Skrevet som svar på høring av endringer i den yrkesfaglige tilbudsstrukturen på vegne av nettverket for IKT-servicefag i Oppland fylkeskommune.
I stortingsmeldingen Digital agenda for Norge (Meld. St. 27, 2015-2016) hevdes det at “Avansert IKT-kompetanse og IKT-forskning er grunnleggende forutsetninger for digitalisering av Norge”. Ifølge stortingsmeldingen (Meld. St. 27, 2015-2016) har bruken av offentlige tjenester økt med 235 prosent fra 2010 til 2015. Disse tallene forteller oss at digitaliseringen i offentlig sektor har hatt stor økning de siste årene, og at dette er et nasjonalt satsingsområde.
Ifølge EU sin indeks for digitalisering ligger Norge på andreplass bak Danmark. Det er liten tvil om at fremtiden er digital. Til dette trenger vi spisskompetanse. På Digitaliseringskonferansen 2017 som ble arrangert 8.-9. juni la kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner frem fire punkter for å lykkes. Ett av disse var bedre og bredere utdanning, samt mer avansert IKT-kompetanse.
Per i dag har IKT-servicefag kryssløp fra alle Vg1. Vi mener at dette er en undervurdering av fagets kompleksitet. For å øke fagets status og for å heve den faglige tyngden som bransjen krever, mener vi at IKT-servicefag bør få styrket sin egenart. Dette kan gjøres ved å ta utgangspunkt i modell 3 som UDIR anbefalte i sin gjennomgang av det yrkesfaglige utdanningstilbudet (UDIR, 2016). IKT-servicefag vil i mye større grad være komplementært med mediafag enn elektrofag, da både IKT og mediafag er programområder med vekt på kompetanse innen bruk av programvare, digitale verktøy og teknologiske ferdigheter. I rapporten “Fagopplæring eller statlig utdanning i arbeidslivet?” (Nøst, H. & Reegård K., 2015, s. 27) står det at en IKT-fagarbeider stort sett vil “…operere på programvare-nivå, mens en dataelektroniker skal kunne håndtere programvare, samtidig som faget er mer spesialisert på maskinvare og elektronikk generelt, i hvert fall ut fra læreplanen for Vg2”. Videre hevder de at IKT-servicefaget i all hovedsak retter seg mot de kontorbaserte jobbene, og i mindre grad mot for eksempel industri (Nøst, H. & Reegård K., 2015, s. 32).
Den største andelen av søkermassen kommer som nevnt i høringen fra Vg1 Elektro. I dag er det kun Vg1 Elektrofag og Vg1 Service og samferdsel som har noe IKT i sin læreplan, men dette utgjør en svært liten del av læreplanen. Det er med stor sannsynlighet at elevene primært søker seg inn til disse programområdene fordi de ikke opplever de andre fagene i kryssløpet som relevante for sitt utdanningsløp.
I høringen står det at det vil være en fordel å flytte IKT-service til elektrofag fordi lærefagene der er godt forankret i arbeidslivet. Også lærefaget IKT-servicefaget har vist seg å ha blitt bedre forankret som lærefag de senere årene. Antallet som søker læreplass var nesten 70 prosent høyere i 2015 enn i 2008, med den største økningen etter 2012 (Nøst, H. & Reegård K., 2015, s. 29).
Faglig råd for elektrofag argumenterer med at elektrofag trenger mer IKT i programområdet sitt. Dette er et argument som kan brukes for samtlige yrkesfaglige programområder, da alle yrkesfaglige programområder trenger mer IKT-kompetanse. Nøst, H. & Reegård K. (2015, s. 27) hevder at “Dataelektronikeren har mer behov for IKT-kunnskap, enn IKT-fagarbeideren har behov for elektrokunnskap”. Det er derfor viktig at IKT beholdes som et eget programområde for å ivareta fagets egenart og dybde, og for å gi faget anerkjennelse som et politisk og nasjonalt satsingsområde.
Dersom IKT-servicefag legges under Elektrofag, frykter vi at faget vil miste sin status og at elevmassen vil minske. Dette vil igjen føre til at lærebedrifter får lavere tilgang på dyktige lærlinger, og at bransjen vil få mindre faglærte.