Tips til bruk av mobil i skolen

Mobil læring er ifølge Crompton (2013a) definert som «learning across multiple contexts, through social and content interactions, using personal electronic devices». Jeg har tidligere skrevet om mobilforbud, mobilhotell, og nettmobbing og mobil.

Mobil i skolen åpner for nye muligheter. Her får du noen tips til hvordan mobilen kan tas i bruk i klasserommet.

Kamerafunksjonen

Dersom alle elevene har tilgang på en smarttelefon betyr dette også at elevene har tilgang til kamera. Dette åpner for nye muligheter som ikke fantes tidligere. På yrkesfag kan man eksempelvis benytte kamerafunksjonen for å dokumentere arbeidsoppdrag eller praksisopplæring. Man kan også produsere instruksjonsvideoer av praktisk arbeid, som kan deles med medelever.

Kamerafunksjonen åpner også for muligheten til å scanne dokumenter, med apper som for eksempel Office Lens. Da får man digitalisert og samlet alle dokumentene på samme sted.

Lydopptak

Lydopptakeren på smarttelefonen er en fin mulighet for muntlig arbeid. Dette åpner for at elever kan vurderes for muntlig arbeid utover det som praktiseres i klasserommet. Ved å ta i bruk plattformer som SoundCloud, har også læreren mulighet til å legge inn skriftlig tilbakemeldinger ulike steder i lydfilen.

Kalenderverktøy

En fordel med å bruke kalenderverktøy som Google Calendar eller Outlook-kalenderen er at de kan deles med andre lærere og elever slik at de kan få tilgang til den via mobiltelefonen.

Second screen

Second screen vil si at man tar i bruk en tilleggsskjerm for å øke brukeropplevelsen. Et godt eksempel på dette er Kahoot og Mentimeter, der man tar i bruk mobiltelefoner (eller andre digitale enheter) og en hovedskjerm for å skape en annen brukeropplevelse enn den man tradisjonelt opplever ved bruk av én enkelt skjerm.

For de fleste lærere er nok Kahoot mest bruk for å gjennomføre enkle quizzer, men slike verktøy kan også fungere som kraftfulle presentasjonsverktøy. Som lærer kan man legge inn engasjerende spørsmål, og i etterkant av spørsmålene kan man skape en dialog i klasserommet rundt responsen på spørsmålet.

NRK om barn, autisme og skjermbruk

I en artikkel fra NRK datert 25. april 2019 presenteres nylige anbefalinger fra WHO om småbarn og skjermbruk. Jeg har tidligere kritisert narrativet om teknologi i media. Både når det gjelder leseferdigheter på skjerm og om håndskrift.

Anbefalinger fra WHO

Anbefalingene fra WHO er at barn må være fysisk aktive, få nok søvn, og at skjermtid bør begrenses. For barn mellom 0 til 2 år anbefales ingen skjermtid, mens for barn mellom 2 til 4 år anbefales maks 1 time for dagen. Skjermtid defineres som «…watching TV or videos, playing computer games». Med andre ord handler det mer om stillesitting enn isolert om skjermbruk. Fra et pedagogisk perspektiv vil det eksempelvis være naturlig å skille mellom pedagogisk innhold og mer underholdningspreget innhold.

Tynt forskningsgrunnlag

Ifølge NRK erkjenner WHO at de «sterke anbefalingene» har et tynt forskningsgrunnlag. Leser man rapporten finner man følgende:

For the critical outcomes, there was moderate to very low-quality evidence for screen time and adiposity, motor and cognitive development and psychosocial health and very low-quality evidence for overall sedentary time and adiposity, motor development and
psychosocial health. The overall quality of evidence was rated as very low.

Retningslinjer om viktigheten av at barn er aktive og at man bør unngå for mye stillesitting er ikke spesielt kontroversielt. Jeg antar at de fleste er enige om det. Selv om vi har data som sier at barn og ungdom er for lite aktive, finnes det ifølge WHO ikke sammenlignbare data for yngre barn. Det vil derfor med andre ord være vanskelig å konkludere.

Dopamin

NRK ber Willy-Tore Mørch ved Universitetet i Tromsø om å uttale seg. Han er psykolog og professor emeritus i barn og unges psykiske helse. NRK skriver at han stiller seg bak rådene. Han mener at rådene er riktige fordi «…senere nevrobiologisk forskning har vist at når små barn i første leveår ser på skjermer, utløses dopamin i belønningssenteret som sitter i hjerne». Dopamin er et viktig signalstoff som knyttes til «belønningssystemet» i hjernen vår. For å nyansere litt så utløses dopamin ved alle lysbetonte aktiviteter, også hos voksne.

Autistiske symptomer

Mørch uttaler videre at «…det har enkelte ganger vist seg at dette blir så mye at noen barn til og med kan utvikle autistiske symptomer». Jeg vil anta at han her snakker om fenomenet «Virtual Autism». Samtidig nevnes det ikke i artikkelen at fenomenet er omstridt og at studier i stor grad dreier seg om korrelasjoner. Dersom det å være innesluttet under en aktivitet er å ha autistiske symptomer, vil det antageligvis gjelde de fleste av oss.

Å hevde at skjermbruk utvikler autistiske symptomer blir nesten som å si at man ved å være lei seg utvikler depressive symptomer. Det er riktig at det å være lei seg er et symptom på depressivitet, men det er helt naturlig og er som regel ikke noe unormalt. Man kan spørre seg om Mørch i det hele tatt har lest retningslinjene fra WHO siden de ikke omtaler noe av det han kommenterer i artikkelen.

Misbruk av statistikk

Til slutt i artikkelen avslutter NRK med å trekke inn statistikk fra SSBs mediebarometer, som viser at i aldersgruppen 9-15 år spilte 81 prosent digitale spill daglig i fjor. Med andre ord en helt annen aldersgruppe enn den som er omtalt i WHO sine retningslinjer. Og statistikken omhandler digitale spill, som ikke er relevant for WHO sine retningslinjer siden de omtaler totalt skjermbruk. Med andre ord skriver NRK her litt om mye, og lite om skjermbruk.

Teknologi er i stadig endring

I Klassekampen lørdag 2. februar skriver professor ved BI, Anne-Britt Gran i sin kronikk “Ipad-eksperimentet” at «I arbeidet med å digitalisere skole og høyere utdanning kan det se ut som at mange har glemt at papir også er en teknologi». Jeg tror ikke papiret har blitt glemt, men teknologi er i stadig endring, og selv er jeg av den oppfatning at vi tilpasser oss og tar i bruk teknologi på nye måter.

Innkjøpskompetanse er avgjørende

Det handler ikke om å bruke digital teknologi for teknologiens skyld. Det handler om å bruke mest mulig hensiktsmessig teknologi. I kronikken gir Gran til dels inntrykk av at bruken av digital teknologi ikke er forankret i forskning. Dette er feil. Det kan godt hende at det gjennomføres innkjøp i skolen som hverken er forankret i forskning eller gjennom pedagogiske vurderinger. Men dersom det er tilfelle er det likevel ikke et argument mot bruk av digital teknologi i skolen. Da er det innkjøpskompetanse som er problemet, og ikke selve teknologien. Jeg er enig med Gran at det kan være et problem med ukritisk digitalisering. En begynnelse kan være at vi slutter å omtale skoler og lærere som iPad-skoler og iPad-lærere, og heller fokusere på pedagogikk og didaktikk. En iPad er en merkevare, og et nettbrett er et digitalt verktøy.

Pedagogiske valg

Gran argumenterer med en undersøkelse som viser at de fleste foretrekker å lese på papir. Her forteller flertallet at de foretrekker å lese på papir fremfor å lese på skjerm. Men forteller dette oss egentlig noe om papiret som teknologi for lesing? Eller forteller dette oss at de fleste i dag er opplært til å lese lengre tekster på papir? Mener hun at elevenes preferanser skal være avgjørende for de pedagogiske valgene vi gjør i skolen?

Et unyansert narrativ

Det har dannet seg et narrativ der papirets fortreffelighet som leseteknologi fremheves. Jeg har tidligere gjennomgått studier som sammenligner skriving for hånd eller på tastatur, og lesing på papir eller skjerm. Det som er felles for flere av studiene jeg har lest er at de er mye mer nyanserte enn det media fremstiller de som. Det er ikke slik at det er enten eller. Mitt inntrykk er at de fleste lærere velger det læremiddelet de mener er mest hensiktsmessig for å dekke kompetansemålene de underviser i. Ifølge lærerundersøkelsen 2015 er det i liten grad skoleledelse og skoleeier som velger læremidler.

Selvregulering og lesestrategier

Kronikkforfatteren hevder at det er en utfordring å lese på en internett-tilknyttet skjerm. Dette samsvarer med forskning, som viser at internett-tilknyttet skjerm vil kunne påvirke konsentrasjonen til den som leser. Men det er ikke slik at vi alltid er skjermet fra digitale forstyrrelser selv om vi leser på papir. Derfor er det viktigere at vi lærer elevene selvregulering og gode lesestrategier for skjerm. Dette underbygges av forskning på lesing på skjerm og papir. Barn og unge må i tillegg lære seg å koble av. Dette lærer de ikke gjennom at andre kobler de av.

Gir egentlig håndskrift bedre læring enn tastatur?

En studie fra NTNU som ble publisert i 2017 har ved flere anledninger blitt referert til som evidens for at «håndskrift gir bedre læring» enn bruk av tastatur. Grunnen til at jeg først velger å skrive om studien nå er fordi den stadig dukker opp som et argument mot bruk av teknologi i skolen. Men stemmer det egentlig at studien viser at håndskrift fører til bedre læring enn tastatur?

Utvalget i studien var 20 universitetsstudenter i alderen 21-25 år. Med tanke på alderen til utvalget, er det mest sannsynlig at disse studentene primært har hatt skriveopplæring med håndskrift. I undersøkelsen fikk deltakerne på seg sensorhetter (EEG) med 256 sensorer. Deretter ble studentenes hjerneaktivitet målt mens de skrev notater.

Det var tre forhold som ble undersøkt i studien:

  • Skrive ordene på laptop-tastatur med kun høyre pekefinger.
  • Beskrive ordene på laptop-tastatur med kun høyre pekefinger.
  • Tegne ordene med stylus (digital penn).

Med andre ord skulle ikke studentene skrive for hånd, men tegne for hånd:

…in an attempt to explain the differences underlying traditional (keyboard) writing versus modern (stylus technology) drawing.
(Van der Meer og van der Weel, 2017)

Det ble studert hvilke uliker deler av hjernen som var aktive under forsøket.

Funn fra undersøkelsen viste at hjerneaktiviteten var forskjellig når studentene skrev med én finger på tastaturet, og tegnet for hånd. At en undersøkelse viser ulik hjerneaktivitet, sier ikke nødvendigvis at læring foregår. Er måling av hjerneaktiviteten alene tilstrekkelig for å konkludere med at noe gir økt læring? Er det realistisk at noen skriver med kun én finger på tastaturet? Gir tegning og skriving samme forutsetninger for læring? Er utvalget stort nok og varierende nok til å generalisere funnene?

Det studien faktisk viser er at hjerneaktiviteten er forskjellig ved tegning med digital penn og skriving på tastatur, og at ulike deler av hjernen aktiveres.

Van der Meer og van der Weel (2017) hevder at resultatene fra studien viser at håndskrevne notater må tilbake i klasserommene for å optimalisere læringsprosessen. De hevder likevel at flere studier trengs for å kunne generalisere funnene:

However, to be sure about this generalization more studies are needed in which keyboard typing and stylus notetaking are directly compared during a (short) lecture.
(Van der Meer og van der Weel, 2017)

Noe annet som ikke kommer så godt frem i de ulike nyhetssakene som refererer til studien, er at studien er finansiert av, og gjennomført i samarbeid med Microsoft. Skolen fikk benytte nytt datautstyr fra Microsoft til bruk i studien. Resultatene fra studien ble deretter brukt av Microsoft i sin markedsføring av Surface-serien, der stylusen er et viktig verktøy. Studien ble brukt i reklamevideoer for Microsoft, men flere av disse videoene er av ukjente årsaker fjernet fra nettet i ettertid. Likevel finnes noen av videoene hos Microsofts spanske og franske avdelinger. Siden det i denne studien kun benyttes digitale verktøy er det derfor litt ironisk at den benyttes for å argumentere mot digitale verktøy i skolen.

Svekkes leseferdighetene av å lese på skjerm?

Den 3. oktober skriver NRK at “Leseferdighetene svekkes av å lese på skjerm”. Det henvises til en metaanalyse som “…er et slags sammendrag av 56 ulike studier. Mer enn 200 forskere i over 30 land og 170.000 deltakere har vært involvert.” I følge Anne Mangen, professor ved Lesesenteret til Universitetet i Stavanger, er alle resultatene i favør av papiret. I følge Mangen må vi “…tenke på verdien av dybdelesing, og hvordan vi kan ivareta en balansert mediediett i skolen.”

En svakhet med slike artikler som gjengir forskningsresultater er at de lett kan ende opp som unyanserte og sensasjonalistiske. For mange kan det kanskje virke som at vi bør lese mer bøker på papir, og lese mindre på skjerm. Men om man ser nærmere på metaanalysen ser man at det ikke er tilfelle – snarere tvert imot.

Det er riktig, basert på de 56 studiene i metaanalysen, at utvalgene i disse studiene har fordeler med å lese på papir når det gjelder dypere leseforståelse. Det er derimot viktig å påpeke at disse fordelene kun gjelder når man sammenligner papirbasert lesing med datamaskin, og ikke med håndholdte enheter (som f.eks. lesebrett, nettbrett). Flere tidligere metaanalyser, som det blir referert til, har ikke vist noen klare konklusjoner eller signifikante forskjeller mellom lesing på skjerm eller papir. (Kingston, 2008; Kong, Seo & Zhai, 2018; Noyes & Garland, 2008; Singer & Alexander, 2017).

Til NRK hevder Mangen at leseforståelsen vår svekkes, og i metaanalysen hevdes det riktig nok at den negative effekten av lesing på skjerm har økt de siste 18 årene. Man bør likevel stille spørsmålstegn ved validiteten ved dette funnet når utvalget i de ulike studiene er i forskjellige aldersgrupper og fra ulike land. Forfatterne av metanalysen påpeker selv variasjonen i aldersgrupper som en svakhet:

However, the distribution of age groups over the years was not broad enough to allow reliable analysis of this possible effect in our dataset.
(Delgado, Vargas, Ackerman, & Salmerón, 2018)

 

Selv om det er stor variasjon i aldersgrupper er majoriteten (63,79%) av utvalget studenter ved høyere utdanning. Har disse studentene primært lest lengre tekster i bokform eller på skjerm? Har de lært lesestrategier for skjerm?

Når man ser at utvalget i studiene har dypere leseforståelse av å lese på papir kontra skjerm er det kanskje nærliggende å tro at vi bør lese mer på papir. Men forfatterne av metaanalysen hevder derimot det motsatte.

However, given the unavoidable inclusion of digital devices in our contemporary educational systems, more work must be done to train pupils on dealing with performing reading tasks in digital media, as well as to understand how to develop effective digital learning environments.
(Delgado, Vargas, Ackerman, & Salmerón, 2018)

 

Forskerne argumenterer for at pedagogiske grep kan bidra til å minske utfordringene med skjermlesing, og hjelpe elevene til å utvikle ferdigheter som støtter en gjennomtenkt tilnærming til digital informasjon, og mener at det vil være urealistisk å basere seg kun på papirbasert lesing:

In conclusion, it is clear that digital-based reading is an unavoidable part of our daily lives and an integral part of the educational realm. Although the current results suggest that paper-based reading should be favoured over digital-based reading, it is unrealistic to recommend avoiding digital devices.
(Delgado, Vargas, Ackerman, & Salmerón, 2018)

 

De avslutter konklusjonen sin med et ønske om at metaanalysen skal kunne brukes for å legge til rette for mer effektiv digital lesing:

We hope our meta-analysis will guide evidence-based decisions by policy makers and point designers and researchers toward conditions that support effective digital-based reading.
(Delgado, Vargas, Ackerman, & Salmerón, 2018)

 

Så svekkes egentlig leseferdighetene av å lese på skjerm? Det ser heller ut til at mangel på lesestrategier og metoder svekker leseferdighetene på skjerm, og at vi bør jobbe mer for å lære elevene disse strategiene og metodene.

Nei, vi trenger ikke mobilforbud!

I 2001 tok den amerikanske forfatteren og foredragsholderen Marc Prensky i bruk begrepet «digitalt innfødte». Dette begrepet har blitt brukt til å beskrive barn og unge som vokser opp i en teknologirik verden og dermed automatisk forstår teknologien som omgir dem. I dag vet vi at dette er en myte. Barn og unge må dannes og utdannes også i digitale verktøy, noe Kunnskapsløftet tok på alvor da digitale ferdigheter ble innført som en grunnleggende ferdighet.

Når franske skolebarn mellom 3 og 15 år møter til skolestart i september vil de møte et nylig innført mobilforbud. Fredag 3. august kunne vi i Klassekampen lese at tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes mener Norge bør følge etter Frankrike, og innføre forbud mot mobiltelefoner i skolen. Han argumenterer med at mobilbruk i skolen kan føre til digitale uvaner.

I Klassekampens leder lørdag 4. august gir nyhetssjef MÍmir Kristjánsson inntrykk av at det er «fritt fram for elever å bruke mobiltelefon på skolen» uten et nasjonalt mobilforbud. Sannheten er at flere fylkeskommuner og kommuner har skolereglement som regulerer mobilbruk i skolen. I Oppland fylkeskommunes skolereglement kan man lese følgende: «Elevens bruk av IKT i undervisningen skal skje etter lærers anvisninger.»

Kristjánsson bruker mobilavhengighet, nettmobbing og dårlig konsentrasjonsevne i skoletiden som argument for et forbud. Dette er allerede kjente utfordringer for oss som jobber i skolen, men for meg som lærer er disse utfordringene et argument mot et nasjonalt forbud. For hva skjer når elevene våre skal ut i et samfunn uten mobilforbud, når de ikke har lært gode vaner og hensiktsmessig bruk i skolen? Blir det mindre nettmobbing med forbud, eller vil problemet i større grad flyttes til fritiden? Skolen er en viktig arena for å fange opp problembruk, og det bør den fortsatt være.

Det finnes riktignok studier som viser at mobilbruk kan ha negativ innvirkning på elevenes oppmerksomhet og prestasjoner. Men en svakhet med slike studier er at de ofte sammenligner totalforbud og fri tilgang. Med andre ord er premissene for studiene feil, da vi allerede har regelverk som skal regulere bruken av digitale verktøy i norske skoler. Det finnes dessuten andre studier som viser at mobile enheter kan være en støtte i opplæringen, som for eksempel forskningsprosjektet SMILE ved Stanford University der mobiltelefoner brukes for å lære matematikk.

Å innføre et nasjonalt forbud mot mobiltelefoner vil være et uttrykk for manglende tillit både til skolen som institusjon, og til læreren som klasseleder. For det bør være læreren som til syvende og sist avgjør hvordan læringsmiljøet skal være i klasserommet og hvilke verktøy det er hensiktsmessig å bruke. Derfor vil et nasjonalt forbud kunne være et hinder for profesjonens autonomi.

Istedenfor forbud, bør vi heller jobbe for at elevene lærer god og hensiktsmessig bruk av digitale verktøy. Når vi nå vet at digitalt innfødte er en myte, bør skolen som institusjon ta samfunnsansvar ved å utdanne elevene til å bli digitalt kompetente og digitalt dannede. Nylig kom Lincoln University med en forskningsgjennomgang av konsekvenser av digitale distraksjoner i skolen. Ifølge gjennomgangen bør elevene bevisstgjøres på konsekvensene av uhensiktsmessig bruk, og lære selvregulering. Mens skolene anbefales å håndheve det regelverket de allerede har, ta i bruk aktiv læring i klasserommet, og innlemme mobilen som et læringsverktøy.

Shell-svindel på Facebook

Det verserer stadig vekk nye svindler på Facebook, og nylig ble jeg oppmerksom på denne:

«Hei alle sammen!✌Det er en ny måte å fylle på gratis drivstoff på bensinstasjonene til SHELL! ⛽⛽⛽
Det ble kunngjort på radioen i dag! Det er kun denne uken at du kan bestille gavekortene dine og fylle på drivstoff gratis! 🏆🏆
Kortet mitt ankom i posten etter to dager! 😍 Kampanjen varer til onsdag!
Bare tast inn «xxshellfreex» i søkefeltet i Google og klikk på det første resultatet for å bestille ditt! 🙂»

 

På Facebook kan den se slik ut:

Det er flere spørsmål man bør stille seg når slike meldinger dukker opp:

  • Ville Shell ha spredt en slik kampanje gjennom kjedemeldinger?
  • Vil en seriøs aktør bruke så mange smileys, og ordlegge seg på denne måten?
  • En ny måte å fylle gratis drivsstoff på? Høres det troverdig ut?

Når du søker på «xxshellfreex» i Google, kommer man til nettsiden shellno.info. Ta en titt på domenenavnet. I Norge er Shells domenenavn shell.no, og svindlerne har forsøkt å etterligne dette. Om man gjennomfører et søk på hvem som eier domenenavnet, ser man at eieren er skjult gjennom et annet selskap slik at man ikke kan spore opp eieren av domenenavnet. Enda en grunn til å bli mistenksom. Jeg fant ut at nettsiden ligger et sted i Bulgaria.

Dersom man går inn på nettsiden så ser den slik ut:

Svindlerne har riktignok brukt Shell sine farger og logo, men det er flere ting her som gjør at siden ikke fremstår som troverdig. For det første begynner nedtellingen på nytt hver gang siden lastes. Det skjer heller ingen ting når nedtellingen er ferdig.

Nettsiden ber deg om å fylle alle personalia, inkl. betalingskort.

Du risikerer altså å bli svindlet, få kontoen din tappet, og bli utsatt for ID-tyveri. Til slutt gir du de tilgang til Facebook-profilen din, slik at de får spredd meldingen videre.

Ikke la deg lure, og utvis alltid god digital dømmekraft!

Fravær av fornuft

Den 5. juli la Utdanningsdirektoratet frem foreløpige fraværstall etter skoleåret 2016-17, og hovedbudskapet i presentasjonen til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen var at nedgangen i antall fraværsdager var på 40%, og at det er færre elever som slutter i løpet av skoleåret.  Og det høres jo unektelig bra ut?

Nedgang i fravær, eller?

Statistikk er et interessant felt, og mye avhenger av hvordan man leser og presenterer statistikk. Skal vi forholde oss til median eller gjennomsnitt? Skal vi presentere endringer i fravær eller oppmøte? Dersom vi snur statistikken på hodet og tar utgangspunkt i at skoleåret har 190 dager, kan vi si at elevene er 1% mer på skolen.

Numbers convey that sense of precision and accuracy, even if the measurements that yielded the numbers are relatively unreliable, invalid and meaningless.
(Patton, 2015)

Men det er flere ting man må ta i betrakning når man leser denne statistikken. I henhold til § 3-41 i forskrift til opplæringsloven kan elever ved langvarig sykdom (mer enn 3 dager), og kronisk sykdom få trekt fra inntil 10 dager fravær fra vitnemålet. Denne loven har allerede eksistert i flere år, men det kan tenkes at både lærere og elever har blitt flinkere til å ta i bruk dette unntaket i løpet av skoleåret 2016/2017 da den har blitt mer avgjørende for skjebnen til den enkelte elev.

I skoleåret 2016/2017 ble fire fylkeskommuner (Hedmark, Oppland, Nord-Trøndelag og Aust-Agder) med i et prosjekt der det jobbes for å redusere frafallet i videregående skoler. Flere gode tiltak og bedre oppfølging i skolen vil utvilsomt være positivt. I den siste tiden har det også kommet frem at lærere underrapporterer elevers fravær for å unngå at elevene mister karakteren. Kanskje nobelt tenkt for å redde den enkelte elev, men samtidig gjør slike grep både statistikken og rettferdigheten skeiv.

Frafall

Det stemmer som kunnskapsministeren hevder, at den foreløpige statistikken viser at det er færre ordinære elever som slutter i løpet av skoleåret. Hele 0,2 prosent færre elever. Så mens fraværet går ned, slutter mer eller mindre samme antallet elever som tidligere. Det kunnskapsministeren i tillegg glemmer å nevne er at tallene er basert på ordinære elever. Det vil si at elever med enkeltvedtak om spesialundervisning og voksne elever ikke er medregnet. Men det mest interessante i denne statistikken er de enorme forskjellene mellom fylkene. I Østfold har antall elever som har sluttet gått ned med nesten 50%, og i Oppland har antall elever som har sluttet økt med nesten 20%. Man kan spørre seg hva dette skyldes; er det på grunn av varierende praksis i de ulike fylkene, eller vidt forskjellige elevgrupper. Eller er det andre forhold som påvirker statistikken så markant?

Det får da være grenser…

Som jeg har prøvd å illustrere, så er det mange måter å tyde statistikk på. Likevel er poenget mitt at det faktisk er ekte mennesker bak statistikken og tallene. I NOVA (2017) sin nypubliserte rapport hevdes det at 53 prosent av jentene og 26 prosent av guttene på tiende trinn rapporterer om at de er ganske mye eller veldig mye plaget av psykiske helseplager. Det hevdes også i undersøkelsene at det er skolesituasjonen til de unge som er tettest knyttet til ungdommers stressrelaterte psykiske helseplager. Derfor bør vi kanskje vurdere andre tiltak å møte disse elevene med på videregående skole, enn en rigid fraværsgrense.

Nylig har forskere ved Uni research helse uttalt at 22% av ungdomsskoleelevene er engstelige. Dette er alvorlig. Psykologispesialist og forsker Solfrid Raknes hevder at elevene i større grad må lære å takle situasjoner som er følelsesmessig krevende. Men lærer de dette gjennom å møtes med straff?

Skrot fraværsgrensen

Det er mange grunner for å skrote dagens fraværsgrense. At fraværsgrensen ikke foreløpig har hatt noen stor effekt og ulik praksis er noe av det jeg har nevnt. I tillegg belaster fraværsgrensen helsevesenet unødig. En studie publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening viser at antall konsultasjoner i allmennlegetjenesten for 16-18-åringer var 30% høyere høsten 2016 enn høsten 2015. I tillegg økte legemiddeluttaket i aldersgruppen med 8%. Det er spesielt alvorlig at økningen i uttak av antibiotika var markant, siden det er en nasjonal målsetting å redusere antibiotikabruken i befolkningen.

Dessverre er debatten rundt fraværseglene i stor grad påvirket av stråmenn. La meg gjøre det klart: jeg mener IKKE at elevene kan komme og gå når de vil. Men jeg mener at vi bør møte elevene med den respekten de fortjener, lytte til de, og veilede de til å ta gode valg uten at de stadig vekk må frykte å bli straffet med reaksjoner som gir så alvorlige konsekvenser som å miste karakterene i fag. I fjor oppga nesten 20 000 elever i den videregående skolen at de blir mobbet av andre elever to til tre ganger i måneden eller oftere. Professor Erling Roland ved Universitetet i Stavanger hevder at bekjempelse av mobbing er avgjørende for å få ned frafallet i videregående skole. Kan vi ikke derfor heller i enda større grad se på årsakene og sette inn tiltak til de elevene som har utfordringer med å møte opp? Jeg som lærer trenger ingen fraværsgrense for å fange opp elever som står i fare for å falle ut. Og det siste jeg trenger er å måtte motiverer elever som allerede har mistet karakteren til å fortsatt møte opp.

Egenarten til IKT-servicefag må styrkes!

Skrevet som svar på høring av endringer i den yrkesfaglige tilbudsstrukturen på vegne av nettverket for IKT-servicefag i Oppland fylkeskommune.

I stortingsmeldingen Digital agenda for Norge (Meld. St. 27, 2015-2016) hevdes det at “Avansert IKT-kompetanse og IKT-forskning er grunnleggende forutsetninger for digitalisering av Norge”. Ifølge stortingsmeldingen (Meld. St. 27, 2015-2016) har bruken av offentlige tjenester økt med 235 prosent fra 2010 til 2015. Disse tallene forteller oss at digitaliseringen i offentlig sektor har hatt stor økning de siste årene, og at dette er et nasjonalt satsingsområde.

Ifølge EU sin indeks for digitalisering ligger Norge på andreplass bak Danmark. Det er liten tvil om at fremtiden er digital. Til dette trenger vi spisskompetanse. På Digitaliseringskonferansen 2017 som ble arrangert 8.-9. juni la kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner frem fire punkter for å lykkes. Ett av disse var bedre og bredere utdanning, samt mer avansert IKT-kompetanse.

Per i dag har IKT-servicefag kryssløp fra alle Vg1. Vi mener at dette er en undervurdering av fagets kompleksitet. For å øke fagets status og for å heve den faglige tyngden som bransjen krever, mener vi at IKT-servicefag bør få styrket sin egenart. Dette kan gjøres ved å ta utgangspunkt i modell 3 som UDIR anbefalte i sin gjennomgang av det yrkesfaglige utdanningstilbudet (UDIR, 2016). IKT-servicefag vil i mye større grad være komplementært med mediafag enn elektrofag, da både IKT og mediafag er programområder med vekt på kompetanse innen bruk av programvare, digitale verktøy og teknologiske ferdigheter. I rapporten “Fagopplæring eller statlig utdanning i arbeidslivet?” (Nøst, H. & Reegård K., 2015, s. 27) står det at en IKT-fagarbeider stort sett vil “…operere på programvare-nivå, mens en dataelektroniker skal kunne håndtere programvare, samtidig som faget er mer spesialisert på maskinvare og elektronikk generelt, i hvert fall ut fra læreplanen for Vg2”. Videre hevder de at IKT-servicefaget i all hovedsak retter seg mot de kontorbaserte jobbene, og i mindre grad mot for eksempel industri (Nøst, H. & Reegård K., 2015, s. 32).

Den største andelen av søkermassen kommer som nevnt i høringen fra Vg1 Elektro. I dag er det kun Vg1 Elektrofag og Vg1 Service og samferdsel som har noe IKT i sin læreplan, men dette utgjør en svært liten del av læreplanen. Det er med stor sannsynlighet at elevene primært søker seg inn til disse programområdene fordi de ikke opplever de andre fagene i kryssløpet som relevante for sitt utdanningsløp.

I høringen står det at det vil være en fordel å flytte IKT-service til elektrofag fordi lærefagene der er godt forankret i arbeidslivet. Også lærefaget IKT-servicefaget har vist seg å ha blitt bedre forankret som lærefag de senere årene. Antallet som søker læreplass var nesten 70 prosent høyere i 2015 enn i 2008, med den største økningen etter 2012 (Nøst, H. & Reegård K., 2015, s. 29).

Faglig råd for elektrofag argumenterer med at elektrofag trenger mer IKT i programområdet sitt. Dette er et argument som kan brukes for samtlige yrkesfaglige programområder, da alle yrkesfaglige programområder trenger mer IKT-kompetanse. Nøst, H. & Reegård K. (2015, s. 27) hevder at “Dataelektronikeren har mer behov for IKT-kunnskap, enn IKT-fagarbeideren har behov for elektrokunnskap”. Det er derfor viktig at IKT beholdes som et eget programområde for å ivareta fagets egenart og dybde, og for å gi faget anerkjennelse som et politisk og nasjonalt satsingsområde.

Dersom IKT-servicefag legges under Elektrofag, frykter vi at faget vil miste sin status og at elevmassen vil minske. Dette vil igjen føre til at lærebedrifter får lavere tilgang på dyktige lærlinger, og at bransjen vil få mindre faglærte.

Din datamaskin som gissel

Den siste måneden har det gått en bølge med  såkalte gisselvare (ransomware). Det er et datavirus som tar datamaskinen din som gissel. Viruset har flere navn, men dette som nå verserer går under navnet CryptoLocker, og er veldig likt TorrentLocker. Det disse virusene gjør er at de krypterer filene dine og gjør de ubrukelige.

Gisselaksjon gjennom e-post

Det som skjer er at du mottar en e-post som tilsynelatende fremstår som en kvittering på et kjøp, eller en faktura som må betales. Som regel brukes følgende emnefelt:

«Elektronisk kvittering på ditt kjøp 01.03.17»

eller

«Faktura 37933531 fra [navn på norsk firma]»

E-posten er skrevet på greit norsk med en tilsynelatende norsk avsender. Jeg har selv fått flere varianter, og en av disse ser slik ut:

Hei Kjære Kunde,

Vedlagt finner du din kvittering som avtalt.

[lenke til infisert fil]

Vi takker for at du valgte å handle hos oss, og håper på snarlig gjensyn.

Takk for at du valgte å handle hos oss.

Vennlig hilsen
Anna Antonsen

I mailen stod det ikke noe sted hva slags firma denne kvitteringen kom fra. Men den kom fra et italiensk IT-firma, og jeg sporet den videre til en italiensk båtleverandør(!), og  deretter til Polen. Med andre ord ikke spesielt troverdig.

Følgende e-post kom som en faktura som måtte betales:

Kundenr : 47484682
Faktura : 37933531
KID : 0000352755858938535283
Betalingsfrist: 07.03.2017
Å betale : 484,14
Betales til : Swift: ESSE NOK 9145 / / Iban: NO 69 6652314783

[lenke til infisert fil]

[navn på norsk firma]

Denne e-posten har gått gjennom Danmark, og det lengste jeg klarte å spore den tilbake til var USA. I tillegg er Swift og Iban skrevet i feil format.

Spredning

Det ser ikke ut til at viruset sprer seg videre i nettverk, men i hovedsak gjennom e-postvedlegg. Dersom du tar backup i nettskyen, hjelper dette svært lite om du har på automatisk synkronisering. Da vil de krypterte filene erstatte originalfilene dine. Det beste du kan gjøre er derfor å ikke trykke på lenkene i e-posten, og gjerne advare venner og kollegaer.

Ikke betal løsepenger!

Jeg har søkt ganske grundig på nettet, men på nåværende tidspunkt ser det ikke ut til at den infiserte datamaskinen lar seg gjenopprette. Man ser også tilfeller der folk har betalt store summer i løsepenger i håp om å gjenopprette filene sine. Ikke bare risikerer man da å sitte igjen med skjegget i postkassen, men man er i tillegg med på å finansiere denne uetiske virkomsheten. For i de fleste tilfeller ser det ut til at man ikke får igjen filene sine selv om man betaler.

Tiltak

Jeg har lenge vært skeptisk til å betale store summer for anti-virusprogrammer. Nettopp fordi disse programmene ikke hindrer uvettig databruk, og i mange tilfeller ikke klarer å forhindre de reelle truslene. Det viktigste vi kan gjøre er å opptre kritisk. Her er noen tips:

  • Sjekk avsender. Ring gjerne avsender om du er i tvil.
  • Følg magefølelsen. Ikke la deg stresse.
  • Sjekk filnavn på vedlegg.
  • Ta jevnlig backup på en ekstern enhet.