Ane Dahl Torp skriver at hun vil «…rive i filler nettbrettene som har inntatt hjemmet». Det kan hende at det allerede er for seint, men før hun gjør det vil jeg kommentere noen av påstandene hennes.
Dahl Torp viser til resultatene fra leseundersøkelsen PIRLS, som nylig ble publisert. Det er riktig at det har vært en nedgang i leseforståelsen blant norske femteklassinger fra 2016 til 2021. Samtidig er det noen nyanser hun utelater. For det første så er det greit å begynne med at Norge hadde en oppgang i 2016, og at elevene fortsatt ligger godt over snittet. I tillegg hevder forskerne at pandemien kan ha hatt en medvirkende årsak til nedgangen. Mye tyder på at dette er en reell årsak da det er en nedgang i de fleste land. Det betyr ikke at man kan utelukke at digitaliseringen spiller en rolle, men som sagt er bildet noe mer nyansert enn det Dahl Torp forsøker å tegne. Dessuten viser PIRLS at foreldrene leser mindre, og at også de skårer lavere på leseglede enn tidligere. Noe som kanskje er en mer naturlig årsak til nedgangen, enn at det brukes skjerm i skolen. Så om du ønsker lesende barn, viser en del forskning at den beste oppskriften er å lese mer foran eller sammen med barna dine.
Dahl Torp hevder videre at barna slutter å lese. Hva baserer hun egentlig det på? Utelukkende på PIRLS-undersøkelsen? For ser vi på for eksempel tall fra Norsk mediebarometer så ser vi at det har vært en økning av boklesere de siste årene. Vi ser riktignok at jenter i alderen 9-15 år har hatt en nedgang, men samtidig har guttene i samme alder hatt en oppgang.
Dahl Torp opplever at innføringen av digitale enheter ikke har vært kunnskapsbasert. Det er kanskje ikke så rart når hun også påstår at den nåværende regjeringens strategi for digitalisering bare viser til forskning én eneste gang. Det kan kanskje skyldes at hun har lest strategien på papir at hun ikke finner de andre referansene, men da jeg leste strategien gjorde jeg noen enkle søk og fant mange flere forskningsreferanser. Og fordi jeg leste den på skjerm kunne jeg enkelt og raskt se at ordet «forskning» ble nevnt 51 ganger, og at det var lenker til 67 kilder. Blant annet vises det til forskningsprosjektet GrunnDig. Det er med andre ord ikke riktig at strategien bare viser til forskning én eneste gang slik Dahl Torp hevder.
Ifølge Dahl Torp «spruter kaffen» når første kapittel i strategien handler om digital kompetanse i barnehagen! Videre spør hun om ikke regjering og kommuner heller burde bygge oppunder at barnehager skal følge WHOs og Helsedirektoratets råd om «…maks én time skjerm for barn under 5 år». Det hun ikke tar med er rådene som sier at rådene ikke bør gå ut over bruk «…der skjerm brukes bevisst i læringsøyemed». Skjermer er heller ikke nødvendigvis passiviserende. Barnehager i dag bruker allerede digitale verktøy ute for å ta bilder av planter, bruke mikroskop eller andre verktøy som fremmer nysgjerrighet og kreativitet. For å nyansere rådet om skjermbruk hos de minste, er det verdt å merke seg at WHO også gir råd om at man ikke bør ha barn i barnevogn, barnestol eller bilsete i mer enn én time sammenhengende i våken tilstand.
Dahl Torp refererer til en studie som ifølge henne viser at man husker bedre det man leser på papir. Det europeiske forskningsprosjektet E-READ Cost, som ble ledet av Lesesenteret i Stavanger, kom til samme konklusjon – men kun for informasjonstekster. I tillegg konkluderte de med at elevene må lære lesestrategier for skjerm. Og videre at de digitale tekstene hadde positiv innvirkning på forståelse og motivasjon når tekstene var tilpasset leseren.
Hun hevder videre at man husker mest av det man skriver for hånd. Da vil jeg minne om at studien fra NTNU som omtales i artikkelen hun lenker til verken ble gjennomført med penn eller papir. Den ble gjennomført på en trykkfølsom skjerm. Og om vi ser på tekstkomposisjon kom det nylig en norsk studie som viste at det ikke hadde noe å si om elevene begynte med nettbrett eller skrev for hånd i førsteklasse. Men forskerne så at elevene som begynte med nettbrett kom i gang med skrivingen raskere.
Dahl Torp kommer med påstander som «alle vet eller skjønner», og hevder at det «…viser sikkert også forskning». En av disse er påstandene om at man får «liten matematisk forståelse» gjennom «gamifiserte apper». Da kan jeg opplyse om at en belgisk studie fra 2015 faktisk viser at aritmetisk prestasjonsfremming gjennom spill har flere fordeler i forhold til tradisjonelle papiroppgaver. Den samme studien, sammen med flere andre studier, viser også en høyere motivasjon blant elevene enn ved tradisjonelle arbeidsmetoder. Det betyr ikke at barna alltid skal spille, men at spill kan være en del av den pedagogiske verktøykassa en lærer tar i bruk. Altså serverer Dahl Torp her et stråmannsargument når hun hevder at det er “…uklokt å få pensum til å minne mest mulig om en gamingopplevelse”. Ingen lærere mener det.
Dahl Torp omtaler nettbrettene i skolen som «…forvokste smarttelefoner som gir oss lett tilgang til underholdning og nyheter». Om det er hennes oppfattelse, er det kanskje ikke så rart at hun spør om læringsbrett fortjener en plass i klasserommet overhodet. For formålet med opplæringen i digital kompetanse i skolen handler om noe helt annet enn «lett tilgang til underholdning og nyheter». I motsetning til det Dahl Torp hevder kan faktisk opplæringen bidra til at elevene blir produsenter fremfor passive konsumenter av teknologien.