Når det kommer nye nasjonale helseråd drukner mediene i tabloide overskrifter. Mange foreldre er bekymret. Er en hel generasjon fortapt på grunn av uvettig skjermbruk? Her får du svaret.
Handler først og fremst om stillesitting
Den 9. mai ble Helsedirektoratets nye råd om fysisk aktivitet og stillesitting lansert, og når det kommer nye helseråd blir selvsagt overskriftene «Dropp all skjermtid for de minste barna» og «Fraråder all bruk av skjermtid». Det er viktigere å tegne et bilde av skjermen som problemet, enn å få frem nyansene i rådene. Jeg har sett på presentasjonen fra Helsedirektoratet og lest anbefalingene. Rådene omhandler både fysisk aktivitet og skjermtid, men jeg vil her fokusere på det som får mest medieoppmerksomhet: skjermtid for barn og unge.
Disse rådene har tatt utgangspunkt i rådene som kom fra WHO i 2019 og 2020. Allerede i 2019 skrev jeg om medias vinkling knyttet til rådene fra WHO, og den gang innrømte WHO til NRK at forskningsgrunnlaget var tynt. Med andre ord handler disse rådene først og fremst om stillesitting, og ikke det som skjer på skjermen. Det er riktig at skjermtid for barn under 1 år frarådes. Men det frarådes også for eksempel at barn skal sitte fastspent i en bil over lengre tid.
Dette sier rådene om skjermtid
Mens skjermtid for barn under 1 år altså frarådes, bør skjermtiden for barn mellom 1-5 år begrenses til 1 time. Men det understrekes også at rådene ikke bør gå utover skjermtiden som brukes til læringsøyemed. Dette er en viktig nyanse med tanke på debatten om digitale verktøy i barnehagen.
For barn mellom 6-17 år anbefales det at passiv skjermtid begrenses. Ifølge Helsesdirektoratet er dette «…tid der det ikke er interaksjon med andre eller noen fysisk aktivitet involvert». Skjermtid trenger ikke å være passivt. De ønsker å formidle at balanse er viktigst.
For de eldre barna bør ikke rådene gå utover «…pedagogisk bruk av digitale læremidler til skolearbeid». Og at «…spesiell oppmerksomhet bør rettes mot passiv skjermtid på fritiden». Spill er mer aktivt enn skjermtid uten «…fysisk aktivitet, bevegelser eller samhandling».
I Helsedirektoratets presentasjon av rådene anerkjenner de at barna lever i en digital verden, og at digital kompetanse er viktig å lære. Men at det er nettopp dette med balanse som er viktig, og at barna må være fysisk aktive. Ifølge psykologispesialist Gaute Godager må man se an barnet. Dette med å se an barnet og den helhetlige balansen er også rådet fra Helsedirektoratet.
Det pågår nå en debatt om hvorvidt lærere kan kreve at elevene har på webkamera i nettundervisning. Det finnes flere argumenter både for og imot. Her argumenterer jeg for hvorfor jeg mener at lærere hverken kan eller bør kreve dette.
Vanlige argumenter
Et vanlig argument som dukker opp i debatten rundt bruken av webkamera er at det er demotiverende for læreren å se i en svart skjerm. At læreren har et ønske om å se elevene mens vedkommende underviser handler mer om lærerens ønsker enn elevenes læring.
Et annet argument jeg har sett er at elevene ikke kan skru av bildet i et ordinært klasserom. Dette er et dårlig argument siden det digitale klasserommet skiller seg fra det fysiske klasserommet. Det er ikke vanlig at elevene alltid sitter i ring i et fysisk klasserom med blikkontakt. Det vanlige er at elevenes blikk er rettet mot læreren dersom læreren foreleser eller kommer med informasjon.
Det de fleste argumentene jeg har sett har til felles er at de ikke kan regnes som pedagogiske argumenter. Det kan være mange årsaker til at elevene ikke ønsker å skru på webkamera. Og ser man på forskningen på nettundervisning finnes det flere gode argumenter for å vurdere nøye når kamera skal være avslått eller ikke.
Pedagogisk gevinst av kamera?
Selv om det finnes flere eldre studier som kan vise til positive sider ved å skru på kamera, er de studiene jeg har sett av en eldre dato og baserer seg i stor grad på selvrapportering. Man bør likevel spørre seg hva man får igjen ved å skru på kamera, og hva man risikerer å miste ved å skru det av. I en fersk rapport fra Høgskolen i Innlandet hevdes det at det er «…en signifikant sammenheng mellom svarte skjermer og læringsutbytte». Basert på artikkelen kan det se ut som at det er brukt spørreundersøkelse til datainnsamling.
Med tanke på at det er snakk selvrapportering kan man ikke konkluderer med at studentene får lavere læringsutbytte. Opplevd læringsutbytte er ikke det samme som oppnådd læringsutbytte. Det er heller ikke sikkert at det er snakk om en årsakssammenheng. Resultatene kan for eksempel dreie seg om korrelasjoner der det er studentene som i utgangspunktet opplever lavere læringsutbytte som skrur av kameraene. Selv om artikkelen har blitt brukt som et argument for at elevene må skru på kamera, hevder en av forfatterne av rapporten at man ikke bør kreve at studentene skal skru på kamera. Og ser man på andre studier kan mye tyde på at det er mer nyansert enn det rapporten fra Høgskolen i Innlandet viser.
I en kanadisk studie fra 2014 ble det utforsket hvilken verdi bruken av webkamera spilte inn på den pedagogiske interaksjonen i fremmedspråkopplæringen. Utvalget bestod av 40 studenter, der halvparten brukte kun lyd, mens den andre halvparten brukte både video og lyd. Resultatene av studien viste at bruken av webkamera var mindre kritisk enn forventet, og at studentene viste høyere forståelse ved kun bruk av lyd.
I en kvalitativ studie fra Macquarie University i Australia ble 20 erfarne nettlærere, og 20 studenter intervjuet om holdningene deres knyttet til bruken av webkamera. Studien viste at webkamera kun ble brukt en kort periode i starten av kurset, men at de senere ble slått av. Grunnen til at de slo av kameraene var at de opplevde det som mer utmattende, at de opplevde økt selvbevissthet ved bruk, og på grunn av forhold knyttet til personvernet.
Zoom-utmattelse
Begrepet «Zoom fatigue», eller Zoom-utmattelse på norsk, er et begrep som har blitt aktualisert med utbredelsen av digital hjemmeskole og nettmøter. Dette er en form for utmattelse som skjer etter lange perioder med videobasert undervisning eller møter. Ifølge professor Scott Debb ved Norfolk State University kommer dette av at mye av kroppsspråket forsvinner i videomøter, og at vi derfor bruker mer energi på å tolke kroppsspråket.
I tillegg blir Zoom-utmattelsen kraftigere ved følelsen av å bli sett på, og samtidig se seg selv. Flere elever opplever det som ubehagelig å bli stirret på en hel undervisningsøkt. Dette vil heller ikke vært normalt i et ordinært klasserom, og opplevelsen av langvarig blikkontakt vil for noen kunne oppleves som truende. For utsatte elever vil det derfor kunne være en stor belastning å måtte skru på kamera.
Hva er lov?
Etter min mening handler debatten om bruken av webkamera mer om prinsipielle, etiske og pedagogiske hensyn fremfor de juridiske. Samtidig vil krav om bruk av webkamera i flere tilfeller være på kant med elevens rett til personvern. Og i noen tilfeller vil det kunne gjelde hele husstanden til eleven. I perioder med mye hjemmekontor og hjemmeskole kan det hende at elevene må bruke sofaen eller kjøkkenbordet som arbeidsplass.
For noen vil det kunne være flaut at andre ser hvordan de har det hjemme. Ifølge Simon Thomson ved Universitetet i London er bruken av webkamera teknisk sett en invasjon i privatlivet. Det finnes riktignok ulike metoder for å endre bakgrunnen på, men som Thomson skriver så er ikke denne funksjonaliteten alltid perfekt. For selv om man skrur på diffus bakgrunn vil likevel andre personer i rommet kunne komme i fokus.
Tolkningen av lovverket vil kunne variere fra skoleeier til skoleeier. På grunn av den pågående pandemien ønsker ikke Datatilsynet en streng håndheving av regelverket. Samtidig skriver de i sine råd at det er mulig å gjennomføre hjemmeundervisning på gode personvernvennlige måter, som for eksempel ved at «…alle som er pålogget utenom læreren har avslått mikrofon og kamera». For å finne ut hvordan den enkelte skole praktiserer håndhevelsen av lovverket, kan man ta kontakt med den personvernansvarlige på den enkelte skole, kommune eller fylkeskommune.
Min erfaring som nettlærer er at terskelen for å skru på kamera er mindre for elevene når de snakker med kun lærer, i grupper eller en-til-en med andre elever. I stedet for å bruke krav og tvang, vil jeg heller anbefale å komme med hyggelige tilbakemeldinger når elevene velger å skru på kameraene. Og dersom noen vegrer seg for å slå på lyden, vil tekstchatten være et godt alternativ. Ifølge Centre for Innovation in Education ved Universitetet i Liverpool kan for eksempel bruken av profilbilder og emojier kunne bidra til å kunne skape en positiv sosial tilstedeværelse. Man kan gjerne oppfordre elevene til å ha på kamera i de tilfellene det tilfører noe ekstra til undervisningen, men man bør opplyse elevene om at det også er greit at det er av. Elevene vet hvor enkelt det er å ta skjermbilder og skjermvideo, og hvordan disse spres gjennom lukkede grupper i sosiale medier.
Dersom nettundervisningen i utgangspunktet ikke var planlagt som en del av den ordinære undervisningen bør man huske at elevene eller studentene ikke har søkt seg inn på nettskole. I slike tilfeller bør man som pedagog utøve både fleksibilitet og forståelse for hvordan ulike elever håndterer denne ekstraordinære situasjonen. Noe av det viktigste en lærer kan gjøre er å skape gode og trygge rammer for elevene. Ved å stille krav om bruk av webkamera vil man kunne risikere å ramme de sårbare elevene. Derfor er det utrolig viktig med god dialog med elevene. Så får heller lærerens frustrasjon over svarte skjermer komme i andre rekke.
Den 5. juli la Utdanningsdirektoratet frem foreløpige fraværstall etter skoleåret 2016-17, og hovedbudskapet i presentasjonen til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen var at nedgangen i antall fraværsdager var på 40%, og at det er færre elever som slutter i løpet av skoleåret. Og det høres jo unektelig bra ut?
Nedgang i fravær, eller?
Statistikk er et interessant felt, og mye avhenger av hvordan man leser og presenterer statistikk. Skal vi forholde oss til median eller gjennomsnitt? Skal vi presentere endringer i fravær eller oppmøte? Dersom vi snur statistikken på hodet og tar utgangspunkt i at skoleåret har 190 dager, kan vi si at elevene er 1% mer på skolen.
Numbers convey that sense of precision and accuracy, even if the measurements that yielded the numbers are relatively unreliable, invalid and meaningless.
(Patton, 2015)
Men det er flere ting man må ta i betrakning når man leser denne statistikken. I henhold til § 3-41 i forskrift til opplæringsloven kan elever ved langvarig sykdom (mer enn 3 dager), og kronisk sykdom få trekt fra inntil 10 dager fravær fra vitnemålet. Denne loven har allerede eksistert i flere år, men det kan tenkes at både lærere og elever har blitt flinkere til å ta i bruk dette unntaket i løpet av skoleåret 2016/2017 da den har blitt mer avgjørende for skjebnen til den enkelte elev.
I skoleåret 2016/2017 ble fire fylkeskommuner (Hedmark, Oppland, Nord-Trøndelag og Aust-Agder) med i et prosjekt der det jobbes for å redusere frafallet i videregående skoler. Flere gode tiltak og bedre oppfølging i skolen vil utvilsomt være positivt. I den siste tiden har det også kommet frem at lærere underrapporterer elevers fravær for å unngå at elevene mister karakteren. Kanskje nobelt tenkt for å redde den enkelte elev, men samtidig gjør slike grep både statistikken og rettferdigheten skeiv.
Frafall
Det stemmer som kunnskapsministeren hevder, at den foreløpige statistikken viser at det er færre ordinære elever som slutter i løpet av skoleåret. Hele 0,2 prosent færre elever. Så mens fraværet går ned, slutter mer eller mindre samme antallet elever som tidligere. Det kunnskapsministeren i tillegg glemmer å nevne er at tallene er basert på ordinære elever. Det vil si at elever med enkeltvedtak om spesialundervisning og voksne elever ikke er medregnet. Men det mest interessante i denne statistikken er de enorme forskjellene mellom fylkene. I Østfold har antall elever som har sluttet gått ned med nesten 50%, og i Oppland har antall elever som har sluttet økt med nesten 20%. Man kan spørre seg hva dette skyldes; er det på grunn av varierende praksis i de ulike fylkene, eller vidt forskjellige elevgrupper. Eller er det andre forhold som påvirker statistikken så markant?
Det får da være grenser…
Som jeg har prøvd å illustrere, så er det mange måter å tyde statistikk på. Likevel er poenget mitt at det faktisk er ekte mennesker bak statistikken og tallene. I NOVA (2017) sin nypubliserte rapport hevdes det at 53 prosent av jentene og 26 prosent av guttene på tiende trinn rapporterer om at de er ganske mye eller veldig mye plaget av psykiske helseplager. Det hevdes også i undersøkelsene at det er skolesituasjonen til de unge som er tettest knyttet til ungdommers stressrelaterte psykiske helseplager. Derfor bør vi kanskje vurdere andre tiltak å møte disse elevene med på videregående skole, enn en rigid fraværsgrense.
Nylig har forskere ved Uni research helse uttalt at 22% av ungdomsskoleelevene er engstelige. Dette er alvorlig. Psykologispesialist og forsker Solfrid Raknes hevder at elevene i større grad må lære å takle situasjoner som er følelsesmessig krevende. Men lærer de dette gjennom å møtes med straff?
Skrot fraværsgrensen
Det er mange grunner for å skrote dagens fraværsgrense. At fraværsgrensen ikke foreløpig har hatt noen stor effekt og ulik praksis er noe av det jeg har nevnt. I tillegg belaster fraværsgrensen helsevesenet unødig. En studie publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening viser at antall konsultasjoner i allmennlegetjenesten for 16-18-åringer var 30% høyere høsten 2016 enn høsten 2015. I tillegg økte legemiddeluttaket i aldersgruppen med 8%. Det er spesielt alvorlig at økningen i uttak av antibiotika var markant, siden det er en nasjonal målsetting å redusere antibiotikabruken i befolkningen.
Dessverre er debatten rundt fraværseglene i stor grad påvirket av stråmenn. La meg gjøre det klart: jeg mener IKKE at elevene kan komme og gå når de vil. Men jeg mener at vi bør møte elevene med den respekten de fortjener, lytte til de, og veilede de til å ta gode valg uten at de stadig vekk må frykte å bli straffet med reaksjoner som gir så alvorlige konsekvenser som å miste karakterene i fag. I fjor oppga nesten 20 000 elever i den videregående skolen at de blir mobbet av andre elever to til tre ganger i måneden eller oftere. Professor Erling Roland ved Universitetet i Stavanger hevder at bekjempelse av mobbing er avgjørende for å få ned frafallet i videregående skole. Kan vi ikke derfor heller i enda større grad se på årsakene og sette inn tiltak til de elevene som har utfordringer med å møte opp? Jeg som lærer trenger ingen fraværsgrense for å fange opp elever som står i fare for å falle ut. Og det siste jeg trenger er å måtte motiverer elever som allerede har mistet karakteren til å fortsatt møte opp.
Flere av dere har sikkert allerede fått med dere den siste trenden i skoleverdenen, nemlig mobilhotell. Her har lærere og gründere funnet en forretningsidé som appellerer til lærere som frustreres av elevenes mobilbruk. Det har allerede kommet flere varianter på markedet, både som mobilhylle og som mobilhotell. Begge to har samme misjon, og skal fungere som en oppbevaringsplass for elevene i skoletimen. Skal du ha en mobilhylle koster denne ikke mer enn 1399 kr(!) for oppbevaring av 40 mobiltelefoner. Det må vel være en grei pris for en hylle som skaper ro og orden i klasserommet? Endelig, tenker læreren. Endelig skal elevene følge med. I tillegg slipper vi å forholde oss til digital mobbing og den slags som mobilbruken medfører. Jeg har tidligere argumentert for hvorfor et forbud mot mobiltelefoner ikke hindrer digital mobbing.
Problemet oppstår når elevene skal tilegnes såkalt digital dannelse. I ITU sitt problemnotat fra 2004 om IKT som fjerde basisferdighet og digital kompetanse skrives følgende:
Å ha digital dannelse som visjon og mål for satsingen innebærer at alle utdanningsinstitusjoner skal strebe etter å tilby elever og studenter (alle lærende) en mulighet til å bruke IKT fortrolig og innovativt for å utvikle ferdigheter, kunnskaper og kompetanse som de trenger for å oppnå personlige mål, og for å være interaktive deltagere i et globalt informasjonssamfunn.
Som en visjon skal fremtidens skole respektere og utnytte elevenes personlige valg av medier. Bærbare PC-er, håndholdte datamaskiner (PDA) og mobiltelefoner skal være integrert i skolehverdagen.
I alle fag er det fem grunnleggende ferdigheter som er forutsetningen for utvikling av fagkompetanse. Én av disse er digitale ferdigheter. I Utdanningsdirektoratet sitt rammeverk for grunnleggende ferdigheter, påpekes det at utvikling av digitale ferdigheter innebærer å lære seg å bruke digitale verktøy, medier og ressurser. Videre innebærer det å benytte digitale verktøy, medier og ressurser til å tilegne seg faglig kunnskap og til å uttrykke egen kompetanse. I følge Utdanningsdirektoratet ligger det i dette også en økende grad av selvstendighet og dømmekraft i valg og bruk av digitale verktøy, medier og ressurser ut fra bruksområdet. Dersom læreren samler inn elevenes digitale verktøy, fratar også læreren samtidig elevene muligheten til å utvikle disse ferdighetene. Etter min mening må elevene eksponeres for digitale verktøy for å kunne tilegne seg digital kompetanse og dannelse. Og om mobilbruken blir et problem, er det god klasseledelse som gjelder, og man tar det opp med den enkelte elev.
I stedet for innkjøp av mobilhotell, vil jeg derfor anbefale mine lærerkollegaer å tenke innovativt. Hvordan kan man bruke mobiltelefonen som et nyttig verktøy i undervisningen? Kan vi bruke mobiltelefonen for å loggføre praksisopplæring med mobil istedet for analog praksisbok? Kan elevene bruke mobiltelefonen for å finne faglig informasjon i timen? Mulighetene er mange, og fremtiden er mobil!
Tar gjerne imot tips for bruk av mobiltelefon i skolesammenheng.
Det er umulig å ikke ha fått med seg VGs siste markedsføringstunt for å trekke oppmerksomhet rundt arrangementet sitt, VG-lista Topp 20. Arrangementet skal foregå i Oslo, Trondheim, Stavanger, Bergen, Tromsø, og én ekstra by skal også få muligheten til å få besøk. Det er hele 74 byer som konkurrerer om å bli den siste byen, og konkurransen foregår på sosiale medier.
Jeg skriver dette innlegg på bakgrunn av min utdanning innen markedsføring, men man trenger ikke å ha en slik bakgrunn for å se at kampanjen til VG lykkes på flere plan. Det bekymringsfulle er derimot alle som biter på. Av hele 74 byer, er det altså én by som vinner. Og reglene er enkle: den byen som skaper mest oppmerksomhet i sosiale medier, får VG-lista til sin by. Dersom ordfører, korps, idrettslag og skoler bidrar fra alle byer, sier det seg selv at nedslagsfeltet blir stort. Og engasjementet er massivt. Folk bruker til og med hashtagene på sine egne lukkede profiler, der disse ikke engang teller med i konkurransen. Og hashtagen benyttes ukritisk, og bidrar til å skape støy i nyhetsstrømmene på de sosiale mediene. Her er målet altså å spamme Internett mest mulig, og det i regi av VG.
Selv om VG ikke oppfordrer til dette, ser jeg flere tilfeller av brudd på retningslinjene til de sosiale mediene fra de enkelte som deler. VG-lista sin kampanje bryter altså ikke retningslinjene for markedsføring og konkurranser, men det er liten tvil om at den er på grensen til uetisk når man ser hva folket gjør for å delta. Dette er et godt gjennomtenkt markedsføringstunt som baserer seg på folkets entusiasme og lokalpatriotisme.
Jeg har nå også begynt å se tendensene til at skoler, og andre offentlige instanser, har begynt å delta i denne kampanjen. Elever som danser, synger osv. for VG-lista blir lagt ut og delt på sosiale medier. De fleste vil nok synes at dette er uskyldig moro, men som lærer, er det bekymringsfullt å se hvor lette bytter vi blir for markedskreftene. Opplæringsloven § 9-6 sier at skoleeier skal sørge for at elevene ikke blir utsatt for reklame som er egnet for kommersielt press eller i stor grad kan påvirke holdninger, atferd og verdier. Skolen har derfor et stort ansvar med å bevisstgjøre barn og unge, slik at de utvikler kritisk evne i forhold til reklame og markedsføring. Dette er spesielt viktig siden vi i dag lever i en verden der vi konstant utsettes for markedsføringskrefter og inntrykk. Skolen skal altså formidle kunnskap og bevisste holdninger til forbruk, kommersialisering og kjøpepress. Hvilke forbilder er vi dersom vi selv gir etter for disse markedskreftene?
I den siste tiden har det pågått en debatt om fravær i skolen, som begynte i Aftenpostens A-magasin. Der ble det henvist til at skolefraværet på videregående skoler i Oslo var på 10,5 % i 2013, og har økt de siste årene. Bare litt over halvparten av elevene i Norge fullfører videregående skole på normert tid. Kunnskapsminister Røe Eriksen ønsker å innføre en fraværsgrense. Flere rektorer og lærere ønsker større muligheter for sanksjoner, og et flertall på stortinget ønsker å innføre et makstak på fravær. Det vil si en maksgrense for hvor høyt fravær elevene kan ha før de mister karakteren sin, uavhengig av deres oppnådde faglige kompetanse. Tidligere kunnskapsminister, Kristin Halvorsen, er imot en slik ordning, fordi hun da mener at man gir signal om at det er greit at elevene er borte inntil en viss grense.
Ansvarlig for Aftenpostens Si;D-spalte, Beatriz Rivera, kaller elevfraværet for latskap og sier at «…vi må tørre å innrømme at vi har latt det vokse frem en ukultur i landet vårt, hvor vi vokser oss bortskjemte og late fordi samfunnet til stadighet syr puter under armene våre». Er du født i Norge, verdens rikeste land, har du altså ikke annet å gjøre enn å være takknemlig, uansett. Lærere, med Norsk Lektorlag i ryggen, mener at elevene har for mange rettigheter, og at de lærer seg at møteplikt ikke er viktig. I Aftenposten, skriver redaktør Per Anders Madsen at lærerne må gjenerobre i hvert fall noe av den makten de en gang hadde i norske klasserom. Meningene er altså mange, men grunnholdningen den samme: Elevene er late og bortskjemte, og må strammes opp.
Forskningsrapporten «Holdninger til fravær og nærvær i skole og arbeidsliv» fra SINTEF/ NTNU (2012), som gjengis i Aftenpostens A-magasin, viser at årsakene til fraværet er svært sammensatt. I st.meld. nr. 44 (2008-2009) blir mangelfull oppfølging omtalt som en stor årsak til frafall. Det kommer frem at elevene har blitt møtt med generell unnfallenhet, enten de har hatt faglige problemer, psykiske problemer eller har blitt mobbet og diskriminert. Anne Kjersti Myhrene Steffenak, stipendiat ved Karlstad Universitet med bakgrunn som helsesøster og psykiatrisk vernepleier, sier at det er kommet mer psykososiale utfordringer blant unge. Det samme ser jeg som lærer. Det er elever som har dårlige relasjoner til lærere og medelever, de sliter med lav selvfølelse og dårlig mestringsfølelse. All forskning tyder på at mangelfull oppfølging hjemmefra gir dårligere forutsetninger. Jeg blir derfor skremt av den unyanserte holdningen vi nå ser i debatten, både fra lærere og politikere, som resulterer i en stimatisering av elevene. Lærer ved BI, Cecilie Staude, påpeker i sitt blogginnlegg at strengere fraværsgrenser og flere sanksjonsmuligheter neppe vil føre til mer motiverte elever. Jeg er helt enig. Jeg er redd at en innføring av flere sanksjoner vil gjøre det lettere for lærere å fraskrive seg ansvar for det psykososiale arbeidsmiljøet. Jeg redd læreren snart ikke trenger å spørre elevene om hvordan det går, eller gi mulighet til å oppklare årsaken til anmerkningene de får ved fravær, fordi det automatisk antas at det skyldes latskap.
Nylig var det fokus på rådgivertjenesten i skolen. Til Aftenposten uttalte Elevorganisasjonen at elevene får for lite eller for dårlig oppfølging. Jeg skulle ønske at tjenesten hadde mer ressurser og større handlingsrom, og fikk en enda viktigere rolle i dagens skolesystem. I st. melding nr. 19 (2009-2010) Tid for læring påpekes dette behovet. Her konkluderes det med at skolehelsetjenesten må styrkes, og at hensikten vil være å avlaste lærerne, slik at de kan konsentrere seg om sine kjerneoppgaver.
Elevorganisasjonen mener at årsaken til fraværet er at lærerne ikke treffer med undervisningen, og at læreren må skape timer som elevene ønsker å møte opp i. De mener at skolen ikke er relevant for den verden som finnes rundt skolen lenger. Jeg mener også at vi må få mer fokus på undervisning som er relevant for videre arbeid og utdanning, og som gjenspeiler samfunnets arbeidsformer. Det er viktig å ha en god dialog med elevene, og det kan også være lurt å bruke arbeidsmetoder som motiverer og ansvarliggjør elevene i større grad når det gjelder oppmøte. Midt i fraværsdebatten kommer et friskt pust inn fra Hundsund ungdomsskole, der lærerne «flipper» undervisningen. Det vil si at lærerne spiller inn undervisningen i forkant, slik at elevene kan se på den når, og hvor mye de vil før de møter opp på skolen. Deretter får læreren bedre tid til faglig oppfølging og veiledning av enkeltelever i klasserommet. Vi har altså mye å lære av elevenes egne lærestiler.
Det er ingen tvil om at det trengs mer forskning når det gjelder forebygging av fraværet blant elevene, og at det må flere ressurser inn på det psykososiale feltet i skolen. Imens kan vi som lærere jobbe med å utvikle vår egen undervisning og oppfølging. Jeg tror at vi kommer lengst i denne debatten ved å lytte til elevene istedenfor å innføre flere sanksjonsmuligheter.
I løpet av den siste uken har på nytt debatten om digitale verktøy i skolen dukket opp. Debatten oppstod med utgangspunkt i doktorgradsavhandlingen til Marte Blikstad-Balas, som fikk dekning i Aftenposten¹. Blant annet Patrick Stark i Utdanningsetaten, legger frem stenging av Internett som et tiltak. Saken har også blitt debattert på Dagsnytt atten² på NRK med Marte Blikstad-Balas, prof. i IKT og læring, Lars Vavik, og Trond Ingebretsen fra Senter for IKT i utdanningen. Sistnevnte, sammen med kollega Vibeke Køvstad, fra Senter for IKT i utdanningen er skeptiske til stenging av Internett, og har også skrevet en kronikk om «læreren som digital rollemodell«³.
Jeg blir stadig overrasket over at flere foreslår sperring av nettilgangen i klasserommet. Dette legges frem som en mulig løsning i forhold til den mye omtalte problematikken rundt den utenomfaglige bruken av PC i skolen. Heldigvis jobber jeg selv på en skole der dette ikke blir brukt som en alternativ løsning?.
Det finnes to grunner til at jeg mener at dette ikke er en god løsning. For det første er det teknisk sett veldig vanskelig å begrense nettilgangen i dag. Vi har tekniske duppeditter som nettbrett, smart-telefoner, bærbare PC-er osv. rundt oss overalt, og dersom vi skal tro utviklingen, vil dette bare øke. Jeg skal unngå å bli altfor teknisk her, men de fleste av disse enhetene har innebygd bluetooth-tilkobling, som gjør det mulig å koble seg mot Internett gjennom disse enhetene. Kanskje finnes det også en trådløs sender i et av nabobyggene til skolen med åpent nett? Vi ser nå at BYOD (bring your own device), trolig vil bli en viktig del av den digitale utviklingen i skolen?. Da vil i tillegg skolen miste mye av myndigheten knyttet til å kunne endre/legge inn sperringer på disse maskinene. Det vil teknisk sett altså ikke være gjennomførbart å kunne sperre tilgangen. Det eneste man vil oppnå, er at elevene finner omveier rundt sperringen, som igjen vil kunne medføre at du risikerer å miste din troverdighet som klasseleder.
En annen grunn er at bruk av digitale verktøy i Kunnskapsløftet, er likestilt med de grunnleggende ferdighetene?å kunne lese, regne og uttrykke seg muntlig og skriftlig. Elevene må derfor lære å kunne bruke den nye teknologien på en selvstendig og funksjonell måte, og de må kunne gjøre gode valg. Som lærer og klasseleder, er det ens plikt å gi elevene denne opplæringen. Og den opplæringen blir vanskelig å gjennomføre, dersom elevene ikke har denne tilgangen. Elevene skal forberedes til samfunn og arbeidsliv, og der vil det ikke være noen som passer på nettilgangen. Vi gjør med andre ord både oss selv, og elevene, en bjørnetjeneste. Tilgangen til digitale verktøy må vi som klasseledere selv styre. Det er vi som må avgjøre når det er hensiktigsmessig, og ikke, å bruke digitale verktøy som en del av en læreprosess. På denne måten, vil elevene kunne møte fremtiden med de digitale ferdighetene samfunnet krever.
Nettmobbing er et hett tema, og flere av skolene i min egen region har nå vakt oppsikt ved å forby bruk av mobiltelefoner i skolen. Øyer ungdomsskole innførte forbudetved skolestart 2013. I oktober 2013 valgte også Vinstra ungdomsskole å innføre samme forbud. Det er også flere ungdomsskoler som vurderer å gjøre det samme.
Med reformen Kunnskapsløftet (LK06) fikk vi de fem basisferdighetene, som skulle være en rettesnor for all læring i norsk skole. Disse er omtalt som følger på nettsiden til Utdanningsdirektoratet:
Noen grunnleggende ferdigheter er nødvendige forutsetninger for læring og utvikling i skole, arbeid og samfunnsliv. I Kunnskapsløftet er disse definert som å kunne lese, regne, uttrykke seg muntlig og skriftlig, og bruke digitale verktøy.
For å kunne mestre bruk av digitale verktøy, er det viktig med digital kompetanse. På denne måten forbereder vi skoleelevene til å kunne håndtere det samfunnet vi i dag lever i. I tillegg fungerer digital kompetanse som et bindeledd mellom de andre basisferdighetene våre; å kunne lese, å kunne regne, å kunne uttrykke seg muntlig, og å kunne uttrykke seg skriftlig. I tillegg er det viktig at elevene lærer å kunne håndtere digitale medier med kritisk sans.
Rektor ved Øyer ungdomsskole nevner at mobbingen som er skolerelatert og fritidsrelatert flyter over i hverandre. Etter min mening vil et slik forbud kun flytte den digitale mobbingen fra skolegården, og inn i elevenes fritid. Mobbing vil uansett være en utfordring i skolen, uavhengig om mobiltelefoner forbys i skoletiden. Han mener også at elevene har blitt mer sosialeetter forbudet. Jeg mener at det er viktig å huske på at store deler av de unges sosiale liv i dag foregår nettopp gjennom sosiale medier og Internett. Skolen bør ikke legge føringer for hvor og hvordan det sosiale samspillet mellom elevene skal utfolde seg. Rektor ved Bjørnsveen ungdomsskole i Gjøvik har valgt å ikke totalforby telefonen, nettopp fordi det er en viktig sosial arena der elevene har store deler av livet sitt.
Rektor ved Vinstra ungdomsskole omtaler forbudet som «holdningsskapende arbeid». For å bygge opp gode holdninger og erfaringer ved bruk av digitale verktøy, kreves mye prøving og feiling. Med tanke på Kunnskapsløftet, bør skolen legge til rette for dette. Jeg har full forståelse for at utenomfaglig bruk av mobiltelefon i timen kan være forstyrrende. Det er derfor desto viktigere at læreren skal opptre som en tydelig klasseleder, og bør da ikke måtte trenge et mobilforbud for å kunne styre undervisningen på en god måte.
Til tross for at flere forskere hevder at et mobilforbud ikke hjelper mot mobbing, har altså disse skolene valgt å innføre mobilforbud. Høgskolelektor Ingrid Grimsmo Jørgensen, som nå er leder i Statens barnehus på Hamar, har forsket på mobbing og mener at det er en myte at man tar bort mobbingen ved å ta bort mobiltelefonen. Etter min mening er det trist at skolene velger å forby et digitalt verktøy, som er en stor del av elevenes hverdag, og kan fungere som et flott verktøy i skolens digitale hverdag. Vi har blant annet historier fra andre skolesteder der bruk av mobiltelefoner med hell blir brukt i undervisningen. I Lørenskog har blant annet bruk av mobiltelefoner i tyskundervisningenført til at elevene fikk bedre resultater.
Førsteamanuensis i mediepedagogikk på Høgskolen i Lillehammer, Geir Haugbakk, mener at det er viktigere å endre elevenes holdninger, enn å innføre et forbud mot mobiltelefoner. Han sier til NRK.no? at han mener at forbudet er en måte å prøve å stenge for en utvikling som uansett vil presse seg på. I den siste tiden har vi også sett at foreldre har begynt å reagere på mobilforbud. Disse har også fått støtte fra Utdanningsdirektoratet, da et slik forbud ikke har forankring i loven. Dette har ført til at skolemyndighetene har måttet sende ut brev til fylkesmennene for å informere om at skolene ikke kan innføre slike regler.
Etter min mening handler nettmobbing, og mobbing generelt om holdninger. Det er derfor viktig at vi lærere, og andre voksne, går foran med et godt eksempel og opptrer som gode rollemodeller, i stedet for å forby enkelte digitale verktøy. Jørgensen hevder at barn lærer mobbeatferd fra foreldre, og at de kan forebygge mobbing blant barn og unge. Man bør derfor heller jobbe med å gjøre elevene sosialt kompetente, enn å innføre forbud. I lederen i gårsdagens GD skriver redaktør Kristian Skullerud om en oppvekst med mobbing, og det i en tid før både Internett og mobiltelefoner. Han skriver her at mobbingen ikke kom med mobiltelefonen, og heller ikke vil forsvinne med den. Antageligvis har han dessverre rett.
Etter at jeg la ut mitt blogginnlegg om å være «Facebook-venn med elever», har jeg mottatt mange reaksjoner. Noen er enige, mens andre er uenige. Jeg spurte på Twitter, om det er greit å være Facebook-venn med elevene. En av de som var uenige, og som omtalte dette som et «dustespørsmål» og «et merkelig spørsmål å stille», arbeider som konsulent og rådgiver i bruk av sosiale medier.
Det kan være mye som taler for å være Facebook-venn med elever, men mye tyder på at et slike forhold kan være svært uheldig.
Jeg vil understreke at mitt innlegg ikke handler om at lærere ikke skal være aktive på Facebook, eller sosiale medier generelt. Jeg reflekterte rundt såkalte venneforhold mellom lærer-elev på Facebook. Det er veldig viktig at lærere er aktive i sosiale medier, ikke bare for å få kjennskap til elevenes arenaer, men også for utvikling av egen kompetanse. «Digitale ferdigheter» er en grunnleggende ferdighet¹, som av Utdanningsdirektoratet sidestilles med lesing, skriving, regning og det å kunne uttrykke seg muntlig. At lærere er aktive i sosiale medier er altså en forutsetning for å kunne lykkes i å lære elevene digital dannelse og dømmekraft. I denne grunnleggende ferdigheten ligger også kritisk bruk av sosiale medier, og det å ha et bevisst forhold til personvern og etisk bruk av digitale verktøy. Et godt eksempel på lærere som har lyktes med dette, er St. Hallvard VGS i Lier, som benytter Facebook i norskundervisningen, uten at lærere er Facebook-venn med elevene².
Om man tilhører et lite miljø der relasjonene er mange, gjør ikke det problemstillingen mindre relevant, eller noe vi kan unngå å forholde oss til. De fleste vil vel være enige i at det ikke er ønskelig å være lærer til nære relasjoner, men det kan skje, og isåfall må man være bevisst på det. I disse situasjonene, synes jeg at dette blir et unntak, også ifb. med relasjoner på Facebook. Om man er i en slik situasjon, bør man utvise skjønn. De fleste retningslinjene for sosiale medier som fylkeskommunene bruker omtaler ikke, etter det jeg vet, slike utfordringer. Med andre ord mener jeg at dersom man er i nær relasjon, og har et lærer-elev-forhold, ser jeg ingen grunn til å måtte avslutte Facebook-venneforholdet. Man er da allerede i en sårbar situasjon både som lærer og elev, og den kan ikke forandres ved avslutning av et Facebook-venneforhold.
Flere som mener at det er greit å være Facebook-venn med elever, argumenterer med at de ønsker å være gode rollemodeller for elevene gjennom å vise dem det de mener er korrekt bruk av sosiale medier. Altså at de skal danne elevene gjennom å være forbilder for de. Det er i utgangspunktet en god tanke, men selv ser jeg ikke hvorfor man må være Facebook-venn for å være en god rollemodell, og å lære elevene digital dannelse.
Enkelte blander kortene når de uttaler at det som skrives på Facebook, blir som å stå på kjøpesenter å rope det ut. Fra min erfaring som IKT-lærer, fungerer ikke sosiale medier slik for elevene. For de som har god kjennskap til barn og unges medievaner og Facebook-bruk, vet de at elevene ofte ikke skiller mellom det private og offentlige. Barn og unge kan f.eks. legge ut et bilde på Facebook, som de med stor sannsynlighet ikke ville hengt opp på et kjøpesenter. Elevene bør dannes gjennom eksemplifisering, uten at de selv blir brukt som eksempler. Som lærer er det ens oppgave å få elevene til å reflektere og tenke kritisk rundt egen bruk av sosiale medier.
Et annet argument jeg møter, er at formålet med å være Facebook-venn med elever er kommunikasjon, og ikke «overvåkning». Isåfall ser jeg ikke grunnen til at ikke direktemeldinger eller grupper, som er mer egnet for dette formålet, dekker behovet.
Jeg har inntrykk av at de fleste som er for venneforhold med elever, ofte argumenterer rundt problemstillingen fra sitt eget ståsted – altså fra et lærerståsted. Det er snakk om at lærere kan lage lister, sette personverninnstillinger, og tenke over hva man skriver. Hva med elevene? Har de noen rettigheter? Dette er mitt kronargument mot å være Facebook-venn med elever. Det er barna og de unges rettigheter og personvern som bør stå i høysetet, og ikke lærerens.
Vi kan jo se på noen etiske problemstillinger:
– Alle unntatt én elev har sendt venneforespørsel til læreren. Denne eleven ønsker ikke eller får ikke lov til å være venn med læreren av sine foreldre. Eleven «vet» at han/hun er utenfor, fordi læreren kanskje skriver ting på profilen sin som kan være nyttig og relevant elevene sine.
– En elev mottar forespørsel fra læreren sin. Eleven ønsker ikke å være venn med læreren sin, men er i tvil, fordi han/hun er redd en avvisning kan påvirke den faglige vurderingen. Selvsagt skal ikke dette påvirke vurderingen, men for en elev kan dette være en reell frykt.
I tillegg finnes det mange eksempler på at slike venneforhold har medført uheldige situasjoner ³ ? ?, og flere skoler har måttet ta grep ? ? ?.
Til slutt vil jeg gjøre det klart, at for alle regler finnes det unntak. Jeg er klar over at flesteparten av lærerne der ute er dyktige, engasjerte, og bevisste mennesker, og mange ville fint håndtert et slik Facebook-venneforhold på en gode måte. Men selv om det finnes mange gode sjåfører, trenger vi likevel trafikkregler.
Én skole, et fylke e.l. har ingen juridisk rett til å forby venneforhold mellom lærer og elev på Facebook på grunn av ytringsfrihet?. Likevel kan de benytte seg av råd og retningslinjer, noe som viser ansvar og bevissthet rundt temaet. Forskning viser at 37-45% av alle elever mellom 16-22 år har lærere som venner på Facebook¹?. Hele 20% av elever under 13 år har det også, til tross for at de er under aldersgrensen som Facebook har satt. Det viktige er at vi lærer elevene digital dømmekraft, etikk, og god kildekritikk. Elevene skal lære å mestre det digitale samfunnet, og opptre deretter. Etter min mening kan vi fint lære elevene dette, uten å ha innsyn i deres privatliv til enhver tid. Det er ikke uten grunn at ungdommene bruker Facebook i mindre grad, og heller finner nye sosiale medier. De opplever Facebook som invadert av overvåkende voksne ¹¹ ¹² ¹³ ¹?.
Mange kan oppleve at det er vanskelig å avvise elever på Facebook
Det å være Facebook-venn med elever har i flere år vært et omdiskutert tema blant lærere. Mange hevder at dette er uproblematisk, mens andre oppfordrer medlærere til å legge til elevene sine i sosiale medier. Det argumenteres med at læreren må «være tilstede», og holde en viss oversikt over hva elevene foretar seg. Faktisk viser tall fra en spørreundersøkelse av Berit Skog ved NTNU at 37% i alderen 16-17 år har lærere som Facebookvenner.
«Lærere og andre med tett brukerkontakt bør ikke ha et såkalt venneforhold til elever/brukere/pårørende i sosiale medier som Facebook og lignende. Oppland fylkeskommune anbefaler lærere å bruke offisiell lærerside til bruk i jobbsammenheng. »
Kjøreregelen til Oppland fylkeskommune er svært klar, og er etter min mening en god kjøreregel. Flere begynner nå å ta i bruk tilsvarende retningslinjer. Mandal kommune har til og med gått såpass langt at de har valgt å forby elev-lærer-vennskap på Facebook. Dette gjør de for å skjerme både barn og voksne. De får blant annet støtte fra Utdanningsforbundet lokalt. Medieforsker Ida Aalen advarer også lærere som inngår såkalte venneforhold med elever på Facebook, fordi det kan by på nye problemstillinger og utfordringer. Selv om du selv føler at du ikke skriver noe galt, har andre tilgang til å skrive på veggen din. I tillegg vil det kunne by på problemer, om du f.eks. godtar venneforespørsel fra én elev, mens det er andre elever du kanskje ikke ønsker å ha på vennelisten din.
Det er mange måter du kan bli godt kjent med elevene dine på, og via sosiale medier er, etter min mening, ikke en av de. Du skal ikke være en overvåkende makt, men skal lære elevene digital kompetanse i klasserommet, og ikke i den private sfæren. Her har du som voksen, og lærer, et ansvar for å beskytte eleven mot seg selv. Kanskje du ikke har noe å skjule for eleven, men det kan fort dukke opp meldinger, bilder, tags osv. som setter både deg som lærer og eleven i en uheldig situasjon.
I verste fall kan det også komme opp problemstillinger knyttet til skikkethet rundt elevvurdering. Som lærer må man være såpass profesjonell at man skal sette vurdering uavhengige av utenomfaglige faktorer. Likevel vil det ikke levne noen tvil i spørsmålet om vurdering, dersom læreren avstår fra å være «venn» med eleven, og kun har et profesjonelt lærer-elev forhold. På starten av skoleåret forteller jeg alltid elevene mine at de gjerne kan sende meg venneforespørsel, men at denne godkjennes først når standpunktkarakter er satt. På denne måten unngår jeg å avvise elevene, og får en åpen dialog rundt utfordringer og muligheter med sosiale medier. Vi har en egen Facebook-gruppe for nåværende og tidligere elever hvor det deles jobbannonser, tips osv. Her er både jeg og elevene medlemmer, uten å måtte være i venneforhold. Se min veiledning for å opprette Facebook-grupper.
Om noen likevel velger å inngå slike venneforhold med elevene sine på Facebook, er det lurt å sette riktige personverninnstillinger, og være nøye med å legge folk i lister.
