikke skiller mellom det private og offentlige. Barn og unge kan f.eks. legge ut et bilde på Facebook, som de med stor sannsynlighet ikke ville hengt opp på et kjøpesenter. Elevene bør dannes gjennom eksemplifisering, uten at de selv blir brukt som eksempler. Som lærer er det ens oppgave å få elevene til å reflektere og tenke kritisk rundt egen bruk av sosiale medier.
Et annet argument jeg møter, er at formålet med å være Facebook-venn med elever er kommunikasjon, og ikke «overvåkning». Isåfall ser jeg ikke grunnen til at ikke direktemeldinger eller grupper, som er mer egnet for dette formålet, dekker behovet.
Jeg har inntrykk av at de fleste som er for venneforhold med elever, ofte argumenterer rundt problemstillingen fra sitt eget ståsted – altså fra et lærerståsted. Det er snakk om at lærere kan lage lister, sette personverninnstillinger, og tenke over hva man skriver. Hva med elevene? Har de noen rettigheter? Dette er mitt kronargument mot å være Facebook-venn med elever. Det er barna og de unges rettigheter og personvern som bør stå i høysetet, og ikke lærerens.
Vi kan jo se på noen etiske problemstillinger:
– Alle unntatt én elev har sendt venneforespørsel til læreren. Denne eleven ønsker ikke eller får ikke lov til å være venn med læreren av sine foreldre. Eleven «vet» at han/hun er utenfor, fordi læreren kanskje skriver ting på profilen sin som kan være nyttig og relevant elevene sine.
– En elev mottar forespørsel fra læreren sin. Eleven ønsker ikke å være venn med læreren sin, men er i tvil, fordi han/hun er redd en avvisning kan påvirke den faglige vurderingen. Selvsagt skal ikke dette påvirke vurderingen, men for en elev kan dette være en reell frykt.
I tillegg finnes det mange eksempler på at slike venneforhold har medført uheldige situasjoner ³ ? ?, og flere skoler har måttet ta grep ? ? ?.
Til slutt vil jeg gjøre det klart, at for alle regler finnes det unntak. Jeg er klar over at flesteparten av lærerne der ute er dyktige, engasjerte, og bevisste mennesker, og mange ville fint håndtert et slik Facebook-venneforhold på en gode måte. Men selv om det finnes mange gode sjåfører, trenger vi likevel trafikkregler.
Én skole, et fylke e.l. har ingen juridisk rett til å forby venneforhold mellom lærer og elev på Facebook på grunn av ytringsfrihet?. Likevel kan de benytte seg av råd og retningslinjer, noe som viser ansvar og bevissthet rundt temaet. Forskning viser at 37-45% av alle elever mellom 16-22 år har lærere som venner på Facebook¹?. Hele 20% av elever under 13 år har det også, til tross for at de er under aldersgrensen som Facebook har satt. Det viktige er at vi lærer elevene digital dømmekraft, etikk, og god kildekritikk. Elevene skal lære å mestre det digitale samfunnet, og opptre deretter. Etter min mening kan vi fint lære elevene dette, uten å ha innsyn i deres privatliv til enhver tid. Det er ikke uten grunn at ungdommene bruker Facebook i mindre grad, og heller finner nye sosiale medier. De opplever Facebook som invadert av overvåkende voksne ¹¹ ¹² ¹³ ¹?.
