Kategori: Digital kompetanse

Influensere som sprer myter og falske nyheter

Den 14. juni skrev Dagbladet om influenseren Jenny Bryhni, som hadde funnet «en urovekkende beskjed i en genser hun kjøpte fra Shein». Etter at hun fant meldingen mener hun at det er viktig å «spre ordet» og «boikotte Shein».

Et rop om hjelp?

På vaskelappen fra Shein står det følgende på dårlig engelsk:

«Due the water saving technology, need your help washing with the soft detergent at the first time to make the goods softer». 

Legger man litt godvilje til så betyr det at du bør tilsette tøymykner ved første vask for at klærne skal bli mykere. Men det er altså «need your help» Jenny, og andre influensere, har klart å få til å handle om at arbeidere innstendig ber om hjelp. Hun uttrykker i sin video at arbeiderne «åpenbart ikke har det bra», og at «hjertet synker helt». Hun sier til følgerne sine at «vi må ta ansvar» og «spre ordet».

Dette er en konspirasjonsteori som allerede har eksistert siden mai. Men selv om både Snopes og Shein selv har avkreftet innholdet, velger altså Jenny og Dagbladet å fortsette å spre denne påstanden. Det kan godt hende at arbeiderne ved Shein jobber under dårlige kår, men denne lappen er altså på ingen måte noen dokumentasjon på nettopp det. Her kunne også Dagbladet gjort en bedre jobb med å opptre mer kritisk til påstandene. Det er utvilsomt mange som arbeider under dårlige forhold både i Kina og mange andre land, men det er utrolig viktig at man forholder seg til fakta i slike tilfeller. Hvis ikke vil det bare bidra til feilinformasjon og skape mistillit.

Behov for kritisk tenkning

At slike videoer sprer seg så raskt, og omtales i store nettaviser er ganske urovekkende. Spesielt med tanke på at mange unge i dag bruker TikTok i stedet for Google for å søke etter informasjon. Derfor er det viktig at også influensere som følges av barn og unge tar et ansvar når de deler informasjon. Og ikke minst viser disse eksemplene hvor viktig det er at barn og unge lærer kritisk tenkning i skolen, og at dette prioriteres i undervisningen.

I Kunnskapsløftet (LK20) kan vi lese at opplæringen «…skal skape en forståelse av at metodene for å undersøke virkeligheten må tilpasses det vi ønsker å studere, og at valg av metode påvirker det vi ser». Det er derfor viktig at vi gir elevene en stor verktøykasse for å drive kildekritikk, og at de også lærer at TikTok er en stor kilde for feilinformasjon.

Ungdom blir deprimerte av poteter

Er skjermtid skadelig? Finnes det en sammenheng mellom antall dødsfall i basseng og filmkarrieren til Nicolas Cage? Og blir virkelig ungdom deprimerte av poteter? Kanskje får du svarene alle lurer på her.

Skjermtid

I mange tilfeller er det skjermen som får skylden for barna og unges ve og vel. Nylig kom Helsedirektoratet med nye råd om fysisk aktivitet og stillesitting. Overskriftene ble «Dropp all skjermtid for de minste barna» og «Fraråder all bruk av skjermtid». Da kan det være naturlig å tenke at det er skjermen som er problemet. Rådene handlet derimot om stillesitting og ikke om skjermbruken i seg selv.

Skjermtid er egentlig et håpløst begrep når man skal diskutere forskning knyttet til skjermbruk. Rett og slett fordi skjermtid kan handle om så mye, og fordi det finnes så mange korrelasjoner. Innen forskning snakker man om korrelasjoner som noe som kan måles og se ut til å ha en sammenheng med hverandre, uten å nødvendigvis kunne bevise en årsakssammenheng (kausalitet).

Forskning viser at…

I nyhetsbildet omtales svært ofte teknologi i negative ordelag. Det handler om at vi blir avhengige og at bruken fører til psykiske problemer. Problemet er at slike påstander svært ofte handler om statistikk som viser en korrelasjon. Det kan godt hende at det er en årsakssammenheng, men det aller meste man ser i media baserer seg på korrelasjoner.

Det er det samme når Sanna Sarromaa hevder at «Forskning viser at…» og knytter overvekt opp mot intellekt:

Eller dersom man ser på korrelasjonen mellom grafene for antall personer som har druknet i basseng og antall filmer Nicolas Cage har spilt i.

Tyler Vigen (CC BY)

At noe har en korrelasjon betyr ikke at det automatisk har en årsakssammenheng. Korrelasjoner er ofte bilaterale og det er ikke alltid lett å vite om det er en årsakssammenheng, eller om det var høne eller egget som kom først.

Ødelegger poteten barna våre?

En studie fra Oxford (Przybylski og Orben, 2019) så nærmere på korrelasjoner knyttet til barn og unges velbefinnende. Studien tok utgangspunkt i 355 358 barn og unge fra USA og Storbritannia. Og funnene viste faktisk at korrelasjonen mellom barn og unges velbefinnende og poteter hadde nesten like stor påvirkning som med teknologibruk (internett, spill, mobilbruk, sosiale medier). Funnene viste også at det å bruke briller hadde enda mer negativ påvirkning enn både poteter og skjermbruk. Det betyr ikke at det ikke er noen årsakssammenheng, men bildet er altså mer nyansert. Likevel er det skjermen som får mest fokus i media og offentlig debatt, og ikke poteten. 

«The nuanced picture provided by these results is in line with previous psychological and epidemiological research suggesting that the associations between digital screen-time and child outcomes are not as simple as many might think.»

Przybylski & Orben, 2019

Men det må også sies at både poteter og teknologibruk i liten grad var assosiert med barn og unges velbefinnende. Med andre ord så kan fortsatt både skjerm og poteter trygt konsumeres, om vi skal tro funnene her. Men alt med måte. For korrelasjoner forteller oss også at poteter kan føre til en økt risiko for type 2 diabetes.

Nye nasjonale helseråd – bør man droppe all skjermtid?

Når det kommer nye nasjonale helseråd drukner mediene i tabloide overskrifter. Mange foreldre er bekymret. Er en hel generasjon fortapt på grunn av uvettig skjermbruk? Her får du svaret.

Handler først og fremst om stillesitting

Den 9. mai ble Helsedirektoratets nye råd om fysisk aktivitet og stillesitting lansert, og når det kommer nye helseråd blir selvsagt overskriftene «Dropp all skjermtid for de minste barna» og «Fraråder all bruk av skjermtid». Det er viktigere å tegne et bilde av skjermen som problemet, enn å få frem nyansene i rådene. Jeg har sett på presentasjonen fra Helsedirektoratet og lest anbefalingene. Rådene omhandler både fysisk aktivitet og skjermtid, men jeg vil her fokusere på det som får mest medieoppmerksomhet: skjermtid for barn og unge.

Disse rådene har tatt utgangspunkt i rådene som kom fra WHO i 2019 og 2020. Allerede i 2019 skrev jeg om medias vinkling knyttet til rådene fra WHO, og den gang innrømte WHO til NRK at forskningsgrunnlaget var tynt. Med andre ord handler disse rådene først og fremst om stillesitting, og ikke det som skjer på skjermen. Det er riktig at skjermtid for barn under 1 år frarådes. Men det frarådes også for eksempel at barn skal sitte fastspent i en bil over lengre tid.

Dette sier rådene om skjermtid

Mens skjermtid for barn under 1 år altså frarådes, bør skjermtiden for barn mellom 1-5 år begrenses til 1 time. Men det understrekes også at rådene ikke bør gå utover skjermtiden som brukes til læringsøyemed. Dette er en viktig nyanse med tanke på debatten om digitale verktøy i barnehagen.

For barn mellom 6-17 år anbefales det at passiv skjermtid begrenses. Ifølge Helsesdirektoratet er dette «…tid der det ikke er interaksjon med andre eller noen fysisk aktivitet involvert». Skjermtid trenger ikke å være passivt. De ønsker å formidle at balanse er viktigst.

For de eldre barna bør ikke rådene gå utover «…pedagogisk bruk av digitale læremidler til skolearbeid». Og at «…spesiell oppmerksomhet bør rettes mot passiv skjermtid på fritiden». Spill er mer aktivt enn skjermtid uten «…fysisk aktivitet, bevegelser eller samhandling».

I Helsedirektoratets presentasjon av rådene anerkjenner de at barna lever i en digital verden, og at digital kompetanse er viktig å lære. Men at det er nettopp dette med balanse som er viktig, og at barna må være fysisk aktive. Ifølge psykologispesialist Gaute Godager må man se an barnet. Dette med å se an barnet og den helhetlige balansen er også rådet fra Helsedirektoratet.

Kan lærere kreve at elever har på kamera?

Det pågår nå en debatt om hvorvidt lærere kan kreve at elevene har på webkamera i nettundervisning. Det finnes flere argumenter både for og imot. Her argumenterer jeg for hvorfor jeg mener at lærere hverken kan eller bør kreve dette.

Vanlige argumenter

Et vanlig argument som dukker opp i debatten rundt bruken av webkamera er at det er demotiverende for læreren å se i en svart skjerm. At læreren har et ønske om å se elevene mens vedkommende underviser handler mer om lærerens ønsker enn elevenes læring. 

Et annet argument jeg har sett er at elevene ikke kan skru av bildet i et ordinært klasserom. Dette er et dårlig argument siden det digitale klasserommet skiller seg fra det fysiske klasserommet. Det er ikke vanlig at elevene alltid sitter i ring i et fysisk klasserom med blikkontakt. Det vanlige er at elevenes blikk er rettet mot læreren dersom læreren foreleser eller kommer med informasjon. 

Det de fleste argumentene jeg har sett har til felles er at de ikke kan regnes som pedagogiske argumenter. Det kan være mange årsaker til at elevene ikke ønsker å skru på webkamera. Og ser man på forskningen på nettundervisning finnes det flere gode argumenter for å vurdere nøye når kamera skal være avslått eller ikke.

Pedagogisk gevinst av kamera?

Selv om det finnes flere eldre studier som kan vise til positive sider ved å skru på kamera, er de studiene jeg har sett av en eldre dato og baserer seg i stor grad på selvrapportering. Man bør likevel spørre seg hva man får igjen ved å skru på kamera, og hva man risikerer å miste ved å skru det av. I en fersk rapport fra Høgskolen i Innlandet hevdes det at det er «…en signifikant sammenheng mellom svarte skjermer og læringsutbytte». Basert på artikkelen kan det se ut som at det er brukt spørreundersøkelse til datainnsamling.

Med tanke på at det er snakk selvrapportering kan man ikke konkluderer med at studentene får lavere læringsutbytte. Opplevd læringsutbytte er ikke det samme som oppnådd læringsutbytte. Det er heller ikke sikkert at det er snakk om en årsakssammenheng. Resultatene kan for eksempel dreie seg om korrelasjoner der det er studentene som i utgangspunktet opplever lavere læringsutbytte som skrur av kameraene. Selv om artikkelen har blitt brukt som et argument for at elevene må skru på kamera, hevder en av forfatterne av rapporten at man ikke bør kreve at studentene skal skru på kamera. Og ser man på andre studier kan mye tyde på at det er mer nyansert enn det rapporten fra Høgskolen i Innlandet viser.

I en kanadisk studie fra 2014 ble det utforsket hvilken verdi bruken av webkamera spilte inn på den pedagogiske interaksjonen i fremmedspråkopplæringen. Utvalget bestod av 40 studenter, der halvparten brukte kun lyd, mens den andre halvparten brukte både video og lyd. Resultatene av studien viste at bruken av webkamera var mindre kritisk enn forventet, og at studentene viste høyere forståelse ved kun bruk av lyd.

I en kvalitativ studie fra Macquarie University i Australia ble 20 erfarne nettlærere, og 20 studenter intervjuet om holdningene deres knyttet til bruken av webkamera. Studien viste at webkamera kun ble brukt en kort periode i starten av kurset, men at de senere ble slått av. Grunnen til at de slo av kameraene var at de opplevde det som mer utmattende, at de opplevde økt selvbevissthet ved bruk, og på grunn av forhold knyttet til personvernet.

Zoom-utmattelse

Begrepet «Zoom fatigue», eller Zoom-utmattelse på norsk, er et begrep som har blitt aktualisert med utbredelsen av digital hjemmeskole og nettmøter. Dette er en form for utmattelse som skjer etter lange perioder med videobasert undervisning eller møter. Ifølge professor Scott Debb ved Norfolk State University kommer dette av at mye av kroppsspråket forsvinner i videomøter, og at vi derfor bruker mer energi på å tolke kroppsspråket. 

I tillegg blir Zoom-utmattelsen kraftigere ved følelsen av å bli sett på, og samtidig se seg selv. Flere elever opplever det som ubehagelig å bli stirret på en hel undervisningsøkt. Dette vil heller ikke vært normalt i et ordinært klasserom, og opplevelsen av langvarig blikkontakt vil for noen kunne oppleves som truende. For utsatte elever vil det derfor kunne være en stor belastning å måtte skru på kamera.

Hva er lov?

Etter min mening handler debatten om bruken av webkamera mer om prinsipielle, etiske og pedagogiske hensyn fremfor de juridiske. Samtidig vil krav om bruk av webkamera i flere tilfeller være på kant med elevens rett til personvern. Og i noen tilfeller vil det kunne gjelde hele husstanden til eleven. I perioder med mye hjemmekontor og hjemmeskole kan det hende at elevene må bruke sofaen eller kjøkkenbordet som arbeidsplass.

For noen vil det kunne være flaut at andre ser hvordan de har det hjemme. Ifølge Simon Thomson ved Universitetet i London er bruken av webkamera teknisk sett en invasjon i privatlivet. Det finnes riktignok ulike metoder for å endre bakgrunnen på, men som Thomson skriver så er ikke denne funksjonaliteten alltid perfekt. For selv om man skrur på diffus bakgrunn vil likevel andre personer i rommet kunne komme i fokus. 

Tolkningen av lovverket vil kunne variere fra skoleeier til skoleeier. På grunn av den pågående pandemien ønsker ikke Datatilsynet en streng håndheving av regelverket. Samtidig skriver de i sine råd at det er mulig å gjennomføre hjemmeundervisning på gode personvernvennlige måter, som for eksempel ved at «…alle som er pålogget utenom læreren har avslått mikrofon og kamera». For å finne ut hvordan den enkelte skole praktiserer håndhevelsen av lovverket, kan man ta kontakt med den personvernansvarlige på den enkelte skole, kommune eller fylkeskommune.

Hva er god praksis?

Ifølge dosent Hilde Larsen Damsgaard ved Universitetet i Sørøst-Norge skaper ikke tvang gode læringsbetingelser. Ifølge Torrey Trust ved University of Massachusetts bør ikke elevene tvinges til å ha på kamera, og dersom noen velger å ha på kamera bør de kunne velge egne bakgrunner.

Min erfaring som nettlærer er at terskelen for å skru på kamera er mindre for elevene når de snakker med kun lærer, i grupper eller en-til-en med andre elever. I stedet for å bruke krav og tvang, vil jeg heller anbefale å komme med hyggelige tilbakemeldinger når elevene velger å skru på kameraene. Og dersom noen vegrer seg for å slå på lyden, vil tekstchatten være et godt alternativ. Ifølge Centre for Innovation in Education ved Universitetet i Liverpool kan for eksempel bruken av profilbilder og emojier kunne bidra til å kunne skape en positiv sosial tilstedeværelse. Man kan gjerne oppfordre elevene til å ha på kamera i de tilfellene det tilfører noe ekstra til undervisningen, men man bør opplyse elevene om at det også er greit at det er av. Elevene vet hvor enkelt det er å ta skjermbilder og skjermvideo, og hvordan disse spres gjennom lukkede grupper i sosiale medier.

Dersom nettundervisningen i utgangspunktet ikke var planlagt som en del av den ordinære undervisningen bør man huske at elevene eller studentene ikke har søkt seg inn på nettskole. I slike tilfeller bør man som pedagog utøve både fleksibilitet og forståelse for hvordan ulike elever håndterer denne ekstraordinære situasjonen. Noe av det viktigste en lærer kan gjøre er å skape gode og trygge rammer for elevene. Ved å stille krav om bruk av webkamera vil man kunne risikere å ramme de sårbare elevene. Derfor er det utrolig viktig med god dialog med elevene. Så får heller lærerens frustrasjon over svarte skjermer komme i andre rekke.

Unyansert om «de digitale prøvekaninene»

Etter å ha fulgt debatten om nettbrett i skolen over flere år, var det interessant å få et dypere innblikk i meningene til en av det siste årets største kritikere av nettbrett i skolen. Her kommer en kritisk gjennomgang av boken «De digitale prøvekaninene» av Gaute Brochmann sett fra et lærerperspektiv.

Bakgrunnen for boken

Det siste året har arkitekt Gaute Brochmann blitt et nytt navn i debatten om digitale verktøy, og han har i stor grad fått legge premissene for debatten. Da nettbrett skulle innføres på skolen til datteren hans fant han ikke svaret på «hvorfor». I stedet for å søke videre, valgte Brochmann å skrive en kronikk. Han har fått svar fra skolesjefen i Lillehammer kommune både i kronikkform og i debatt. Også undertegnede har forsøkt å svare på hans spørsmål om «hvorfor». Det tyder på at svarene ikke var gode nok, siden han i stedet valgte å skrive en bok.

I forordet til boken kan det se ut til at Brochmann forsøker å komme eventuelle kritikere i forkjøpet ved å skrive at ulike fagfolk vil kunne hevde at boken er overfladisk og forenkler problemstillingene. Med denne spådommen kan det neste se ut som at han forsøker å avvæpne kritikerne allerede før boken er lest. Og akkurat på dette punktet har faktisk Brochmann helt rett; jeg skal her argumentere for hvorfor boken er nettopp overfladisk og forenkler problemstillingene.

Anekdotiske bevis og tynt faktagrunnlag

Ifølge Brochmann selv så har han ikke «…snakket med én eneste person fra teknologifeltet som støtter dagens utvikling» og at unge IT-folk han snakker med synes at «…bruken av skjerm i all undervisning virker fullstendig meningsløs» (s. 62). Ikke bare er dette anekdoter, men det siste utsagnet er også et stråmannsargument siden skjerm i dag ikke brukes i «all undervisning». Og dersom disse IT-folkene han snakker med ikke har pedagogisk bakgrunn, kan man også stille spørsmålstegn ved relevansen av disse anekdotene.

Det er mange eksempler på at Brochmann plukker forsking som passer inn i hans narrativ, og at han utelukker forskning som ikke samsvarer med dette narrativet. For eksempel hevder Brochmann at forskning viser at det er problemer knyttet til det å blande spillmekanismer og belønningssystemer med læring. I boken baseres dette på et veldig tynt faktagrunnlag. For en lærer som har skrevet masteroppgave om utvikling av læringsspill er det nesten fascinerende hvordan nyansene som ligger i dette forskningsfeltet har blitt utelatt. Jeg forstår at man må begrense seg når man skriver en bok, men samtidig bør man være forsiktig med å konkludere på et så tynt grunnlag som dette. 

Læring = lesing?

I det ene kapittelet begrenses læring til å handle om lesing og leseforståelse. Blant annet blir det europeiske forskningsnettverket E-READ omtalt. Brochmann oppsummerer funnene som ble nedskrevet i den såkalte Stavanger-deklarasjonen, som innholder forskningsnettverkets funn og konklusjoner. En metastudie viste riktignok at leseforståelsen for lange informative tekster var bedre på papir enn skjerm, men som Brochmann selv skriver så viste svarene at «…det finnes andre typer tekster der skjerm gir like gode resultater» (s. 54). Det han derimot unnlater å nevne, er konklusjonen om at skjermlesing vil være uunnværlig i fremtiden og at elevene må lære lesestrategier for skjerm.

I et forsøk på å forsvare papirbokens fortreffelighet argumenterer Brochmann med at det går veldig fort å bla opp i en bok og finne det man leter etter. Da kan jeg informere han om at man kan gjøre det samme i digitale bøker. I tillegg har man en søkefunksjon i digitale tekster som gjør søket enda raskere. Utover dette kan du også få teksten opplest for deg, den er lett å ta med overalt, du kan justere skriftstørrelse, kontraster og masse annet. Som den nevnte Stavanger-deklarasjonen påpeker:

«Digital text offers excellent opportunities to tailor text presentation to an individual’s preferences and needs. Benefits for comprehension and motivation have been demonstrated where the digital reading environment was carefully designed with the reader in mind.»

Stavanger-deklarasjonen

Vi vet ikke…

Brochmann hevder at han har sett på materialet som «den offisielle forskningen på IKT i skolen» viser til, og at det er «…ingen kunnskap her om digitale læremidler er bra eller dårlig» (s. 44).  På samme side siteres forsker Øystein Gilje på at «…vi nesten ikke vet noe som helst om læringseffekten av digitale hjelpemidler i grunnskolen» (s. 44). Gilje har selv i etterkant uttalt til Klassekampen at: «Dette var en spissformulert uttalelse, som ble sagt som en innledning til et lengre foredrag hvor jeg nyanserte påstanden». Han mener videre at Brochmann mangler de nyanserte beskrivelsene fra klasserommene. I «De digitale prøvekaninene» hevdes det at ledende skoleforskere diskvalifiserer forskning som viser «negative resultater» av IKT i skolen. Da er det ironisk at denne boken nesten utelukkende omtaler forsking som viser de negative sidene.

I boken kritiserer Brochmann kvalitativ skoleforskning. Han hevder at «…mer eller mindre strukturerte intervjuer utgjør et altfor svakt kunnskapsgrunnlag til å si noe fornuftig om den digitale skolen» (s. 36). Jeg er enig i at man bør bruke ulike metoder innen skoleforskning, men samtidig vil det i denne sammenhengen være vanskelig å finne enten/eller-svar, fordi det handler om menneskelige opplevelser og erfaringer. Eksempelvis stiller han følgende spørsmål senere i boken: «Hvor vanskelig kan det være å sette ti unger foran en skjerm og ti unger med en bok i hendene, og så teste hvem som lærer mest av å lese samme tekst?» (s. 44). Dette er et veldig forenklet syn på skoleforskning, og igjen begrenser Brochmann læring til å dreie seg om å lese tekster. Hvordan han mener at vi skal måle læringen skriver han heller ingenting om.

Unyansert

En stor svakhet med denne boken er at det blandes sammen ulike aldersgrupper og forskningsfelt. Det skrives om alt fra barnehagebarn og førsteklassinger til studier på eldre elever og studenter. Alt fra nettbrett i skolen, til spillavhengighet og depresjoner har fått en plass i boken. Det kan oppleves som både rotete og uredelig siden det, etter det jeg har forstått, er den tidlige innføringen av personlige nettbrett i skolen som forfatteren forsøker å kritisere.

Mitt inntrykk etter å ha lest boken er at Brochmann har liten kjennskap til hvordan digitale verktøy blir brukt i skolen i dag. Han skriver følgende om digitale løsninger i skolen: «Men der digitale løsninger hjemme og på jobben reguleres av hva som faktisk fungerer eller ikke, er skolen i langt større grad preget av tro og ideologi» (s. 10). Med dette uttrykker han liten tiltro til lærerne som daglig tar i bruk digitale verktøy i sine klasserom.

For det er ikke bare Gilje som får gjennomgå. Mot slutten av boken trekkes også lærer Simen Spurkland i tvil, ved at Brochmann sammenligner Spurklands logikk med amerikanske NRAs slagord «Guns don’t kill people, people do». For de av oss som kjenner til Spurkland, så er dette en åpenbar mistolkning av hans syn. Brochmann omtaler Spurkland tidligere i boken i samme avsnitt som han skriver om «nyfrelste lærere» og beskriver den enkelte lærernes rolle i edtech-bransjen som «nyttig idiot». Det er kanskje forståelig at Spurkland senere i kronikkform har omtalt Brochmanns angrep som «sjofelt». Det skal også sies at Brochmann selv sammenligner innføringen av nettbrett i barneskolen med barn som tilvennes alkohol med utvannet vin, og skyting med luftvåpen i femårsalderen.

Brochmann gjør et poeng ut av at Google samler inn stordata, og blander dette inn i debatten om nettbrett i skolen. Også her mangler han nyansene. I starten av ett av kapitlene henviser Brochmann til en artikkel i Aftenposten om at «Datatilsynet undersøker om det er lovlig å bruke Google i skolen». Han skriver videre at det er forretningsidéen til Google å samle inn data om brukerne, og at dette kan bety slutten for Chromebooks i skolen. Det han unnlater å nevne er at Google i nettopp samme artikkel svarer at de i skolesammenheng kun lagrer kundedata for å kunne tilby tjenestene sine, og at disse ikke blir brukt til reklame eller til andre kommersielle formål. Det er ingenting som skiller Google eller andre tilbydere når det gjelder lovverket. 

Bør personlige skjermenheter i barneskolen avvikles?

Konklusjonen til Brochmann etter å ha jobbet med boken er at «Den generelle bruken av personlige skjermenheter i barneskolen må avvikles» (s. 108). Ikke bare høres dette usannsynlig ut, men det er heller ingen ønskelig vei å gå dersom vi skal møte utfordringer knyttet til bruken av digitale verktøy. Jeg opplever at Brochmann konkluderer på veldig tynt grunnlag – i hvert fall om han baserer det på kildene i sin egen bok.

I utgangspunktet synes jeg det er bra at Brochmann retter et kritisk søkelys mot skoleeiere, politikere og IT-bransjen. Men for å være kritiske må vi samtidig forholde oss til nyansene og et større faktagrunnlag enn det Brochmann forholder seg til. Det kan nesten virke som om han har hoppet inn i en debatt som han ikke har fulgt tidligere, eller som han ikke har forutsetning for å mene noe om, men som han nå har bestemt seg for å mene noe om. 

Boken er ikke bare unyansert, men den bidrar også til et polariserende narrativ. At boken er unyansert bekreftet Brochmann selv i en debatt den 22. september, og begrunnet det med at det var en «retorisk nødvendig» for å kunne ta «de svakes part». Derfor er det kritikkverdig at han i så stor grad har fått styre premissene for debatten om pedagogisk bruk av IKT det siste året.

Blir barn smartere av å skrive for hånd?

En gjenganger vi ofte ser i nyhetsbildet er dikotomien om papir vs. skjerm. Med jevne mellomrom dukker det opp unyanserte mediesaker som tar opp dette temaet. Nå er det Gemini og forskning.no som har skrevet om temaet under overskriften «Derfor blir barn smartere av å skrive for hånd», men også NRK og Dagsrevyen har fanget opp saken. Studien skal altså ifølge mediedekningen bevise at barn husker mer og blir smartere av å skrive for hånd enn ved å bruke tastatur. Men blir de egentlig det?

Ukritisk mediedekning

Opphavet til mediedekningen av denne saken er nyhetsartiklene hos Gemini og forskning.no som jeg nevnte innledningsvis. Dette fremstår nok for de fleste som uavhengig journalistikk, men det er viktig å merke seg at NTNU er medeiere av Gemini. I tillegg kan man se øverst i artikkelen på forskning.no at også denne er produsert og finansiert av NTNU. Gjør man et raskt søk på journalisten som har skrevet artiklene, Anne Sliper Midling, finner vi raskt ut at hun er en senior kommunikasjonsrådgiver i kommunikasjonsavdelingen hos NTNU.

I innslaget om studien i Dagsrevyen 15. september hevdes det innledningsvis at forskere for første gang har «…målt hjerneaktiviteten til barn i ulike læringssituasjoner». På spørsmål fra NRK om barn blir smartere av å skrive for hånd, svarer en av forskerne fra studien med et rungende «JA, det tror jeg!». 

Ingen kritiske røster trekkes inn i innslaget til NRK, men det trekkes inn anekdoter fra elever og en lærer fra én skole. Selv om utvalget i studien består av elever fra Steinerskolen besøker NRK Buvik skole, som er en offentlig skole i Skaun kommune, der læreren hevder at hun tror at elevene lærer raskere av å skrive med blyant.

Hva sier studien?

Studien er gjennomført av Eva Ose Askvik, F. R. (Ruud) van der Weel, og Audrey L. H. van der Meer ved NTNU. De ønsket å finne ut hvilke strategier som er mest effektive for optimal læring i klasserommet. 

Utvalget skulle få et ord opp på skjermen og:

  • skrive ordet for hånd med digital penn
  • skrive ordet med høyre pekefinger på tastatur
  • tegne det som beskriver ordet med digital penn

Det argumenteres med at siden digitale enheter i økt grad erstatter tradisjonell skriving for hånd, så er det viktig å se på langtidseffektene av denne praksisen. Flere av argumentene for bruk av håndskrift hentes fra van der Meer og van der Weels tidligere studie fra 2017. Denne studien har jeg gjennomgått i et annet innlegg. 

På samme måte som denne nylige studien, ble også studien fra 2017 kun gjennomført med digitale verktøy, til tross for at også den ble tatt til fordel for at man burde bytte ut PC med penn og papir. Studien fra 2017 viste heller ikke at barna lærte mer av å skrive for hånd, slik det har blitt påstått i media.

Betyr ulik hjerneaktivitet at barn blir smartere?

Hjerneaktiviteten til utvalget ble målt med sensorhetter og EEG-måling. Forskerne skriver selv i teoridelen av studien at den kognitive nytteverdien av EEG er omdiskutert. 

I gjennomføringen av studien ble kun 5 sekunder av hjerneaktiviteten i starten av hvert ord målt.  Kun ordene som ble håndskrevet eller tegnet ble vist på skjermen, mens det som ble tastet på tastaturet ikke ble vist. Med andre ord skrev de i praksis på et tastatur som ikke var tilkoblet noen skjerm, og dermed uten noen form for respons eller visuell stimuli. Dette kan ifølge forskerne selv ha gitt utslag på resultatet:

«The fact that the words produced by the participants did not appear on the screen may have affected the participants’ attention in trying to write as correctly as possible. Typewriting with only the index finger may also have been unfamiliar and could have contributed to the need for increased attention.»

(Askvik, van der Weel, van der Meer, 2020)

Ifølge forskerne kan vi i funnene se at hjerneområder som skal være viktige for minne og koding av ny informasjon hos de voksne er mer aktiverte når det skrives eller tegnes for hånd, enn ved bruk av tastatur. 12-åringene hadde den samme aktiveringen i hjernen, men i mindre grad enn de unge voksne. Forskerne innrømmer at koblingen mellom bruk av tastatur og læring fortsatt er uklar:

«However, as this activity was desynchronized and differed from when writing by hand and drawing, its relation to learning remains unclear.»

(Askvik, van der Weel, van der Meer, 2020)

Selv om en hjerneforsker kanskje vil kunne påstå at ulik hjerneaktivitet er evidens for læring, vil måling av hjerneaktivitet for å «bevise» læring kunne anses for å bidra til et reduksjonistisk syn på læring siden læring er så mye mer.

Lite og selektivt utvalg

Noe av det første jeg legger merke til i studien er det lille utvalget. Forskerne har valgt ut 12 unge voksne med gjennomsnittsalder på 23,58 år, og 12 barn med gjennomsnittsalder på 11,83 år. Med andre ord et svært lite utvalg. I forkant av dette hadde de ekskludert barn som var venstrehendte eller hadde dysleksi, ADHD eller var født prematurt. De skulle i tillegg ha veldig god erfaring med løkkeskrift og tegning.

«The school-aged children were recruited from 7th graders at the Waldorf school in Trondheim, who are very used to cursive handwriting and drawing.»

(Askvik, van der Weel, van der Meer, 2020)

Det som kanskje er mest spesielt er at elevene ble rekruttert fra en Waldorf-skole, altså Steinerskolen. Steinerskolen har sine egne læreplaner, og baserer seg på pedagogikk utviklet av antroposofen Rudolf Steiner. Ifølge Steiners skrifter så kunne tastatur føre til hjerteproblemer og andre fysiske problemer senere i livet (Sandberg og Kristoffersen, 2010). Steiner hadde også en oppfatning om tastenes plassering på skrivemaskiner (som i stor grad minner om tastaturene vi bruker i dag):

«As you know, typewriter keys are not arranged according to any spiritual principle, but according to frequency of their use, so that we can type more quickly. Consequently, when the fingers hit various keys, the flashes of lightning become completely chaotic. In other words, when seen with spiritual vision, a terrible thunderstorm rages when one is typing.»

(Mitchell, 2012) 

De fleste lærere ved Steinerskolen deler neppe ukritisk Steiners syn på teknologi og læring, da Steinerskolen blant annet har opplæring i eksempelvis touch-metoden. Men de har fritak fra å bruke data frem til 6. klasse.

Rudolf Steiners syn på teknologi og bruken av teknologi i Steinerskolen kunne sikkert fått sitt eget innlegg, men det er liten tvil om at dette er en elevgruppe som passer godt til å gjøre de funnene forskerne hevder å ha gjort.

Kun digitale verktøy ble brukt

Det ironiske er at det i innslaget i Dagsrevyen fremstilles som at det er penn og papir som er avgjørende for at barnet blir smartere. Likevel ble hverken penn eller papir brukt i studien. Datamaskiner med trykkfølsomme skjermer av typen Microsoft Surface Studio ble brukt. Antageligvis de samme maskinene NTNU fikk gratis til sin forrige studie, som ble finansiert av Microsoft for å markedsføre den samme datamaskinen.

Nei, barn blir ikke smartere av håndskrift

Jeg har ikke selv bakgrunn innen nevrovitenskap, så jeg har derfor ikke forutsetning for å vurdere forskernes kompetanse på måling av hjerneaktivitet. Men med utgangspunkt i denne studien er det lite eller ingenting som tilsier at vi kan konkludere at barn blir smartere av håndskrift enn å bruke tastatur, selv om dette hevdes gjennom mediedekningen. I studiens konklusjon får vi et noe mer nyansert bilde:

«It is important to note that the present study did not attempt to suggest that we should prohibit digital devices in the classroom and go back to traditional handwriting in all levels of education.»

(Askvik, van der Weel, van der Meer, 2020)

På grunn av det lave utvalget og utvelgelseskriteriene er det vanskelig å i det hele tatt generalisere noen av funnene fra denne undersøkelsen. Man kan strekke seg til å si at 12 barn fra Steinerskolen, som hadde mye erfaring med skriving og tegning, og som ikke hadde hverken dysleksi, ADHD eller var født premature, hadde en annen hjerneaktivitet når de skrev med løkkeskrift enn ved å skrive med én finger på et tastatur uten skjerm. Men å påstå at dette beviser at barn blir smartere av skrive for hånd enn ved bruk av tastatur er usant og grenser til det useriøse.

Referanser

Askvik, Eva Ose; Van der Weel, Frederikus; Van der Meer, Audrey. (2020) The importance of cursive handwriting over typewriting for learning in the classroom: A high-density EEG study of 12-year-old children and young adults. Frontiers in Psychology. vol. 11.

Sandberg, K. A. og Kristoffersen, T. K. O. (2010). Det de ikke forteller oss – Steinerskolens okkulte grunnlag. Cappelen Damm.

Falske nyheter om koronaviruset

Falske nyheter og informasjon om koronaviruset sprer seg raskt i sosiale medier. Nå verserer det flere forskjellige tekster som tilsynelatende skal se ut til å være råd fra en italiensk lege.

Tekstene er trolig direkte oversatt fra engelsk eller italiensk og én av de begynner slik:

«RÅD OM CORONAVIRUS FRA ITALIENSK LEGE

Dette er et utdrag fra en anbefaling fra den italienske legen Dr. Lidia Rota Vender om hvordan man skal forholde seg til Corona-viruset. Hun er spesialist i hematologi (læren om blodet og dets sykdommer) og hjertekarsykdommer. Rådene er noe annerledes enn de vi får her i Norge, så bruk eget skjønn:»

Ved et raskt søk så finner man raskt bekreftelse på at Dr. Lidia Rota Vender faktisk er lege, hematolog og styremedlem i ALT – en italiensk forening som jobber for å bekjempe trombomse og kardiovaskulære sykdommer. Men faktainformasjonen stopper egentlig der, og det er lite som tyder på at vedkommende har sagt det som hevdes i teksten.

Merkelige og usanne råd

Én av påstandene er at koronaviruset ikke gir «…forkjølelsessymptomer som tett og rennende nese og katarrhoste, men tørr hoste». Leser man derimot rådene fra Helse-Norge så ser man at symptomene ligner de man ser ved forkjølelse og influensa. Og WHO skriver at de vanligste symptomene er feber, slitenhet og tørrhoste, og at noen som blir infisert kan oppleve verking og smerte, tett nese, rennende nese, sår hals og diaré.

«Unngå kalde drikker og isbiter», lyder et annet tips. Helt uten kildehenvisning eller dokumentasjon. Akkurat som tipset om at viruset dør om det «…blir utsatt for temperaturer over 26-27 grader», og at vi derfor bør drikke masse varm drikke fordi det «nøytraliserer» viruset. Siden menneskekroppens temperatur ligger på rundt 37,5 grader bør vi vel ifølge rådene ikke bekymre oss i det hele tatt?

Det oppfordres i tillegg til å ta i bruk ansiktsmaske – og at det ikke trenger å være en spesialmaske. Ifølge Folkehelseinstituttet er det derimot lite som tyder på at munnbind har noen effekt utenfor helsetjenesten.

Dette er bare noen av de mange tvilsomme «helserådene» som er fabrikkert for å tilsynelatende komme fra en ekte lege.

Opphavet til meldingen

Det er ofte vanskelig å finne opphavet til slike meldinger, og ofte gjør avsenderen alt for å ikke være sporbar. Det vanlige er å oppfordre til å kopiere og lime inn teksten i stedet for å dele. I dette tilfellet kan det se ut til at meldingen opprinnelig stammer fra WhatsApp, og er en kombinasjon av ekte og falsk informasjon.

Det ironiske er at budskapet i meldingen er at: «Man stopper ikke viruset med panikk, men med intelligens».

Ikke del falsk informasjon

Vær alltid kritisk og skeptisk til kjedemeldinger i sosiale medier. Å dele falsk informasjon om helserelaterte forhold kan i verste fall være farlig. Du vet heller aldri hva som er hensikten til den som opprinnelig deler informasjonen. Søk heller informasjon fra troverdige kilder, og følg rådene fra myndighetene.

Eksempler er:
FHI
WHO
CDC

Skjerm eller skjerming?

På Facebook spør Cappelen Damm om det har blitt for mye skjerm i det siste, og hevder at «Ekspertene er enige om at bøker er bedre for barna”. Men er det egentlig så unyansert?

Enten eller? Eller både og?

I artikkelen det lenkes til argumenteres det med at stadig flere foreldre i Silicon Valley begrenser barnas bruk av skjermer. At foreldre styrer barnas skjermbruk bør ikke anses som spesielt spektakulært, men det er heller ikke et argument for at skjermene nødvendigvis bør erstattes av bøker. Og hvorfor må man erstatte det ene med det andre? Hvorfor ikke anerkjenne at vi trenger både skjerm og bøker?

Anbefalinger fra WHO

Anbefalinger fra WHO om småbarn og skjermbruk blir brukt som argument mot skjerm. Jeg har tidligere gjennomgått rapporten fra WHO i et tidligere innlegg. Det Cappelen Damm ikke nevner er at disse anbefalingene ikke omhandler lesing. I anbefalingene fra WHO handler det om å begrense skjermtid for å unngå stillesitting. Med andre ord blir det litt rart å trekke disse anbefalingene inn som et argument for å erstatte skjerm med bøker. Det er heller ingen som argumenterer mot mer fysisk aktivitet.

Udokumenterte påstander

Videre kommer det frem i artikkelen at Brochmann, som det siste halvåret har vært aktiv i debatten rundt digitale verktøy i skolen, jobber med en bok om temaet. Han hevder at ingen kunne svare ham på hvorfor bøkene ble erstattet av nettbrett, og at «alle» er enige om at skjerm er problematisk. Han hevder videre at bruk av skjerm går utover leseferdighetene , uten å dokumentere disse påstandene. Han fremstiller bruk av skjerm i skolen som en kaotisk tilstand der «ingen» vet hvorfor nettbrett skal brukes i skolen. Som jeg har skrevet i en kronikk til Brochmann, så spør jeg om det er fordi han ikke har spurt fagfolk.

Han argumenterer videre med at private skoler i USA tar ut nettbrettene fra undervisningen, som at vi bør følge deres eksempler. Men han forteller ikke at dette dreier seg om Steinerskoler (Waldorfskoler) basert på Rudolf Steiners teori om at barn utvikler seg i 7-årsstadier, og ikke er modne for teknologi før de er tenåringer. Dette er forøvrig skoler der 1/3 av barna ikke er vaksinerte. Er det relevant for norsk skole hvor enkelte amerikanere velger å sende barna sine på skole? Så hvorfor er nettopp dette skoler vi bør etterfølge praksisen til? Gjelder det også vaksinasjon? Eller gjelder det bare for skjerm? Mener Brochmann at det er Steiners pedagogikk vi bør følge i den norske offentlige skolen?

Hva sier egentlig ekspertene?

For skal vi se hva forskerne og ekspertene sier så er det ikke så ensidig og unyansert som det Cappelen Damm og Brochmann hevder. Jeg har tidligere gjennomgått studier på lesing på skjerm, og i en stor metaanalyse fra 2018 konkluderes det med digital lesing vil være uunngåelig i fremtiden, og barna derfor må lære å lese på skjerm. Ifølge Stavangererklæringen, som er en slags oppsummering fra forskningsprosjektet EREAD, ble det konkludert med at man må lære lesestrategier for skjerm. Og ser vi på funn fra EPIRLS, viser rapporten at norske barn leser godt på skjerm.

Påstandene fra Cappelen Damm og Brochmann hviler på en falsk dikotomi om at det handler om skjerm mot bøker. Har Cappelen Damm selv glemt at de gir ut ebøker? De hevder at daglig leder i Foreningen !les hevder at skjermbruken må begrenses. Jeg kan ikke selv finne disse utsagnene, men jeg ser at hun ønsker mer leseglede. Og lesegleden er uavhengig av om teksten leses på skjerm eller papir. Så la oss heller slå et slag for mer leseglede enn å sette skjerm og bøker opp mot hverandre.

Tips til bruk av mobil i skolen

Mobil læring er ifølge Crompton (2013a) definert som «learning across multiple contexts, through social and content interactions, using personal electronic devices». Jeg har tidligere skrevet om mobilforbud, mobilhotell, og nettmobbing og mobil.

Mobil i skolen åpner for nye muligheter. Her får du noen tips til hvordan mobilen kan tas i bruk i klasserommet.

Kamerafunksjonen

Dersom alle elevene har tilgang på en smarttelefon betyr dette også at elevene har tilgang til kamera. Dette åpner for nye muligheter som ikke fantes tidligere. På yrkesfag kan man eksempelvis benytte kamerafunksjonen for å dokumentere arbeidsoppdrag eller praksisopplæring. Man kan også produsere instruksjonsvideoer av praktisk arbeid, som kan deles med medelever.

Kamerafunksjonen åpner også for muligheten til å scanne dokumenter, med apper som for eksempel Office Lens. Da får man digitalisert og samlet alle dokumentene på samme sted.

Lydopptak

Lydopptakeren på smarttelefonen er en fin mulighet for muntlig arbeid. Dette åpner for at elever kan vurderes for muntlig arbeid utover det som praktiseres i klasserommet. Ved å ta i bruk plattformer som SoundCloud, har også læreren mulighet til å legge inn skriftlig tilbakemeldinger ulike steder i lydfilen.

Kalenderverktøy

En fordel med å bruke kalenderverktøy som Google Calendar eller Outlook-kalenderen er at de kan deles med andre lærere og elever slik at de kan få tilgang til den via mobiltelefonen.

Second screen

Second screen vil si at man tar i bruk en tilleggsskjerm for å øke brukeropplevelsen. Et godt eksempel på dette er Kahoot og Mentimeter, der man tar i bruk mobiltelefoner (eller andre digitale enheter) og en hovedskjerm for å skape en annen brukeropplevelse enn den man tradisjonelt opplever ved bruk av én enkelt skjerm.

For de fleste lærere er nok Kahoot mest bruk for å gjennomføre enkle quizzer, men slike verktøy kan også fungere som kraftfulle presentasjonsverktøy. Som lærer kan man legge inn engasjerende spørsmål, og i etterkant av spørsmålene kan man skape en dialog i klasserommet rundt responsen på spørsmålet.

NRK om barn, autisme og skjermbruk

I en artikkel fra NRK datert 25. april 2019 presenteres nylige anbefalinger fra WHO om småbarn og skjermbruk. Jeg har tidligere kritisert narrativet om teknologi i media. Både når det gjelder leseferdigheter på skjerm og om håndskrift.

Anbefalinger fra WHO

Anbefalingene fra WHO er at barn må være fysisk aktive, få nok søvn, og at skjermtid bør begrenses. For barn mellom 0 til 2 år anbefales ingen skjermtid, mens for barn mellom 2 til 4 år anbefales maks 1 time for dagen. Skjermtid defineres som «…watching TV or videos, playing computer games». Med andre ord handler det mer om stillesitting enn isolert om skjermbruk. Fra et pedagogisk perspektiv vil det eksempelvis være naturlig å skille mellom pedagogisk innhold og mer underholdningspreget innhold.

Tynt forskningsgrunnlag

Ifølge NRK erkjenner WHO at de «sterke anbefalingene» har et tynt forskningsgrunnlag. Leser man rapporten finner man følgende:

For the critical outcomes, there was moderate to very low-quality evidence for screen time and adiposity, motor and cognitive development and psychosocial health and very low-quality evidence for overall sedentary time and adiposity, motor development and
psychosocial health. The overall quality of evidence was rated as very low.

Retningslinjer om viktigheten av at barn er aktive og at man bør unngå for mye stillesitting er ikke spesielt kontroversielt. Jeg antar at de fleste er enige om det. Selv om vi har data som sier at barn og ungdom er for lite aktive, finnes det ifølge WHO ikke sammenlignbare data for yngre barn. Det vil derfor med andre ord være vanskelig å konkludere.

Dopamin

NRK ber Willy-Tore Mørch ved Universitetet i Tromsø om å uttale seg. Han er psykolog og professor emeritus i barn og unges psykiske helse. NRK skriver at han stiller seg bak rådene. Han mener at rådene er riktige fordi «…senere nevrobiologisk forskning har vist at når små barn i første leveår ser på skjermer, utløses dopamin i belønningssenteret som sitter i hjerne». Dopamin er et viktig signalstoff som knyttes til «belønningssystemet» i hjernen vår. For å nyansere litt så utløses dopamin ved alle lysbetonte aktiviteter, også hos voksne.

Autistiske symptomer

Mørch uttaler videre at «…det har enkelte ganger vist seg at dette blir så mye at noen barn til og med kan utvikle autistiske symptomer». Jeg vil anta at han her snakker om fenomenet «Virtual Autism». Samtidig nevnes det ikke i artikkelen at fenomenet er omstridt og at studier i stor grad dreier seg om korrelasjoner. Dersom det å være innesluttet under en aktivitet er å ha autistiske symptomer, vil det antageligvis gjelde de fleste av oss.

Å hevde at skjermbruk utvikler autistiske symptomer blir nesten som å si at man ved å være lei seg utvikler depressive symptomer. Det er riktig at det å være lei seg er et symptom på depressivitet, men det er helt naturlig og er som regel ikke noe unormalt. Man kan spørre seg om Mørch i det hele tatt har lest retningslinjene fra WHO siden de ikke omtaler noe av det han kommenterer i artikkelen.

Misbruk av statistikk

Til slutt i artikkelen avslutter NRK med å trekke inn statistikk fra SSBs mediebarometer, som viser at i aldersgruppen 9-15 år spilte 81 prosent digitale spill daglig i fjor. Med andre ord en helt annen aldersgruppe enn den som er omtalt i WHO sine retningslinjer. Og statistikken omhandler digitale spill, som ikke er relevant for WHO sine retningslinjer siden de omtaler totalt skjermbruk. Med andre ord skriver NRK her litt om mye, og lite om skjermbruk.