Stikkord: digitale verktøy

Lærer man mye bedre av å skrive for hånd enn på et tastatur?

På forskning.no kunne vi nylig lese at «Barna må fra første klasse først lære å skrive for hånd». Ikke overraskende er det forsker ved NTNU, Audrey van der Meer, som står bak dette utsagnet. Det er ikke første gang hun har hevdet at håndskrift gir bedre læring enn skriving på tastatur, og ved jevne mellomrom har hun gjentatt de samme påstandene.

Gir håndskrift bedre læring?

Allerede i 2016 hevdet hun at «håndskrift gir bedre læring» enn skriving på tastatur. Og til tross for at hun hevdet at studenter bør bruke penn og papir når de noterer, brukte alle deltakerne i studien digitale verktøy. I 2019 gjennomgikk jeg studien som var grunnlaget for disse påstandene.

Deltakerne i studien skrev ikke for hånd – de tegnet. Funnene viste at hjerneaktiviteten var forskjellig når studentene skrev med én finger på tastaturet, og tegnet for hånd. Spørsmålet er da om måling av hjerneaktiviteten alene er tilstrekkelig for å konkludere med at noe gir økt læring, slik van der Meer gjør?

I media kom det heller ikke fram at studien var finansiert av, og gjennomført i samarbeid med Microsoft. Resultatene fra studien ble deretter brukt av Microsoft i sin markedsføring av Surface-serien, der stylusen er et viktig verktøy. Det er nesten litt ironisk at en studie som brukes som påskudd for analoge verktøy, kun ble utført med digitale verktøy, og senere brukt som et argument for å selge inn et konkret digitalt verktøy i skolen.

Blir barn smartere av å skrive for hånd?

Også i 2020 kom van der Meer med lignende uttalelser. Da handlet det om at barn blir «smartere av å skrive for hånd». Også disse påstandene gjennomgikk jeg grundig her på Forskersonen. Denne studien hadde mange likheter med den fra 2017, og ble også kun gjennomført ved hjelp av digitale verktøy. Heller ikke denne studien kan brukes som evidens for at håndskrift gjør barna smartere eller fører til økt læring, sammenlignet med skriving på tastatur. Jeg skrev den gang at måling av hjerneaktivitet for å «bevise» læring må «…kunne anses for å bidra til et reduksjonistisk syn på læring siden læring er så mye mer». 

Det skal også nevnes at denne studien hadde et svært lite utvalg, derav bare 12 av deltakerne var barn. Alle barna ble rekruttert fra Steinerskolen, og skulle ha god erfaring med løkkeskrift eller tegning. Barn som var venstrehendte eller hadde dysleksi, ADHD eller var født prematurt ble ekskludert fra studien. Det er skummelt å generalisere på et så lite mangfoldig utvalg.

Tilfører ingenting nytt

Også den aktuelle studien vi nå kan lese om på forskning.no ser på noe av det samme som de to foregående. Jeg skrev om den nye studien allerede i februar i år. Denne gangen var det 36 studenter i tidlig 20-årene ved NTNU som deltok. Studien gikk ut på å analysere de underliggende nevrale nettverkene som er involvert i håndskrift og skriving på tastatur. Og som i de tidligere studiene ble det ikke brukt noen analoge verktøy. Deltakerne brukte igjen en Microsoft Surface Studio med trykkfølsom skjerm til å skrive på. Og når de skrev på tastatur fikk de fortsatt kun lov til å bruke én finger, og hadde ingen skjerm å se på. Altså samme oppsett som de foregående studiene.

Konklusjonen på denne studien er i stor grad den samme som de foregående studiene. Slik sett tilfører den egentlig ingenting nytt til påstanden om at barn blir smartere eller lærer mer av å skrive for hånd.

Upresist om Helsedirektoratets råd om skjermbruk

I forskning.nos artikkel om studien omtales for øvrig rådene fra Helsedirektoratet om barn og skjermbruk upresist. Rådene fra Helsedirektoratet handler ikke primært om hjerneutvikling, selv om artikkelen kan gi et slikt inntrykk.

Det nevnes ikke i artikkelen at Helsedirektoratet sier at rådene ikke bør gå ut over bruk «…der skjerm brukes bevisst i læringsøyemed». For å nyansere rådet om skjermbruk hos de minste, er det verdt å merke seg at WHO, som Helsedirektoratet baserer rådene sine på, også gir råd om at man ikke bør ha barn i barnevogn, barnestol eller bilsete i mer enn én time sammenhengende i våken tilstand. Rådene handler altså først og fremst om stillesitting og passivitet. 

Læring er komplekst

Et problem med påstandene om at «håndskrift gir bedre læring» og at barn blir «smartere av å skrive for hånd», er at de forenkler noe komplekst. Læring handler om så mye mer enn det hjerneforskning alene kan vise, og smarthet handler om så mye mer enn skriveverktøy. Om man skriver for hånd eller på tastatur vil trolig ikke være avgjørende for noen av delene. Vi må heller ikke glemme at det i skolen er et mangfold av elever og at det ikke finnes ett svar for alle.

Sender foreldre i Silicon Valley barna sine til teknologifrie skoler?

Et argument som ofte går igjen hos kritikere av IKT i skolen er at IT-topper i Silicon Valley sender barna sine på skoler med liten eller ingen tilgang til teknologi. At de ikke ønsker å utsette sine egne barn for teknologien de selv er med på å utvikle.

Det hele minner om en slags konspirasjon om at disse IT-folkene i Silicon Valley sitter på en spesiell innsikt i teknologien og farene ved den – en innsikt vi andre ikke besitter. Men er det riktig? Hvem er disse IT-toppene? Og hva slags skoler er det egentlig snakk om?

Silicon Valley

Silicon Valley i California er kjent for å huse hovedkvarterene til flere av verdens største tech-selskaper. I byen Palo Alto finner vi blant annet kjente selskaper som Apple, Alphabet (Google), Meta (Facebook), Netflix og eBay.

Utgangspunktet for argumentet om at IT-topper i Silicon Valley sender barna sine på skoler som begrenser bruken av teknologi, stammer i hovedsak fra en artikkel i New York Times fra 2011. Her kan vi lese om ulike personer med tilknytning til Silicon Valleys tech-miljøer, og om hvordan de begrenser barnas tilgang til teknologi. 

I artikkelen kommer det frem at det er såkalte Waldorf-skoler det er snakk om. Waldorf-skoler er det vi her i Norge kaller Steinerskoler. Det vil nok være forskjeller mellom de amerikanske og norske Steinerskolene, men begge er basert på Rudolf Steiner sin Steinerpedagogikk.

I artikkelen kan vi lese at ¾ av alle elevene ved Waldorf-skolen har foreldre som i en eller annen form er tilknyttet teknologibransjen. Det er ikke opplyst noen kilder til disse tallene, men det vil ikke være overraskende da svært mange i Palo Alto jobber innen teknologibransjen.

I USA er det mye vanligere med privatskoler enn her i Norge. Waldorf-skolen er en av flere ulike privatskoler. Ifølge nettsidene til Waldorf-skolen i Palo Alto har de 320 elever fra barnehage og opp til videregående nivå, i et skoledistrikt med totalt 10 318 elever bare i den offentlige skolen (tall fra 2022-23). Det er altså en relativt liten andel som velger Waldorf-skolen for sine barn. Hvor mange som faktisk velger denne skolen på grunn av lavere teknologibruk er heller ikke så lett å vite. I kartet nedenfor kan man se beliggenheten til en Waldorf-barnehage og to Waldorf-skoler, samt lokalene til Alphabet (Google), Microsoft og Apple. Det kan altså tenkes at mange helt enkelt velger disse skolene fordi det er mest praktisk på grunn av beliggenheten. Og tallene forteller oss altså at de aller, aller fleste foreldrene faktisk velger skoler for barna sine som har et helt normalt forhold til teknologi.

Dette bildet viser beliggenheten til Google, Microsoft og Apple i Silicon Valley, samt Steinerskoler og Steinerbarnehagen i området. Foto: Google maps.

Bill Gates og Steve Jobs

Det stemmer at kjente amerikanske teknologiledere som Bill Gates og Steve Jobs hadde et restriktivt forhold til barneoppdragelse og teknologi. Men at foreldre har et sunt og restriktivt forhold til barnas bruk av teknologi, er på ingen måte spektakulært. Barna deres gikk forøvrig heller ikke i Steinerskoler, til tross for at dette gjerne blandes sammen i ulike artikler. De gikk på ordinære teknologirike offentlige eller private skoler. Eksempelvis gikk Gates’ barn på prestisjetunge Lakeside school – en skole som har et balansert forhold til teknologi og som har 1:1 dekning av både nettbrett og bærbare datamaskiner. Så selv om både Gates og Jobs hadde tydelige og klare regler for bruk av teknologi i hjemmet, betyr det ikke at de er motstandere av teknologi eller bruken av den i skolen. Snarere tvert imot har både Apple og Microsoft begge vært fanebærere for bruk av teknologi i skolen.

Hvem er disse techforeldrene?

Etter at artikkelen i New York Times ble publisert intervjuet CBS News ett av parene. Pierre Laurent presenteres ved at han har jobbet for store selskaper som Microsoft og Intel. Han og kona Monica uttrykker skepsis til teknologien og hvordan de ulike tech-selskapene jobber. 

Men sannheten er at Pierre jobbet for disse selskapene helt tilbake på 80- og 90-tallet – altså lenge før smarttelefoner, nettbrett, og apper. Det kan også være greit å vite at han er daglig leder for Steinerskolen i Palo Alto, og at kona hans jobber som lærer der.

Hva vet teknologene som vi andre ikke vet?

Det er interessant hvordan denne saken om at enkelte ansatte i amerikanske teknologiselskaper er restriktive med barnas bruk av teknologi har skapt så mye oppmerksomhet. Er det fordi det er lett å tro at disse personene har en helt unik innsikt i «skadepotensialet» ved teknologien? Uten at de hverken er pedagoger eller eksperter på barneoppdragelse.

Det jeg opplever som litt merkelig er at kritikerne av IKT i skolen plutselig helt ukritisk skal lytte til en liten andel av disse menneskene som lager teknologien. For når de samme menneskene forsøker å for eksempel implementere teknologi i skolen, blir de gjerne fremstilt som utspekulerte pushere av unyttig teknologi som skal gjøre barna avhengige. Men når de velger å sende barna sine til Steinerskoler – da skal de plutselig lyttes til. 
Betyr det da at vi også skal forholde oss til andre valg de samme foreldrene tar? De samme Steinerskolene har for eksempel mye lavere vaksinering enn andre skoler. I California, som har noen av USAs strengeste vaksinasjonslover, var det en Steinerbarnehage der kun 7 % av alle barna var vaksinerte. I Norge er vaksinasjonsgraden på 96 %. Så det at noen velger å sende barna sine til enkelte skoler eller barnehager, betyr ikke at disse foreldrene nødvendigvis bør lyttes til.

Komplekse utfordringer løses ikke med mobilforbud

Kari Nessa Nordtun ble kunnskapsminister den 16. oktober i fjor og har allerede vist handlekraft. Siden hun begynte har hun ved flere anledninger snakket varmt om mobilforbud. Den 3. november varslet hun i Dagbladet at hun satte i gang Utdannningsdirektoret med å utarbeide en tydelig anbefaling til skolene om å være mobilfrie. Og at hun i tillegg ville vurdere mobilforbud på sikt. Den 7. februar kom regjeringen med en anbefaling om mobilfrie klasserom på alle nivåer.

Lær elevene hensiktsmessig bruk

Da jeg begynte på praktisk-pedagogisk utdanning i 2009 husker jeg at jeg leste studier om pedagogisk bruk av de nye mobile enhetene. Konklusjonene den gang var at disse enhetene kom til å gi oss et helt nytt syn på læring. At alle hadde tilgang på verdens kunnskap i lommene sine ville være demokratiserende, og åpne for mange muligheter for læring. Plutselig hadde alle tilgang på små kraftige datamaskiner med blant annet internett, kamera, og GPS.

Spol frem 15 år. «Jeg klarer ikke finne noen gode grunner for at mobilen skal være en del av skolehverdagen til barna våre», sier kunnskapsministeren vår. For fem år siden delte jeg tips om hvordan mobilen kan brukes til læring her på bloggen. Det samme året hadde jeg en presentasjon på NKUL, Norges største konferanse for teknologi og læring, med tittelen «Mobil i skolen – Utfordringer og muligheter». Da presenterte jeg ulike tiltak for å hindre ufaglig bruk av mobiltelefonen, og hvordan man kunne lære elevene hensiktsmessig bruk. For det er vel ikke slik at utfordringene forsvinner selv om de fjernes fra skoletiden?

Hindrer ikke mobbing

I 2013 skrev jeg om hvordan mobilforbud ikke vil hindre mobbing. For dette er en annen utfordring Nessa Nordtun har tenkt at mobilforbudet vil være med å løse. Til tross for at forskningen ikke er like enig med kunnskapsministeren. Slik sett må jeg innrømme at jeg er litt imponert over både handlekraft og selvtillit, og den noe naive troen på at enkle løsninger vil kunne bidra til å løse komplekse utfordringer. 

Diskusjonen om mobilforbud har dukket opp ved jevne mellomrom de siste 15 årene. Og forskningen er ikke så klar og tydelig som Nessa Nordtun skal ha det til. I avisa GD skrev jeg i 2018 om hvordan en svakhet med slike studier er at de ofte sammenligner totalforbud og fri tilgang. For det er ikke fri tilgang som er praksisen i norske skoler. Alle skolene jeg kjenner til har allerede tydelige regler og retningslinjer for mobilbruk i skolen.

Skårer dårligere på PISA med mobilforbud

Og så er det jo interessant at Nessa Nordtun blant annet trekker frem de nedadgående PISA-resultatene i samme sammenheng. I 2022 skrev jeg om hvordan mobilen ikke trenger å være synderen, men kan være en del av løsningen og fremme leseglede. Men det enkleste er selvsagt å legge skylden på mobiltelefonen. Ikke at skolebibliotekene nedprioriteres. Eller at nesten 20% av lærerne er ufaglærte. Eller at skolene ikke har råd til å kjøpe inn læremidler. Ekstra interessant er det jo at en helt fersk undersøkelse viser at skoler med mobilforbud faktisk skårer dårligere på PISA, enn de som ikke har forbud, når man kontrollerer for kjønn, skoleatferd og sosioøkonomisk status.

Politisk detaljstyring

Det store problemet her er ikke strenge regler knyttet til mobilbruk. Det har skolene og lærerne håndtert i flere år allerede. Slik sett vil ikke de nye retningslinjene gjøre noen forskjell. Problemet er et enkelt populistisk markeringsbehov som bygger på et tynt og svakt faktagrunnlag. Og som rokker ved skolenes og lærernes profesjonelle autonomi. For det er ikke bare skolelederne eller elevene som bør være bekymret. Også lærernes handlefrihet som klasseledere utfordres av et økt ønske om politisk detaljstyring.

Lærer og husker man mer av å ta håndskrevne notater?

I en pressemelding til Utdanningsnytt hevder forsker ved NTNU Audrey van der Meer at «…studenter lærer mer og husker bedre når de tar håndskrevne notater». Det er ikke første gang hun hevder dette, og igjen mangler nyansene.

Flere svakheter

Jeg har tidligere gjennomgått påstandene hennes her på bloggen. Første gang i 2017, og ifølge forskeren skulle studien den gang vise at «håndskrift gir bedre læring». Jeg gjennomgikk forskningsartikkelen, og påstandene til forskeren viste seg å ikke stemme. Det var faktisk ikke en eneste deltaker i studien som skrev for hånd; de tegnet for hånd. Og skrev på tastaturet med én finger. Og det mange ikke er klar over er at det kun var digitale verktøy som ble brukt i studien. For Microsoft hadde finansiert studien, og resultatene ble brukt i markedsføringen av Microsoft Surface, som ble levert med digital penn. 

I forbindelse med publiseringen av en ny forskningsartikkel i 2020 hevdet de samme forskerne at barn blir smartere av å skrive for hånd. Jeg gjennomgikk også den artikkelen og mediedekningen av den grundig her på bloggen, og heller ikke da stemte det forskerne hevdet. 12 unge voksne og 12 barn deltok i studien. Alle barna i studien kom fra Steinerskolen og barn som var venstrehendte eller hadde dysleksi, ADHD eller var født prematurt ble ekskludert. De skulle i tillegg ha veldig god erfaring med løkkeskrift og tegning. Med andre ord et lite og begrenset utvalg for å generalisere slik forskerne gjør.

Tilfører ingenting nytt

Også den nylig publiserte studien ser på noe av det samme som de foregående. Denne gangen var det 36 studenter i tidlig 20-årene ved NTNU som deltok. Studien gikk ut på å analysere de underliggende nevrale nettverkene som er involvert i håndskrift og skriving på tastatur. Og som i de tidligere studiene ble det ikke brukt noen analoge verktøy. Deltakerne brukte en Microsoft Surface Studio med trykkfølsom skjerm til å skrive på. Og når de skrev på tastatur fikk de kun lov å bruke én finger, og hadde ingen skjerm å se på. Altså samme oppsett som de foregående studiene.

Konklusjonen på denne studien er i stor grad den samme som de foregående studiene. Slik sett tilfører den egentlig ikke noe særlig nytt. Faktisk var forskningsartikkelen så lik de to andre at jeg følte at jeg hadde lest store deler av teksten før.

Økt hjerneaktivitet = mer læring?

Ifølge forskerne så fant de at bevegelsene ved håndskrift førte til at større deler av hjernen ble stimulert. Om dette fører til at man blir smartere eller lærer mer, er det vanskelig å få noen gode svar på. For det kan være flere grunner til at aktiviteten i hjernen øker når man skriver for hånd, og det er heller ikke slik at økt aktivitet i hjernen betyr at man lærer mer. Det blir en forenkling av læringsbegrepet.

Heldigvis vil nok de fleste pedagoger si seg enige i at læring handler om mer enn det man kan se gjennom måling av hjerneaktivitet på et svært begrenset utvalg. Samtidig vil det dessverre være noen som bidrar til å holde denne myten i live fordi seriøse aktører som Utdanningsnytt publiserer påstandene helt uten kritiske spørsmål. Denne gangen før studien i det hele tatt hadde blitt publisert.

Nye nasjonale helseråd – bør man droppe all skjermtid?

Når det kommer nye nasjonale helseråd drukner mediene i tabloide overskrifter. Mange foreldre er bekymret. Er en hel generasjon fortapt på grunn av uvettig skjermbruk? Her får du svaret.

Handler først og fremst om stillesitting

Den 9. mai ble Helsedirektoratets nye råd om fysisk aktivitet og stillesitting lansert, og når det kommer nye helseråd blir selvsagt overskriftene «Dropp all skjermtid for de minste barna» og «Fraråder all bruk av skjermtid». Det er viktigere å tegne et bilde av skjermen som problemet, enn å få frem nyansene i rådene. Jeg har sett på presentasjonen fra Helsedirektoratet og lest anbefalingene. Rådene omhandler både fysisk aktivitet og skjermtid, men jeg vil her fokusere på det som får mest medieoppmerksomhet: skjermtid for barn og unge.

Disse rådene har tatt utgangspunkt i rådene som kom fra WHO i 2019 og 2020. Allerede i 2019 skrev jeg om medias vinkling knyttet til rådene fra WHO, og den gang innrømte WHO til NRK at forskningsgrunnlaget var tynt. Med andre ord handler disse rådene først og fremst om stillesitting, og ikke det som skjer på skjermen. Det er riktig at skjermtid for barn under 1 år frarådes. Men det frarådes også for eksempel at barn skal sitte fastspent i en bil over lengre tid.

Dette sier rådene om skjermtid

Mens skjermtid for barn under 1 år altså frarådes, bør skjermtiden for barn mellom 1-5 år begrenses til 1 time. Men det understrekes også at rådene ikke bør gå utover skjermtiden som brukes til læringsøyemed. Dette er en viktig nyanse med tanke på debatten om digitale verktøy i barnehagen.

For barn mellom 6-17 år anbefales det at passiv skjermtid begrenses. Ifølge Helsesdirektoratet er dette «…tid der det ikke er interaksjon med andre eller noen fysisk aktivitet involvert». Skjermtid trenger ikke å være passivt. De ønsker å formidle at balanse er viktigst.

For de eldre barna bør ikke rådene gå utover «…pedagogisk bruk av digitale læremidler til skolearbeid». Og at «…spesiell oppmerksomhet bør rettes mot passiv skjermtid på fritiden». Spill er mer aktivt enn skjermtid uten «…fysisk aktivitet, bevegelser eller samhandling».

I Helsedirektoratets presentasjon av rådene anerkjenner de at barna lever i en digital verden, og at digital kompetanse er viktig å lære. Men at det er nettopp dette med balanse som er viktig, og at barna må være fysisk aktive. Ifølge psykologispesialist Gaute Godager må man se an barnet. Dette med å se an barnet og den helhetlige balansen er også rådet fra Helsedirektoratet.

Sperre tilgangen til Internett i klasserommet

tilgangI løpet av den siste uken har på nytt debatten om digitale verktøy i skolen dukket opp. Debatten oppstod med utgangspunkt i doktorgradsavhandlingen til Marte Blikstad-Balas, som fikk dekning i Aftenposten¹. Blant annet Patrick Stark i Utdanningsetaten, legger frem stenging av Internett som et tiltak. Saken har også blitt debattert på Dagsnytt atten² på NRK med Marte Blikstad-Balas, prof. i IKT og læring, Lars Vavik, og Trond Ingebretsen fra Senter for IKT i utdanningen. Sistnevnte, sammen med kollega Vibeke Køvstad, fra Senter for IKT i utdanningen er skeptiske til stenging av Internett, og har også skrevet en kronikk om «læreren som digital rollemodell«³.

Jeg blir stadig overrasket over at flere foreslår sperring av nettilgangen i klasserommet. Dette legges frem som en mulig løsning i forhold til den mye omtalte problematikken rundt den utenomfaglige bruken av PC i skolen. Heldigvis jobber jeg selv på en skole der dette ikke blir brukt som en alternativ løsning?.

Det finnes to grunner til at jeg mener at dette ikke er en god løsning. For det første er det teknisk sett veldig vanskelig å begrense nettilgangen i dag. Vi har tekniske duppeditter som nettbrett, smart-telefoner, bærbare PC-er osv. rundt oss overalt, og dersom vi skal tro utviklingen, vil dette bare øke. Jeg skal unngå å bli altfor teknisk her, men de fleste av disse enhetene har innebygd bluetooth-tilkobling, som gjør det mulig å koble seg mot Internett gjennom disse enhetene. Kanskje finnes det også en trådløs sender i et av nabobyggene til skolen med åpent nett? Vi ser nå at BYOD (bring your own device), trolig vil bli en viktig del av den digitale utviklingen i skolen?. Da vil i tillegg skolen miste mye av myndigheten knyttet til å kunne endre/legge inn sperringer på disse maskinene. Det vil teknisk sett altså ikke være gjennomførbart å kunne sperre tilgangen. Det eneste man vil oppnå, er at elevene finner omveier rundt sperringen, som igjen vil kunne medføre at du risikerer å miste din troverdighet som klasseleder.

En annen grunn er at bruk av digitale verktøy i Kunnskapsløftet, er likestilt med de grunnleggende ferdighetene? å kunne lese, regne og uttrykke seg muntlig og skriftlig. Elevene må derfor lære å kunne bruke den nye teknologien på en selvstendig og funksjonell måte, og de må kunne gjøre gode valg. Som lærer og klasseleder, er det ens plikt å gi elevene denne opplæringen. Og den opplæringen blir vanskelig å gjennomføre, dersom elevene ikke har denne tilgangen. Elevene skal forberedes til samfunn og arbeidsliv, og der vil det ikke være noen som passer på nettilgangen. Vi gjør med andre ord både oss selv, og elevene, en bjørnetjeneste. Tilgangen til digitale verktøy må vi som klasseledere selv styre. Det er vi som må avgjøre når det er hensiktigsmessig, og ikke, å bruke digitale verktøy som en del av en læreprosess. På denne måten, vil elevene kunne møte fremtiden med de digitale ferdighetene samfunnet krever.

Kilder:

¹ http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/PC-bruk-i-timene-Facebook_-spill_-blogger_-chat_-nettaviser-og-litt-fag-7432441.html#.UthCoxCwb5Q
² http://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/nnfa56011414/14-01-2014
³ http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Lareren-som-digital-rollemodell–7436205.html
? http://www.gd.no/nyheter/article5938077.ece
? http://blog.lindso.no/teknologiske-fremtidsutsikter-for-norsk-skole-2013-2018/
?  http://www.udir.no/Lareplaner/Grunnleggende-ferdigheter/

 

Vil forbud mot mobiltelefoner i skolen hindre mobbing?

nettmobbing

Nettmobbing er et hett tema, og flere av skolene i min egen region har nå vakt oppsikt ved å forby bruk av mobiltelefoner i skolen. Øyer ungdomsskole innførte forbudet ved skolestart 2013. I oktober 2013 valgte også Vinstra ungdomsskole å innføre samme forbud. Det er også flere ungdomsskoler som vurderer å gjøre det samme.

Med reformen Kunnskapsløftet (LK06) fikk vi de fem basisferdighetene, som skulle være en rettesnor for all læring i norsk skole. Disse er omtalt som følger på nettsiden til Utdanningsdirektoratet:

Noen grunnleggende ferdigheter er nødvendige forutsetninger for læring og utvikling i skole, arbeid og samfunnsliv. I Kunnskapsløftet er disse definert som å kunne lese, regne, uttrykke seg muntlig og skriftlig, og bruke digitale verktøy.

For å kunne mestre bruk av digitale verktøy, er det viktig med digital kompetanse. På denne måten forbereder vi skoleelevene til å kunne håndtere det samfunnet vi i dag lever i. I tillegg fungerer digital kompetanse som et bindeledd mellom de andre basisferdighetene våre; å kunne lese, å kunne regne, å kunne uttrykke seg muntlig, og å kunne uttrykke seg skriftlig. I tillegg er det viktig at elevene lærer å kunne håndtere digitale medier med kritisk sans.

Rektor ved Øyer ungdomsskole nevner at mobbingen som er skolerelatert og fritidsrelatert flyter over i hverandre. Etter min mening vil et slik forbud kun flytte den digitale mobbingen fra skolegården, og inn i elevenes fritid. Mobbing vil uansett være en utfordring i skolen, uavhengig om mobiltelefoner forbys i skoletiden. Han mener også at elevene har blitt mer sosiale etter forbudet. Jeg mener at det er viktig å huske på at store deler av de unges sosiale liv i dag foregår nettopp gjennom sosiale medier og Internett. Skolen bør ikke legge føringer for hvor og hvordan det sosiale samspillet mellom elevene skal utfolde seg. Rektor ved Bjørnsveen ungdomsskole i Gjøvik har valgt å ikke totalforby telefonen, nettopp fordi det er en viktig sosial arena der elevene har store deler av livet sitt.

Rektor ved Vinstra ungdomsskole omtaler forbudet som «holdningsskapende arbeid». For å bygge opp gode holdninger og erfaringer ved bruk av digitale verktøy, kreves mye prøving og feiling. Med tanke på Kunnskapsløftet, bør skolen legge til rette for dette. Jeg har full forståelse for at utenomfaglig bruk av mobiltelefon i timen kan være forstyrrende. Det er derfor desto viktigere at læreren skal opptre som en tydelig klasseleder, og bør da ikke måtte trenge et mobilforbud for å kunne styre undervisningen på en god måte.

Til tross for at flere forskere hevder at et mobilforbud ikke hjelper mot mobbing, har altså disse skolene valgt å innføre mobilforbud. Høgskolelektor Ingrid Grimsmo Jørgensen, som nå er leder i Statens barnehus på Hamar, har forsket på mobbing og mener at det er en myte at man tar bort mobbingen ved å ta bort mobiltelefonen. Etter min mening er det trist at skolene velger å forby et digitalt verktøy, som er en stor del av elevenes hverdag, og kan fungere som et flott verktøy i skolens digitale hverdag. Vi har blant annet historier fra andre skolesteder der bruk av mobiltelefoner med hell blir brukt i undervisningen. I Lørenskog har blant annet bruk av mobiltelefoner i tyskundervisningen  ført til at elevene fikk bedre resultater.

Førsteamanuensis i mediepedagogikk på Høgskolen i Lillehammer, Geir Haugbakk, mener at det er viktigere å endre elevenes holdninger, enn å innføre et forbud mot mobiltelefoner. Han sier til NRK.no? at han mener at forbudet er en måte å prøve å stenge for en utvikling som uansett vil presse seg på. I den siste tiden har vi også sett at foreldre har begynt å reagere på mobilforbud. Disse har også fått støtte fra Utdanningsdirektoratet, da et slik forbud ikke har forankring i loven. Dette har ført til at skolemyndighetene har måttet sende ut brev til fylkesmennene for å informere om at skolene ikke kan innføre slike regler.

Etter min mening handler nettmobbing, og mobbing generelt om holdninger. Det er derfor viktig at vi lærere, og andre voksne, går foran med et godt eksempel og opptrer som gode rollemodeller, i stedet for å forby enkelte digitale verktøy. Jørgensen hevder at barn lærer mobbeatferd fra foreldre, og at de kan forebygge mobbing blant barn og unge. Man bør derfor heller jobbe med å gjøre elevene sosialt kompetente, enn å innføre forbud. I lederen i gårsdagens GD skriver redaktør Kristian Skullerud om en oppvekst med mobbing, og det i en tid før både Internett og mobiltelefoner. Han skriver her at mobbingen ikke kom med mobiltelefonen, og heller ikke vil forsvinne med den. Antageligvis har han dessverre rett.

Kilder:

http://www.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/Denne-ungdomsskolen-har-innfort-mobilforbud-7323232.html#.Umqot_lzlik
http://www.gd.no/nyheter/article6941738.ece
http://www.udir.no/Lareplaner/Grunnleggende-ferdigheter/
http://www.nrk.no/ho/skeptiske-til-mobilforbud-1.11261038
http://www.gd.no/nyheter/article6941801.ece
http://www.rb.no/lokale_nyheter/article3110111.ece
http://www.t-a.no/nyheter/article8432981.ece#.UnVvoPm4X_G
http://www.forskning.no/artikler/2012/desember/342265
http://www.gd.no/meninger/article6957737.ece