Stikkord: digital kompetanse

Lærer man mye bedre av å skrive for hånd enn på et tastatur?

På forskning.no kunne vi nylig lese at «Barna må fra første klasse først lære å skrive for hånd». Ikke overraskende er det forsker ved NTNU, Audrey van der Meer, som står bak dette utsagnet. Det er ikke første gang hun har hevdet at håndskrift gir bedre læring enn skriving på tastatur, og ved jevne mellomrom har hun gjentatt de samme påstandene.

Gir håndskrift bedre læring?

Allerede i 2016 hevdet hun at «håndskrift gir bedre læring» enn skriving på tastatur. Og til tross for at hun hevdet at studenter bør bruke penn og papir når de noterer, brukte alle deltakerne i studien digitale verktøy. I 2019 gjennomgikk jeg studien som var grunnlaget for disse påstandene.

Deltakerne i studien skrev ikke for hånd – de tegnet. Funnene viste at hjerneaktiviteten var forskjellig når studentene skrev med én finger på tastaturet, og tegnet for hånd. Spørsmålet er da om måling av hjerneaktiviteten alene er tilstrekkelig for å konkludere med at noe gir økt læring, slik van der Meer gjør?

I media kom det heller ikke fram at studien var finansiert av, og gjennomført i samarbeid med Microsoft. Resultatene fra studien ble deretter brukt av Microsoft i sin markedsføring av Surface-serien, der stylusen er et viktig verktøy. Det er nesten litt ironisk at en studie som brukes som påskudd for analoge verktøy, kun ble utført med digitale verktøy, og senere brukt som et argument for å selge inn et konkret digitalt verktøy i skolen.

Blir barn smartere av å skrive for hånd?

Også i 2020 kom van der Meer med lignende uttalelser. Da handlet det om at barn blir «smartere av å skrive for hånd». Også disse påstandene gjennomgikk jeg grundig her på Forskersonen. Denne studien hadde mange likheter med den fra 2017, og ble også kun gjennomført ved hjelp av digitale verktøy. Heller ikke denne studien kan brukes som evidens for at håndskrift gjør barna smartere eller fører til økt læring, sammenlignet med skriving på tastatur. Jeg skrev den gang at måling av hjerneaktivitet for å «bevise» læring må «…kunne anses for å bidra til et reduksjonistisk syn på læring siden læring er så mye mer». 

Det skal også nevnes at denne studien hadde et svært lite utvalg, derav bare 12 av deltakerne var barn. Alle barna ble rekruttert fra Steinerskolen, og skulle ha god erfaring med løkkeskrift eller tegning. Barn som var venstrehendte eller hadde dysleksi, ADHD eller var født prematurt ble ekskludert fra studien. Det er skummelt å generalisere på et så lite mangfoldig utvalg.

Tilfører ingenting nytt

Også den aktuelle studien vi nå kan lese om på forskning.no ser på noe av det samme som de to foregående. Jeg skrev om den nye studien allerede i februar i år. Denne gangen var det 36 studenter i tidlig 20-årene ved NTNU som deltok. Studien gikk ut på å analysere de underliggende nevrale nettverkene som er involvert i håndskrift og skriving på tastatur. Og som i de tidligere studiene ble det ikke brukt noen analoge verktøy. Deltakerne brukte igjen en Microsoft Surface Studio med trykkfølsom skjerm til å skrive på. Og når de skrev på tastatur fikk de fortsatt kun lov til å bruke én finger, og hadde ingen skjerm å se på. Altså samme oppsett som de foregående studiene.

Konklusjonen på denne studien er i stor grad den samme som de foregående studiene. Slik sett tilfører den egentlig ingenting nytt til påstanden om at barn blir smartere eller lærer mer av å skrive for hånd.

Upresist om Helsedirektoratets råd om skjermbruk

I forskning.nos artikkel om studien omtales for øvrig rådene fra Helsedirektoratet om barn og skjermbruk upresist. Rådene fra Helsedirektoratet handler ikke primært om hjerneutvikling, selv om artikkelen kan gi et slikt inntrykk.

Det nevnes ikke i artikkelen at Helsedirektoratet sier at rådene ikke bør gå ut over bruk «…der skjerm brukes bevisst i læringsøyemed». For å nyansere rådet om skjermbruk hos de minste, er det verdt å merke seg at WHO, som Helsedirektoratet baserer rådene sine på, også gir råd om at man ikke bør ha barn i barnevogn, barnestol eller bilsete i mer enn én time sammenhengende i våken tilstand. Rådene handler altså først og fremst om stillesitting og passivitet. 

Læring er komplekst

Et problem med påstandene om at «håndskrift gir bedre læring» og at barn blir «smartere av å skrive for hånd», er at de forenkler noe komplekst. Læring handler om så mye mer enn det hjerneforskning alene kan vise, og smarthet handler om så mye mer enn skriveverktøy. Om man skriver for hånd eller på tastatur vil trolig ikke være avgjørende for noen av delene. Vi må heller ikke glemme at det i skolen er et mangfold av elever og at det ikke finnes ett svar for alle.

Gjør ChatGPT deg dummere?

Basert på én studie

Nylig kunne vi lese på Khrono at «ChatGPT gjør deg dummere». Førsteamanuensis ved NLA Høgskolen Are Bøe Pedersen hevder at ChatGPT «…svekker kognitive evner som hukommelse». Dette baserer han på én studie. I så fall er det kanskje ikke så rart at han synes at det er «…lite ved teknologien som gir grunn til optimisme». 

Må lære å bruke teknologien på en god måte

Det siste året har jeg reist rundt i hele landet og snakket med lærerkollegaer i videregående opplæring om kunstig intelligens – både hva det er, hva det kan brukes til, og hva det ikke skal brukes til. Den unisone tilbakemeldingen er at det trengs mer kunnskap og erfaring raskt. Og akkurat der har Bøe Pedersen helt rett i at det å «…bevisstgjøre elever og studenter om språkmodellers svakheter og begrensninger er det lureste man kan gjøre». Men for å få erfaring og kunnskap må også elever, studenter og lærere ha tilgang på teknologien, og lære å bruke den på en god måte.

Fører ChatGPT til kognitiv svikt?

Men stemmer det egentlig at ChatGPT gjør deg dummere? Og er det riktig at ChatGPT fører til «kognitiv svikt», slik Bøe Pedersen hevder? I så fall er det ganske oppsiktsvekkende. Jeg tok derfor en grundig kikk på forskningsartikkelen for å se om bildet er så dramatisk som Bøe Pedersen forsøker å tegne. 

Forskerne utviklet en spørreundersøkelse i form av 11 påstander som studentene skulle svare på. Utvalget for undersøkelse bestod av 494 pakistanske studenter, og målet med studien var å undersøke årsakene til, og konsekvensene av ChatGPT-bruk blant universitetsstudenter. Påstandene bestod blant annet av studentenes opplevelse av egen prokrastinering og hukommelsestap. Den eneste objektive målingen var akademisk prestasjon, som var studentenes karaktersnitt ved siste sluttvurdering.

Mye mer nyansert

Og det er riktig som Bøe Pedersen hevder; resultatene var ikke spesielt oppløftende ved første øyekast. Men en såpass begrenset undersøkelse kan ikke brukes som evidens for det han hevder i sitt innlegg. Selvrapportering som i dette tilfellet har flere svakheter og viser ingen kausalitet. Hvordan kan vi for eksempel vite at studentene som brukte ChatGPT hadde en sammenheng med «…synkende akademiske prestasjoner», slik han hevder? Som nevnt ble kun avsluttende snittvurdering registrert. Kan det for eksempel hende at elevene som allerede hadde lave akademiske prestasjoner valgte å bruke ChatGPT som hjelp? Og hvordan kan vi egentlig vite at prestasjonene har sunket, og ikke bare holdt seg stabile?

Det er også verdt å nevne hvordan forskerne i studien målte studentenes hukommelsestap. I dette tilfellet fikk studentene tre påstander de skulle rangere. En av disse påstandene var for eksempel «Nowadays, I often forget things to do». Hva nå enn det skal måle. Som allerede nevnt er det ofte vanskelig å få noe fornuftig ut av en selvrapportering som dette, og man kan utvilsomt diskutere om spørreundersøkelsen faktisk måler svekket hukommelse. Vi får altså ikke noe godt svar fra denne studien, og svaret er trolig mye mer nyansert enn det som presenteres i innlegget til Bøe Pedersen.

Komplekse utfordringer løses ikke med mobilforbud

Kari Nessa Nordtun ble kunnskapsminister den 16. oktober i fjor og har allerede vist handlekraft. Siden hun begynte har hun ved flere anledninger snakket varmt om mobilforbud. Den 3. november varslet hun i Dagbladet at hun satte i gang Utdannningsdirektoret med å utarbeide en tydelig anbefaling til skolene om å være mobilfrie. Og at hun i tillegg ville vurdere mobilforbud på sikt. Den 7. februar kom regjeringen med en anbefaling om mobilfrie klasserom på alle nivåer.

Lær elevene hensiktsmessig bruk

Da jeg begynte på praktisk-pedagogisk utdanning i 2009 husker jeg at jeg leste studier om pedagogisk bruk av de nye mobile enhetene. Konklusjonene den gang var at disse enhetene kom til å gi oss et helt nytt syn på læring. At alle hadde tilgang på verdens kunnskap i lommene sine ville være demokratiserende, og åpne for mange muligheter for læring. Plutselig hadde alle tilgang på små kraftige datamaskiner med blant annet internett, kamera, og GPS.

Spol frem 15 år. «Jeg klarer ikke finne noen gode grunner for at mobilen skal være en del av skolehverdagen til barna våre», sier kunnskapsministeren vår. For fem år siden delte jeg tips om hvordan mobilen kan brukes til læring her på bloggen. Det samme året hadde jeg en presentasjon på NKUL, Norges største konferanse for teknologi og læring, med tittelen «Mobil i skolen – Utfordringer og muligheter». Da presenterte jeg ulike tiltak for å hindre ufaglig bruk av mobiltelefonen, og hvordan man kunne lære elevene hensiktsmessig bruk. For det er vel ikke slik at utfordringene forsvinner selv om de fjernes fra skoletiden?

Hindrer ikke mobbing

I 2013 skrev jeg om hvordan mobilforbud ikke vil hindre mobbing. For dette er en annen utfordring Nessa Nordtun har tenkt at mobilforbudet vil være med å løse. Til tross for at forskningen ikke er like enig med kunnskapsministeren. Slik sett må jeg innrømme at jeg er litt imponert over både handlekraft og selvtillit, og den noe naive troen på at enkle løsninger vil kunne bidra til å løse komplekse utfordringer. 

Diskusjonen om mobilforbud har dukket opp ved jevne mellomrom de siste 15 årene. Og forskningen er ikke så klar og tydelig som Nessa Nordtun skal ha det til. I avisa GD skrev jeg i 2018 om hvordan en svakhet med slike studier er at de ofte sammenligner totalforbud og fri tilgang. For det er ikke fri tilgang som er praksisen i norske skoler. Alle skolene jeg kjenner til har allerede tydelige regler og retningslinjer for mobilbruk i skolen.

Skårer dårligere på PISA med mobilforbud

Og så er det jo interessant at Nessa Nordtun blant annet trekker frem de nedadgående PISA-resultatene i samme sammenheng. I 2022 skrev jeg om hvordan mobilen ikke trenger å være synderen, men kan være en del av løsningen og fremme leseglede. Men det enkleste er selvsagt å legge skylden på mobiltelefonen. Ikke at skolebibliotekene nedprioriteres. Eller at nesten 20% av lærerne er ufaglærte. Eller at skolene ikke har råd til å kjøpe inn læremidler. Ekstra interessant er det jo at en helt fersk undersøkelse viser at skoler med mobilforbud faktisk skårer dårligere på PISA, enn de som ikke har forbud, når man kontrollerer for kjønn, skoleatferd og sosioøkonomisk status.

Politisk detaljstyring

Det store problemet her er ikke strenge regler knyttet til mobilbruk. Det har skolene og lærerne håndtert i flere år allerede. Slik sett vil ikke de nye retningslinjene gjøre noen forskjell. Problemet er et enkelt populistisk markeringsbehov som bygger på et tynt og svakt faktagrunnlag. Og som rokker ved skolenes og lærernes profesjonelle autonomi. For det er ikke bare skolelederne eller elevene som bør være bekymret. Også lærernes handlefrihet som klasseledere utfordres av et økt ønske om politisk detaljstyring.

Lærer og husker man mer av å ta håndskrevne notater?

I en pressemelding til Utdanningsnytt hevder forsker ved NTNU Audrey van der Meer at «…studenter lærer mer og husker bedre når de tar håndskrevne notater». Det er ikke første gang hun hevder dette, og igjen mangler nyansene.

Flere svakheter

Jeg har tidligere gjennomgått påstandene hennes her på bloggen. Første gang i 2017, og ifølge forskeren skulle studien den gang vise at «håndskrift gir bedre læring». Jeg gjennomgikk forskningsartikkelen, og påstandene til forskeren viste seg å ikke stemme. Det var faktisk ikke en eneste deltaker i studien som skrev for hånd; de tegnet for hånd. Og skrev på tastaturet med én finger. Og det mange ikke er klar over er at det kun var digitale verktøy som ble brukt i studien. For Microsoft hadde finansiert studien, og resultatene ble brukt i markedsføringen av Microsoft Surface, som ble levert med digital penn. 

I forbindelse med publiseringen av en ny forskningsartikkel i 2020 hevdet de samme forskerne at barn blir smartere av å skrive for hånd. Jeg gjennomgikk også den artikkelen og mediedekningen av den grundig her på bloggen, og heller ikke da stemte det forskerne hevdet. 12 unge voksne og 12 barn deltok i studien. Alle barna i studien kom fra Steinerskolen og barn som var venstrehendte eller hadde dysleksi, ADHD eller var født prematurt ble ekskludert. De skulle i tillegg ha veldig god erfaring med løkkeskrift og tegning. Med andre ord et lite og begrenset utvalg for å generalisere slik forskerne gjør.

Tilfører ingenting nytt

Også den nylig publiserte studien ser på noe av det samme som de foregående. Denne gangen var det 36 studenter i tidlig 20-årene ved NTNU som deltok. Studien gikk ut på å analysere de underliggende nevrale nettverkene som er involvert i håndskrift og skriving på tastatur. Og som i de tidligere studiene ble det ikke brukt noen analoge verktøy. Deltakerne brukte en Microsoft Surface Studio med trykkfølsom skjerm til å skrive på. Og når de skrev på tastatur fikk de kun lov å bruke én finger, og hadde ingen skjerm å se på. Altså samme oppsett som de foregående studiene.

Konklusjonen på denne studien er i stor grad den samme som de foregående studiene. Slik sett tilfører den egentlig ikke noe særlig nytt. Faktisk var forskningsartikkelen så lik de to andre at jeg følte at jeg hadde lest store deler av teksten før.

Økt hjerneaktivitet = mer læring?

Ifølge forskerne så fant de at bevegelsene ved håndskrift førte til at større deler av hjernen ble stimulert. Om dette fører til at man blir smartere eller lærer mer, er det vanskelig å få noen gode svar på. For det kan være flere grunner til at aktiviteten i hjernen øker når man skriver for hånd, og det er heller ikke slik at økt aktivitet i hjernen betyr at man lærer mer. Det blir en forenkling av læringsbegrepet.

Heldigvis vil nok de fleste pedagoger si seg enige i at læring handler om mer enn det man kan se gjennom måling av hjerneaktivitet på et svært begrenset utvalg. Samtidig vil det dessverre være noen som bidrar til å holde denne myten i live fordi seriøse aktører som Utdanningsnytt publiserer påstandene helt uten kritiske spørsmål. Denne gangen før studien i det hele tatt hadde blitt publisert.

Unyansert frykt om barnas skjermbruk

Den 17. juni kunne vi i Aftenposten lese professor Annika Melinders bekymring over barns skjermbruk. Hun beskriver at hun i 2017 var tilbake i BUP for første gang på 17 år, og hvordan hun ble overveldet over lidelsesuttrykket til barna hun møtte.

Hun skriver at barna kunne ha «…lidelsesuttrykk forenlig med autismespekterforstyrrelser, adferdsforstyrrelser, tilknytningsforstyrrelser og med flytende angst». Hun baserer bekymringen på en anekdote om at hun har opplevd en endring i diagnosebildet i løpet av disse 17 årene hun har vært ute av BUP, uten å reflektere over at denne endringen kan skyldes andre årsaker enn skjermbruk. Melinder skriver «jeg lurer på» og «kan det ha seg slik», men det ser ut til at hun svarer på sin egen undring ved å finne forskning som bekrefter hennes egen «gryende uro». Blir det ikke litt for enkelt å legge all skylden på skjermbruk?

«Ticslignende tilstander»

Melinder bruker pandemien som eksempel på hvor skadelig skjermbruken er. I denne sammenhengen kommer hun med påstanden om at «økt bruk av sosiale medier under pandemien kan ha resultert i blant annet flere ticslignende tilstander hos tenåringsjenter» og henviser til en studie av Pringsheim et al. (2021).

Det hun ikke skriver er at alle deltakerne i studien allerede hadde en historie med tics fra før. Hun tar heller ikke med i betraktningen at studien viser at denne økningen kan skyldes flere faktorer. Som blant annet den helt spesielle situasjonen under pandemien, med en uvanlig hjemmesituasjon og følelsesmessige reaksjoner knyttet til nedstengningen av samfunnet. Studien konkluderer også med at det trengs mer kunnskap. Den kunnskapen kom nå i år, og viste at man ikke finner noen signifikant endring i ticssymptomer verken før eller under pandemien (Hall et al, 2022).

Korrelasjoner om skjermbruk

Faktagrunnlaget som Melinder baserer seg på handler altså om korrelasjoner knyttet til skjermbruk. Korrelasjoner vil si at man finner en sammenheng mellom to målbare størrelser, uten at det nødvendigvis er en årsakssammenheng (kausalitet). Det kan være risikosport å trekke konklusjoner basert på korrelasjoner når det gjelder skjermbruk, nettopp fordi nesten alle har en skjerm.

En studie fra Oxford i 2019 (Orben & Przybylski) så på sammenhengen mellom de unges livskvalitet og skjermbruk. Ved å utelukkende se på korrelasjoner mellom unges livskvalitet og faktorer som for eksempel mobbing, røyking og søvnmangel fant de at skjermbruken hadde nesten samme negative påvirkning på de unges livskvalitet som det poteter hadde – altså nesten ingenting. Bruk av briller hadde for eksempel en mer negativ påvirkning på de unges livskvalitet enn det skjermbruk hadde. Det betyr ikke at det ikke eksisterer en årsakssammenheng, men det betyr heller ikke at det gjør det.

De samme forskerne (Orben et al.) gjennomgikk i 2021 en undersøkelse som hadde pågått over 30 år med over 400 000 britiske og amerikanske ungdommer. Forskerne fant ikke bevis for en sammenheng mellom teknologibruk og psykisk helse.

Foreldres skjermbruk i samspill med egne barn

Melinder trekker frem Folkehelseinstituttets gjennomgang av studier om foreldres skjermbruk i samspill med egne barn (Nøkleby et al., 2022). Det er riktig at flere av studiene finner negative konsekvenser for samspillet med barn, foreldres responsivitet og oppmerksomhet, samt barnets følelsesuttrykk. Noe de ville funnet i tilsvarende situasjoner der barnet ignoreres. Problemet er at de ikke kunne konkludere, slik som Melinder hevder at de gjør.

Folkehelseinstituttet påpeker at de har «..begrenset tillit til mye av dokumentasjonen», og at de ikke kan «…utelate at det finnes bakenforliggende faktorer som påvirker både bruken av mobile skjermer og barnets atferd og utvikling – slik som foreldres generelle stil overfor barnet». De kan heller ikke si noe om hvordan barnet påvirkes over tid, eller hvordan skjermen påvirker tilknytning og emosjonell og kognitiv utvikling hos barnet.

God balanse er det beste

Melinder avslutter sin kronikk med en påstand om at IT-folk i Silicon Valley ikke vil gi skjermer til sine egne barn. Dette er et velkjent argument som trenger nyansering. Det er riktig at noen av disse IT-folkene velger å sende barna sine på Steinerskoler, men hvor mange dette dreier seg om sies det ingenting om i artiklene. Med tanke på mengden av mennesker som jobber i IT-relaterte bedrifter i Silicon Valley, ville det vært rart om det ikke var tilfelle at noen sendte barna sine på disse privatskolene. Det betyr derimot ikke at disse foreldrene har kompetanse på teknologi og læring. Man finner helsepersonell i antivaks-miljøene, og med Melinders logikk bør vi da føle «gryende uro» for vaksiner også?

Melinder setter skjerm og mellommenneskelig kontakt opp mot hverandre som to motsetninger. Det er litt spesielt når vi etter nedstengingen av samfunnet kunne se hvordan teknologi nettopp ble tatt i bruk for å kunne opprettholde mellommenneskelig kontakt. Det er uten tvil også negative sider og utfordringer med teknologi som bør tas på alvor. Og det er heller ikke slik at man må velge mellom skjerm eller fysisk aktivitet og møter ansikt-til-ansikt. En god balanse er det beste, som med alt annet.

Norske barn rapporterer høyere tilfredshet med livet enn andre barn i Europa, samtidig som at de også bruker mer tid foran skjermen.

(Milosevic T. et al., 2022)

Og ser man på forskningen på barn og unge og teknologi så ser det ikke så mørkt ut som man kanskje kan få inntrykk av. En helt fersk studie med blant annet forskere fra Universitet i Oslo (Milosevic T. et al., 2022) viser at norske barn rapporterer høyere tilfredshet med livet enn andre barn i Europa, samtidig som at de også bruker mer tid foran skjermen. Kanskje kan det dempe Melinders «gryende uro»?

Unyansert om «de digitale prøvekaninene»

Etter å ha fulgt debatten om nettbrett i skolen over flere år, var det interessant å få et dypere innblikk i meningene til en av det siste årets største kritikere av nettbrett i skolen. Her kommer en kritisk gjennomgang av boken «De digitale prøvekaninene» av Gaute Brochmann sett fra et lærerperspektiv.

Bakgrunnen for boken

Det siste året har arkitekt Gaute Brochmann blitt et nytt navn i debatten om digitale verktøy, og han har i stor grad fått legge premissene for debatten. Da nettbrett skulle innføres på skolen til datteren hans fant han ikke svaret på «hvorfor». I stedet for å søke videre, valgte Brochmann å skrive en kronikk. Han har fått svar fra skolesjefen i Lillehammer kommune både i kronikkform og i debatt. Også undertegnede har forsøkt å svare på hans spørsmål om «hvorfor». Det tyder på at svarene ikke var gode nok, siden han i stedet valgte å skrive en bok.

I forordet til boken kan det se ut til at Brochmann forsøker å komme eventuelle kritikere i forkjøpet ved å skrive at ulike fagfolk vil kunne hevde at boken er overfladisk og forenkler problemstillingene. Med denne spådommen kan det neste se ut som at han forsøker å avvæpne kritikerne allerede før boken er lest. Og akkurat på dette punktet har faktisk Brochmann helt rett; jeg skal her argumentere for hvorfor boken er nettopp overfladisk og forenkler problemstillingene.

Anekdotiske bevis og tynt faktagrunnlag

Ifølge Brochmann selv så har han ikke «…snakket med én eneste person fra teknologifeltet som støtter dagens utvikling» og at unge IT-folk han snakker med synes at «…bruken av skjerm i all undervisning virker fullstendig meningsløs» (s. 62). Ikke bare er dette anekdoter, men det siste utsagnet er også et stråmannsargument siden skjerm i dag ikke brukes i «all undervisning». Og dersom disse IT-folkene han snakker med ikke har pedagogisk bakgrunn, kan man også stille spørsmålstegn ved relevansen av disse anekdotene.

Det er mange eksempler på at Brochmann plukker forsking som passer inn i hans narrativ, og at han utelukker forskning som ikke samsvarer med dette narrativet. For eksempel hevder Brochmann at forskning viser at det er problemer knyttet til det å blande spillmekanismer og belønningssystemer med læring. I boken baseres dette på et veldig tynt faktagrunnlag. For en lærer som har skrevet masteroppgave om utvikling av læringsspill er det nesten fascinerende hvordan nyansene som ligger i dette forskningsfeltet har blitt utelatt. Jeg forstår at man må begrense seg når man skriver en bok, men samtidig bør man være forsiktig med å konkludere på et så tynt grunnlag som dette. 

Læring = lesing?

I det ene kapittelet begrenses læring til å handle om lesing og leseforståelse. Blant annet blir det europeiske forskningsnettverket E-READ omtalt. Brochmann oppsummerer funnene som ble nedskrevet i den såkalte Stavanger-deklarasjonen, som innholder forskningsnettverkets funn og konklusjoner. En metastudie viste riktignok at leseforståelsen for lange informative tekster var bedre på papir enn skjerm, men som Brochmann selv skriver så viste svarene at «…det finnes andre typer tekster der skjerm gir like gode resultater» (s. 54). Det han derimot unnlater å nevne, er konklusjonen om at skjermlesing vil være uunnværlig i fremtiden og at elevene må lære lesestrategier for skjerm.

I et forsøk på å forsvare papirbokens fortreffelighet argumenterer Brochmann med at det går veldig fort å bla opp i en bok og finne det man leter etter. Da kan jeg informere han om at man kan gjøre det samme i digitale bøker. I tillegg har man en søkefunksjon i digitale tekster som gjør søket enda raskere. Utover dette kan du også få teksten opplest for deg, den er lett å ta med overalt, du kan justere skriftstørrelse, kontraster og masse annet. Som den nevnte Stavanger-deklarasjonen påpeker:

«Digital text offers excellent opportunities to tailor text presentation to an individual’s preferences and needs. Benefits for comprehension and motivation have been demonstrated where the digital reading environment was carefully designed with the reader in mind.»

Stavanger-deklarasjonen

Vi vet ikke…

Brochmann hevder at han har sett på materialet som «den offisielle forskningen på IKT i skolen» viser til, og at det er «…ingen kunnskap her om digitale læremidler er bra eller dårlig» (s. 44).  På samme side siteres forsker Øystein Gilje på at «…vi nesten ikke vet noe som helst om læringseffekten av digitale hjelpemidler i grunnskolen» (s. 44). Gilje har selv i etterkant uttalt til Klassekampen at: «Dette var en spissformulert uttalelse, som ble sagt som en innledning til et lengre foredrag hvor jeg nyanserte påstanden». Han mener videre at Brochmann mangler de nyanserte beskrivelsene fra klasserommene. I «De digitale prøvekaninene» hevdes det at ledende skoleforskere diskvalifiserer forskning som viser «negative resultater» av IKT i skolen. Da er det ironisk at denne boken nesten utelukkende omtaler forsking som viser de negative sidene.

I boken kritiserer Brochmann kvalitativ skoleforskning. Han hevder at «…mer eller mindre strukturerte intervjuer utgjør et altfor svakt kunnskapsgrunnlag til å si noe fornuftig om den digitale skolen» (s. 36). Jeg er enig i at man bør bruke ulike metoder innen skoleforskning, men samtidig vil det i denne sammenhengen være vanskelig å finne enten/eller-svar, fordi det handler om menneskelige opplevelser og erfaringer. Eksempelvis stiller han følgende spørsmål senere i boken: «Hvor vanskelig kan det være å sette ti unger foran en skjerm og ti unger med en bok i hendene, og så teste hvem som lærer mest av å lese samme tekst?» (s. 44). Dette er et veldig forenklet syn på skoleforskning, og igjen begrenser Brochmann læring til å dreie seg om å lese tekster. Hvordan han mener at vi skal måle læringen skriver han heller ingenting om.

Unyansert

En stor svakhet med denne boken er at det blandes sammen ulike aldersgrupper og forskningsfelt. Det skrives om alt fra barnehagebarn og førsteklassinger til studier på eldre elever og studenter. Alt fra nettbrett i skolen, til spillavhengighet og depresjoner har fått en plass i boken. Det kan oppleves som både rotete og uredelig siden det, etter det jeg har forstått, er den tidlige innføringen av personlige nettbrett i skolen som forfatteren forsøker å kritisere.

Mitt inntrykk etter å ha lest boken er at Brochmann har liten kjennskap til hvordan digitale verktøy blir brukt i skolen i dag. Han skriver følgende om digitale løsninger i skolen: «Men der digitale løsninger hjemme og på jobben reguleres av hva som faktisk fungerer eller ikke, er skolen i langt større grad preget av tro og ideologi» (s. 10). Med dette uttrykker han liten tiltro til lærerne som daglig tar i bruk digitale verktøy i sine klasserom.

For det er ikke bare Gilje som får gjennomgå. Mot slutten av boken trekkes også lærer Simen Spurkland i tvil, ved at Brochmann sammenligner Spurklands logikk med amerikanske NRAs slagord «Guns don’t kill people, people do». For de av oss som kjenner til Spurkland, så er dette en åpenbar mistolkning av hans syn. Brochmann omtaler Spurkland tidligere i boken i samme avsnitt som han skriver om «nyfrelste lærere» og beskriver den enkelte lærernes rolle i edtech-bransjen som «nyttig idiot». Det er kanskje forståelig at Spurkland senere i kronikkform har omtalt Brochmanns angrep som «sjofelt». Det skal også sies at Brochmann selv sammenligner innføringen av nettbrett i barneskolen med barn som tilvennes alkohol med utvannet vin, og skyting med luftvåpen i femårsalderen.

Brochmann gjør et poeng ut av at Google samler inn stordata, og blander dette inn i debatten om nettbrett i skolen. Også her mangler han nyansene. I starten av ett av kapitlene henviser Brochmann til en artikkel i Aftenposten om at «Datatilsynet undersøker om det er lovlig å bruke Google i skolen». Han skriver videre at det er forretningsidéen til Google å samle inn data om brukerne, og at dette kan bety slutten for Chromebooks i skolen. Det han unnlater å nevne er at Google i nettopp samme artikkel svarer at de i skolesammenheng kun lagrer kundedata for å kunne tilby tjenestene sine, og at disse ikke blir brukt til reklame eller til andre kommersielle formål. Det er ingenting som skiller Google eller andre tilbydere når det gjelder lovverket. 

Bør personlige skjermenheter i barneskolen avvikles?

Konklusjonen til Brochmann etter å ha jobbet med boken er at «Den generelle bruken av personlige skjermenheter i barneskolen må avvikles» (s. 108). Ikke bare høres dette usannsynlig ut, men det er heller ingen ønskelig vei å gå dersom vi skal møte utfordringer knyttet til bruken av digitale verktøy. Jeg opplever at Brochmann konkluderer på veldig tynt grunnlag – i hvert fall om han baserer det på kildene i sin egen bok.

I utgangspunktet synes jeg det er bra at Brochmann retter et kritisk søkelys mot skoleeiere, politikere og IT-bransjen. Men for å være kritiske må vi samtidig forholde oss til nyansene og et større faktagrunnlag enn det Brochmann forholder seg til. Det kan nesten virke som om han har hoppet inn i en debatt som han ikke har fulgt tidligere, eller som han ikke har forutsetning for å mene noe om, men som han nå har bestemt seg for å mene noe om. 

Boken er ikke bare unyansert, men den bidrar også til et polariserende narrativ. At boken er unyansert bekreftet Brochmann selv i en debatt den 22. september, og begrunnet det med at det var en «retorisk nødvendig» for å kunne ta «de svakes part». Derfor er det kritikkverdig at han i så stor grad har fått styre premissene for debatten om pedagogisk bruk av IKT det siste året.

Digital ansvarsfraskrivelse sjekker inn på mobilhotell

Flere av dere har sikkert allerede fått med dere den siste trenden i skoleverdenen, nemlig mobilhotell. Her har lærere og gründere funnet en forretningsidé som appellerer til lærere som frustreres av elevenes mobilbruk. Det har allerede kommet flere varianter på markedet, både som mobilhylle og som mobilhotell. Begge to har samme misjon, og skal fungere som en oppbevaringsplass for elevene i skoletimen. Skal du ha en mobilhylle koster denne ikke mer enn 1399 kr(!) for oppbevaring av 40 mobiltelefoner. Det må vel være en grei pris for en hylle som skaper ro og orden i klasserommet? Endelig, tenker læreren. Endelig skal elevene følge med. I tillegg slipper vi å forholde oss til digital mobbing og den slags som mobilbruken medfører. Jeg har tidligere argumentert for hvorfor et forbud mot mobiltelefoner ikke hindrer digital mobbing.

Problemet oppstår når elevene skal tilegnes såkalt digital dannelse. I ITU sitt problemnotat fra 2004 om IKT som fjerde basisferdighet og digital kompetanse skrives følgende:

Å ha digital dannelse som visjon og mål for satsingen innebærer at alle utdanningsinstitusjoner skal strebe etter å tilby elever og studenter (alle lærende) en mulighet til å bruke IKT fortrolig og innovativt for å utvikle ferdigheter, kunnskaper og kompetanse som de trenger for å oppnå personlige mål, og for å være interaktive deltagere i et globalt informasjonssamfunn.

Som en visjon skal fremtidens skole respektere og utnytte elevenes personlige valg av medier. Bærbare PC-er, håndholdte datamaskiner (PDA) og mobiltelefoner skal være integrert i skolehverdagen.

I alle fag er det fem grunnleggende ferdigheter som er forutsetningen for utvikling av fagkompetanse. Én av disse er digitale ferdigheter. I Utdanningsdirektoratet sitt rammeverk for grunnleggende ferdigheter, påpekes det at utvikling av digitale ferdigheter innebærer å lære seg å bruke digitale verktøy, medier og ressurser. Videre innebærer det å benytte digitale verktøy, medier og ressurser til å tilegne seg faglig kunnskap og til å uttrykke egen kompetanse. I følge Utdanningsdirektoratet ligger det i dette også en økende grad av selvstendighet og dømmekraft i valg og bruk av digitale verktøy, medier og ressurser ut fra bruksområdet. Dersom læreren samler inn elevenes digitale verktøy, fratar også læreren samtidig elevene muligheten til å utvikle disse ferdighetene. Etter min mening må elevene eksponeres for digitale verktøy for å kunne tilegne seg digital kompetanse og dannelse. Og om mobilbruken blir et problem, er det god klasseledelse som gjelder, og man tar det opp med den enkelte elev.

I stedet for innkjøp av mobilhotell, vil jeg derfor anbefale mine lærerkollegaer å tenke innovativt. Hvordan kan man bruke mobiltelefonen som et nyttig verktøy i undervisningen? Kan vi bruke mobiltelefonen for å loggføre praksisopplæring med mobil istedet for analog praksisbok? Kan elevene bruke mobiltelefonen for å finne faglig informasjon i timen? Mulighetene er mange, og fremtiden er mobil!

Tar gjerne imot tips for bruk av mobiltelefon i skolesammenheng.

Kilder:
Digital kompetanse – ITU-problemnotat 10.06.03
Rammeverk for grunnleggende ferdigheter 2012

Vil forbud mot mobiltelefoner i skolen hindre mobbing?

nettmobbing

Nettmobbing er et hett tema, og flere av skolene i min egen region har nå vakt oppsikt ved å forby bruk av mobiltelefoner i skolen. Øyer ungdomsskole innførte forbudet ved skolestart 2013. I oktober 2013 valgte også Vinstra ungdomsskole å innføre samme forbud. Det er også flere ungdomsskoler som vurderer å gjøre det samme.

Med reformen Kunnskapsløftet (LK06) fikk vi de fem basisferdighetene, som skulle være en rettesnor for all læring i norsk skole. Disse er omtalt som følger på nettsiden til Utdanningsdirektoratet:

Noen grunnleggende ferdigheter er nødvendige forutsetninger for læring og utvikling i skole, arbeid og samfunnsliv. I Kunnskapsløftet er disse definert som å kunne lese, regne, uttrykke seg muntlig og skriftlig, og bruke digitale verktøy.

For å kunne mestre bruk av digitale verktøy, er det viktig med digital kompetanse. På denne måten forbereder vi skoleelevene til å kunne håndtere det samfunnet vi i dag lever i. I tillegg fungerer digital kompetanse som et bindeledd mellom de andre basisferdighetene våre; å kunne lese, å kunne regne, å kunne uttrykke seg muntlig, og å kunne uttrykke seg skriftlig. I tillegg er det viktig at elevene lærer å kunne håndtere digitale medier med kritisk sans.

Rektor ved Øyer ungdomsskole nevner at mobbingen som er skolerelatert og fritidsrelatert flyter over i hverandre. Etter min mening vil et slik forbud kun flytte den digitale mobbingen fra skolegården, og inn i elevenes fritid. Mobbing vil uansett være en utfordring i skolen, uavhengig om mobiltelefoner forbys i skoletiden. Han mener også at elevene har blitt mer sosiale etter forbudet. Jeg mener at det er viktig å huske på at store deler av de unges sosiale liv i dag foregår nettopp gjennom sosiale medier og Internett. Skolen bør ikke legge føringer for hvor og hvordan det sosiale samspillet mellom elevene skal utfolde seg. Rektor ved Bjørnsveen ungdomsskole i Gjøvik har valgt å ikke totalforby telefonen, nettopp fordi det er en viktig sosial arena der elevene har store deler av livet sitt.

Rektor ved Vinstra ungdomsskole omtaler forbudet som «holdningsskapende arbeid». For å bygge opp gode holdninger og erfaringer ved bruk av digitale verktøy, kreves mye prøving og feiling. Med tanke på Kunnskapsløftet, bør skolen legge til rette for dette. Jeg har full forståelse for at utenomfaglig bruk av mobiltelefon i timen kan være forstyrrende. Det er derfor desto viktigere at læreren skal opptre som en tydelig klasseleder, og bør da ikke måtte trenge et mobilforbud for å kunne styre undervisningen på en god måte.

Til tross for at flere forskere hevder at et mobilforbud ikke hjelper mot mobbing, har altså disse skolene valgt å innføre mobilforbud. Høgskolelektor Ingrid Grimsmo Jørgensen, som nå er leder i Statens barnehus på Hamar, har forsket på mobbing og mener at det er en myte at man tar bort mobbingen ved å ta bort mobiltelefonen. Etter min mening er det trist at skolene velger å forby et digitalt verktøy, som er en stor del av elevenes hverdag, og kan fungere som et flott verktøy i skolens digitale hverdag. Vi har blant annet historier fra andre skolesteder der bruk av mobiltelefoner med hell blir brukt i undervisningen. I Lørenskog har blant annet bruk av mobiltelefoner i tyskundervisningen  ført til at elevene fikk bedre resultater.

Førsteamanuensis i mediepedagogikk på Høgskolen i Lillehammer, Geir Haugbakk, mener at det er viktigere å endre elevenes holdninger, enn å innføre et forbud mot mobiltelefoner. Han sier til NRK.no? at han mener at forbudet er en måte å prøve å stenge for en utvikling som uansett vil presse seg på. I den siste tiden har vi også sett at foreldre har begynt å reagere på mobilforbud. Disse har også fått støtte fra Utdanningsdirektoratet, da et slik forbud ikke har forankring i loven. Dette har ført til at skolemyndighetene har måttet sende ut brev til fylkesmennene for å informere om at skolene ikke kan innføre slike regler.

Etter min mening handler nettmobbing, og mobbing generelt om holdninger. Det er derfor viktig at vi lærere, og andre voksne, går foran med et godt eksempel og opptrer som gode rollemodeller, i stedet for å forby enkelte digitale verktøy. Jørgensen hevder at barn lærer mobbeatferd fra foreldre, og at de kan forebygge mobbing blant barn og unge. Man bør derfor heller jobbe med å gjøre elevene sosialt kompetente, enn å innføre forbud. I lederen i gårsdagens GD skriver redaktør Kristian Skullerud om en oppvekst med mobbing, og det i en tid før både Internett og mobiltelefoner. Han skriver her at mobbingen ikke kom med mobiltelefonen, og heller ikke vil forsvinne med den. Antageligvis har han dessverre rett.

Kilder:

http://www.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/Denne-ungdomsskolen-har-innfort-mobilforbud-7323232.html#.Umqot_lzlik
http://www.gd.no/nyheter/article6941738.ece
http://www.udir.no/Lareplaner/Grunnleggende-ferdigheter/
http://www.nrk.no/ho/skeptiske-til-mobilforbud-1.11261038
http://www.gd.no/nyheter/article6941801.ece
http://www.rb.no/lokale_nyheter/article3110111.ece
http://www.t-a.no/nyheter/article8432981.ece#.UnVvoPm4X_G
http://www.forskning.no/artikler/2012/desember/342265
http://www.gd.no/meninger/article6957737.ece

 

Hvorfor lærere ikke bør være Facebook-venn med elever!

Etter at jeg la ut mitt blogginnlegg om å være «Facebook-venn med elever», har jeg mottatt mange reaksjoner. Noen er enige, mens andre er uenige. Jeg spurte på Twitter, om det er greit å være Facebook-venn med elevene. En av de som var uenige, og som omtalte dette som et «dustespørsmål» og «et merkelig spørsmål å stille», arbeider som konsulent og rådgiver i bruk av sosiale medier.

Det kan være mye som taler for å være Facebook-venn med elever, men mye tyder på at et slike forhold kan være svært uheldig.
Det kan være mye som taler for å være Facebook-venn med elever, men mye tyder på at et slike forhold kan være svært uheldig.

Jeg vil understreke at mitt innlegg ikke handler om at lærere ikke skal være aktive på Facebook, eller sosiale medier generelt. Jeg reflekterte rundt såkalte venneforhold mellom lærer-elev på Facebook. Det er veldig viktig at lærere er aktive i sosiale medier, ikke bare for å få kjennskap til elevenes arenaer, men også for utvikling av egen kompetanse. «Digitale ferdigheter» er en grunnleggende ferdighet¹, som av Utdanningsdirektoratet sidestilles med lesing, skriving, regning og det å kunne uttrykke seg muntlig. At lærere er aktive i sosiale medier er altså en forutsetning for å kunne lykkes i å lære elevene digital dannelse og dømmekraft. I denne grunnleggende ferdigheten ligger også kritisk bruk av sosiale medier, og det å ha et bevisst forhold til personvern og etisk bruk av digitale verktøy. Et godt eksempel på lærere som har lyktes med dette, er St. Hallvard VGS i Lier, som benytter Facebook i norskundervisningen, uten at lærere er Facebook-venn med elevene².

Om man tilhører et lite miljø der relasjonene er mange, gjør ikke det problemstillingen mindre relevant, eller noe vi kan unngå å forholde oss til. De fleste vil vel være enige i at det ikke er ønskelig å være lærer til nære relasjoner, men det kan skje, og isåfall må man være bevisst på det. I disse situasjonene, synes jeg at dette blir et unntak, også ifb. med relasjoner på Facebook. Om man er i en slik situasjon, bør man utvise skjønn. De fleste retningslinjene for sosiale medier som fylkeskommunene bruker omtaler ikke, etter det jeg vet, slike utfordringer. Med andre ord mener jeg at dersom man er i nær relasjon, og har et lærer-elev-forhold, ser jeg ingen grunn til å måtte avslutte Facebook-venneforholdet. Man er da allerede i en sårbar situasjon både som lærer og elev, og den kan ikke forandres ved avslutning av et Facebook-venneforhold.

Flere som mener at det er greit å være Facebook-venn med elever, argumenterer med at de ønsker å være gode rollemodeller for elevene gjennom å vise dem det de mener er korrekt bruk av sosiale medier. Altså at de skal danne elevene gjennom å være forbilder for de. Det er i utgangspunktet en god tanke, men selv ser jeg ikke hvorfor man må være Facebook-venn for å være en god rollemodell, og å lære elevene digital dannelse.

Enkelte blander kortene når de uttaler at det som skrives på Facebook, blir som å stå på kjøpesenter å rope det ut. Fra min erfaring som IKT-lærer, fungerer ikke sosiale medier slik for elevene. For de som har god kjennskap til barn og unges medievaner og Facebook-bruk, vet de at elevene ofte ikke skiller mellom det private og offentlige. Barn og unge kan f.eks. legge ut et bilde på Facebook, som de med stor sannsynlighet ikke ville hengt opp på et kjøpesenter. Elevene bør dannes gjennom eksemplifisering, uten at de selv blir brukt som eksempler. Som lærer er det ens oppgave å få elevene til å reflektere og tenke kritisk rundt egen bruk av sosiale medier.

Et annet argument jeg møter, er at formålet med å være Facebook-venn med elever er kommunikasjon, og ikke «overvåkning». Isåfall ser jeg ikke grunnen til at ikke direktemeldinger eller grupper, som er mer egnet for dette formålet, dekker behovet.

Jeg har inntrykk av at de fleste som er for venneforhold med elever, ofte argumenterer rundt problemstillingen fra sitt eget ståsted – altså fra et lærerståsted. Det er snakk om at lærere kan lage lister, sette personverninnstillinger, og tenke over hva man skriver. Hva med elevene? Har de noen rettigheter? Dette er mitt kronargument mot å være Facebook-venn med elever. Det er barna og de unges rettigheter og personvern som bør stå i høysetet, og ikke lærerens.

Vi kan jo se på noen etiske problemstillinger:

– Alle unntatt én elev har sendt venneforespørsel til læreren. Denne eleven ønsker ikke eller får ikke lov til å være venn med læreren av sine foreldre. Eleven «vet» at han/hun er utenfor, fordi læreren kanskje skriver ting på profilen sin som kan være nyttig og relevant elevene sine.

– En elev mottar forespørsel fra læreren sin. Eleven ønsker ikke å være venn med læreren sin, men er i tvil, fordi han/hun er redd en avvisning kan påvirke den faglige vurderingen. Selvsagt skal ikke dette påvirke vurderingen, men for en elev kan dette være en reell frykt.

I tillegg finnes det mange eksempler på at slike venneforhold har medført uheldige situasjoner ³ ? ?, og flere skoler har måttet ta grep ? ? ?.

Til slutt vil jeg gjøre det klart, at for alle regler finnes det unntak. Jeg er klar over at flesteparten av lærerne der ute er dyktige, engasjerte, og bevisste mennesker, og mange ville fint håndtert et slik Facebook-venneforhold på en gode måte. Men selv om det finnes mange gode sjåfører, trenger vi likevel trafikkregler.
Én skole, et fylke e.l. har ingen juridisk rett til å forby venneforhold mellom lærer og elev på Facebook på grunn av ytringsfrihet?. Likevel kan de benytte seg av råd og retningslinjer, noe som viser ansvar og bevissthet rundt temaet. Forskning viser at 37-45% av alle elever mellom 16-22 år har lærere som venner på Facebook¹?. Hele 20% av elever under 13 år har det også, til tross for at de er under aldersgrensen som Facebook har satt. Det viktige er at vi lærer elevene digital dømmekraft, etikk, og god kildekritikk. Elevene skal lære å mestre det digitale samfunnet, og opptre deretter. Etter min mening kan vi fint lære elevene dette, uten å ha innsyn i deres privatliv til enhver tid. Det er ikke uten grunn at ungdommene bruker Facebook i mindre grad, og heller finner nye sosiale medier. De opplever Facebook som invadert av overvåkende voksne ¹¹ ¹² ¹³ ¹?.

Kilder:

¹ http://www.udir.no/Upload/larerplaner/lareplangrupper/RAMMEVERK_grf_2012.pdf?epslanguage=no
² http://dt.no/nyheter/facebook-i-norsktimen-1.5339469
³ http://www.nrk.no/hordaland/krever-facebook-regler-for-laerere-1.8003176
? http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Ringsaker-lareren-fikk-sparken-6759593.html#.UcW0RTT0Eyg
? http://www.lofotposten.no/lokale_nyheter/article5916730.ece
?  http://www.nrk.no/rogaland/laerarar-ma-setja-grenser-1.7261051
? http://www.aftenposten.no/digital/nyheter/Far-ikke-vare-venner-med-larere-pa-Facebook-5328753.html#.UaRpT6J7KSo
? http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=10040552
? http://www.utdanningsforbundet.no/Hovedmeny/Barnehage/Lonn-og-arbeidsvilkar/Andre-artikler/Facebook-nekt-for-ansatte/
¹? http://www.forskning.no/blog/bersko/313350
¹¹ http://www.dagbladet.no/2013/02/11/kultur/facebook/sosiale_medier/nettsamfunn/twitter/25637846/
¹² http://www.teknofil.no/artikler/facebook-er-ikke-kult-lenger/130762
¹³ http://www.itavisen.no/nyheter/derfor-r%C3%B8mmer-folk-fra-facebook-1184
¹? http://www.oa.no/kultur/article6518855.ece