Stikkord: nettbrett

Sender foreldre i Silicon Valley barna sine til teknologifrie skoler?

Et argument som ofte går igjen hos kritikere av IKT i skolen er at IT-topper i Silicon Valley sender barna sine på skoler med liten eller ingen tilgang til teknologi. At de ikke ønsker å utsette sine egne barn for teknologien de selv er med på å utvikle.

Det hele minner om en slags konspirasjon om at disse IT-folkene i Silicon Valley sitter på en spesiell innsikt i teknologien og farene ved den – en innsikt vi andre ikke besitter. Men er det riktig? Hvem er disse IT-toppene? Og hva slags skoler er det egentlig snakk om?

Silicon Valley

Silicon Valley i California er kjent for å huse hovedkvarterene til flere av verdens største tech-selskaper. I byen Palo Alto finner vi blant annet kjente selskaper som Apple, Alphabet (Google), Meta (Facebook), Netflix og eBay.

Utgangspunktet for argumentet om at IT-topper i Silicon Valley sender barna sine på skoler som begrenser bruken av teknologi, stammer i hovedsak fra en artikkel i New York Times fra 2011. Her kan vi lese om ulike personer med tilknytning til Silicon Valleys tech-miljøer, og om hvordan de begrenser barnas tilgang til teknologi. 

I artikkelen kommer det frem at det er såkalte Waldorf-skoler det er snakk om. Waldorf-skoler er det vi her i Norge kaller Steinerskoler. Det vil nok være forskjeller mellom de amerikanske og norske Steinerskolene, men begge er basert på Rudolf Steiner sin Steinerpedagogikk.

I artikkelen kan vi lese at ¾ av alle elevene ved Waldorf-skolen har foreldre som i en eller annen form er tilknyttet teknologibransjen. Det er ikke opplyst noen kilder til disse tallene, men det vil ikke være overraskende da svært mange i Palo Alto jobber innen teknologibransjen.

I USA er det mye vanligere med privatskoler enn her i Norge. Waldorf-skolen er en av flere ulike privatskoler. Ifølge nettsidene til Waldorf-skolen i Palo Alto har de 320 elever fra barnehage og opp til videregående nivå, i et skoledistrikt med totalt 10 318 elever bare i den offentlige skolen (tall fra 2022-23). Det er altså en relativt liten andel som velger Waldorf-skolen for sine barn. Hvor mange som faktisk velger denne skolen på grunn av lavere teknologibruk er heller ikke så lett å vite. I kartet nedenfor kan man se beliggenheten til en Waldorf-barnehage og to Waldorf-skoler, samt lokalene til Alphabet (Google), Microsoft og Apple. Det kan altså tenkes at mange helt enkelt velger disse skolene fordi det er mest praktisk på grunn av beliggenheten. Og tallene forteller oss altså at de aller, aller fleste foreldrene faktisk velger skoler for barna sine som har et helt normalt forhold til teknologi.

Dette bildet viser beliggenheten til Google, Microsoft og Apple i Silicon Valley, samt Steinerskoler og Steinerbarnehagen i området. Foto: Google maps.

Bill Gates og Steve Jobs

Det stemmer at kjente amerikanske teknologiledere som Bill Gates og Steve Jobs hadde et restriktivt forhold til barneoppdragelse og teknologi. Men at foreldre har et sunt og restriktivt forhold til barnas bruk av teknologi, er på ingen måte spektakulært. Barna deres gikk forøvrig heller ikke i Steinerskoler, til tross for at dette gjerne blandes sammen i ulike artikler. De gikk på ordinære teknologirike offentlige eller private skoler. Eksempelvis gikk Gates’ barn på prestisjetunge Lakeside school – en skole som har et balansert forhold til teknologi og som har 1:1 dekning av både nettbrett og bærbare datamaskiner. Så selv om både Gates og Jobs hadde tydelige og klare regler for bruk av teknologi i hjemmet, betyr det ikke at de er motstandere av teknologi eller bruken av den i skolen. Snarere tvert imot har både Apple og Microsoft begge vært fanebærere for bruk av teknologi i skolen.

Hvem er disse techforeldrene?

Etter at artikkelen i New York Times ble publisert intervjuet CBS News ett av parene. Pierre Laurent presenteres ved at han har jobbet for store selskaper som Microsoft og Intel. Han og kona Monica uttrykker skepsis til teknologien og hvordan de ulike tech-selskapene jobber. 

Men sannheten er at Pierre jobbet for disse selskapene helt tilbake på 80- og 90-tallet – altså lenge før smarttelefoner, nettbrett, og apper. Det kan også være greit å vite at han er daglig leder for Steinerskolen i Palo Alto, og at kona hans jobber som lærer der.

Hva vet teknologene som vi andre ikke vet?

Det er interessant hvordan denne saken om at enkelte ansatte i amerikanske teknologiselskaper er restriktive med barnas bruk av teknologi har skapt så mye oppmerksomhet. Er det fordi det er lett å tro at disse personene har en helt unik innsikt i «skadepotensialet» ved teknologien? Uten at de hverken er pedagoger eller eksperter på barneoppdragelse.

Det jeg opplever som litt merkelig er at kritikerne av IKT i skolen plutselig helt ukritisk skal lytte til en liten andel av disse menneskene som lager teknologien. For når de samme menneskene forsøker å for eksempel implementere teknologi i skolen, blir de gjerne fremstilt som utspekulerte pushere av unyttig teknologi som skal gjøre barna avhengige. Men når de velger å sende barna sine til Steinerskoler – da skal de plutselig lyttes til. 
Betyr det da at vi også skal forholde oss til andre valg de samme foreldrene tar? De samme Steinerskolene har for eksempel mye lavere vaksinering enn andre skoler. I California, som har noen av USAs strengeste vaksinasjonslover, var det en Steinerbarnehage der kun 7 % av alle barna var vaksinerte. I Norge er vaksinasjonsgraden på 96 %. Så det at noen velger å sende barna sine til enkelte skoler eller barnehager, betyr ikke at disse foreldrene nødvendigvis bør lyttes til.

Lærer og husker man mer av å ta håndskrevne notater?

I en pressemelding til Utdanningsnytt hevder forsker ved NTNU Audrey van der Meer at «…studenter lærer mer og husker bedre når de tar håndskrevne notater». Det er ikke første gang hun hevder dette, og igjen mangler nyansene.

Flere svakheter

Jeg har tidligere gjennomgått påstandene hennes her på bloggen. Første gang i 2017, og ifølge forskeren skulle studien den gang vise at «håndskrift gir bedre læring». Jeg gjennomgikk forskningsartikkelen, og påstandene til forskeren viste seg å ikke stemme. Det var faktisk ikke en eneste deltaker i studien som skrev for hånd; de tegnet for hånd. Og skrev på tastaturet med én finger. Og det mange ikke er klar over er at det kun var digitale verktøy som ble brukt i studien. For Microsoft hadde finansiert studien, og resultatene ble brukt i markedsføringen av Microsoft Surface, som ble levert med digital penn. 

I forbindelse med publiseringen av en ny forskningsartikkel i 2020 hevdet de samme forskerne at barn blir smartere av å skrive for hånd. Jeg gjennomgikk også den artikkelen og mediedekningen av den grundig her på bloggen, og heller ikke da stemte det forskerne hevdet. 12 unge voksne og 12 barn deltok i studien. Alle barna i studien kom fra Steinerskolen og barn som var venstrehendte eller hadde dysleksi, ADHD eller var født prematurt ble ekskludert. De skulle i tillegg ha veldig god erfaring med løkkeskrift og tegning. Med andre ord et lite og begrenset utvalg for å generalisere slik forskerne gjør.

Tilfører ingenting nytt

Også den nylig publiserte studien ser på noe av det samme som de foregående. Denne gangen var det 36 studenter i tidlig 20-årene ved NTNU som deltok. Studien gikk ut på å analysere de underliggende nevrale nettverkene som er involvert i håndskrift og skriving på tastatur. Og som i de tidligere studiene ble det ikke brukt noen analoge verktøy. Deltakerne brukte en Microsoft Surface Studio med trykkfølsom skjerm til å skrive på. Og når de skrev på tastatur fikk de kun lov å bruke én finger, og hadde ingen skjerm å se på. Altså samme oppsett som de foregående studiene.

Konklusjonen på denne studien er i stor grad den samme som de foregående studiene. Slik sett tilfører den egentlig ikke noe særlig nytt. Faktisk var forskningsartikkelen så lik de to andre at jeg følte at jeg hadde lest store deler av teksten før.

Økt hjerneaktivitet = mer læring?

Ifølge forskerne så fant de at bevegelsene ved håndskrift førte til at større deler av hjernen ble stimulert. Om dette fører til at man blir smartere eller lærer mer, er det vanskelig å få noen gode svar på. For det kan være flere grunner til at aktiviteten i hjernen øker når man skriver for hånd, og det er heller ikke slik at økt aktivitet i hjernen betyr at man lærer mer. Det blir en forenkling av læringsbegrepet.

Heldigvis vil nok de fleste pedagoger si seg enige i at læring handler om mer enn det man kan se gjennom måling av hjerneaktivitet på et svært begrenset utvalg. Samtidig vil det dessverre være noen som bidrar til å holde denne myten i live fordi seriøse aktører som Utdanningsnytt publiserer påstandene helt uten kritiske spørsmål. Denne gangen før studien i det hele tatt hadde blitt publisert.

Unyansert frykt om barnas skjermbruk

Den 17. juni kunne vi i Aftenposten lese professor Annika Melinders bekymring over barns skjermbruk. Hun beskriver at hun i 2017 var tilbake i BUP for første gang på 17 år, og hvordan hun ble overveldet over lidelsesuttrykket til barna hun møtte.

Hun skriver at barna kunne ha «…lidelsesuttrykk forenlig med autismespekterforstyrrelser, adferdsforstyrrelser, tilknytningsforstyrrelser og med flytende angst». Hun baserer bekymringen på en anekdote om at hun har opplevd en endring i diagnosebildet i løpet av disse 17 årene hun har vært ute av BUP, uten å reflektere over at denne endringen kan skyldes andre årsaker enn skjermbruk. Melinder skriver «jeg lurer på» og «kan det ha seg slik», men det ser ut til at hun svarer på sin egen undring ved å finne forskning som bekrefter hennes egen «gryende uro». Blir det ikke litt for enkelt å legge all skylden på skjermbruk?

«Ticslignende tilstander»

Melinder bruker pandemien som eksempel på hvor skadelig skjermbruken er. I denne sammenhengen kommer hun med påstanden om at «økt bruk av sosiale medier under pandemien kan ha resultert i blant annet flere ticslignende tilstander hos tenåringsjenter» og henviser til en studie av Pringsheim et al. (2021).

Det hun ikke skriver er at alle deltakerne i studien allerede hadde en historie med tics fra før. Hun tar heller ikke med i betraktningen at studien viser at denne økningen kan skyldes flere faktorer. Som blant annet den helt spesielle situasjonen under pandemien, med en uvanlig hjemmesituasjon og følelsesmessige reaksjoner knyttet til nedstengningen av samfunnet. Studien konkluderer også med at det trengs mer kunnskap. Den kunnskapen kom nå i år, og viste at man ikke finner noen signifikant endring i ticssymptomer verken før eller under pandemien (Hall et al, 2022).

Korrelasjoner om skjermbruk

Faktagrunnlaget som Melinder baserer seg på handler altså om korrelasjoner knyttet til skjermbruk. Korrelasjoner vil si at man finner en sammenheng mellom to målbare størrelser, uten at det nødvendigvis er en årsakssammenheng (kausalitet). Det kan være risikosport å trekke konklusjoner basert på korrelasjoner når det gjelder skjermbruk, nettopp fordi nesten alle har en skjerm.

En studie fra Oxford i 2019 (Orben & Przybylski) så på sammenhengen mellom de unges livskvalitet og skjermbruk. Ved å utelukkende se på korrelasjoner mellom unges livskvalitet og faktorer som for eksempel mobbing, røyking og søvnmangel fant de at skjermbruken hadde nesten samme negative påvirkning på de unges livskvalitet som det poteter hadde – altså nesten ingenting. Bruk av briller hadde for eksempel en mer negativ påvirkning på de unges livskvalitet enn det skjermbruk hadde. Det betyr ikke at det ikke eksisterer en årsakssammenheng, men det betyr heller ikke at det gjør det.

De samme forskerne (Orben et al.) gjennomgikk i 2021 en undersøkelse som hadde pågått over 30 år med over 400 000 britiske og amerikanske ungdommer. Forskerne fant ikke bevis for en sammenheng mellom teknologibruk og psykisk helse.

Foreldres skjermbruk i samspill med egne barn

Melinder trekker frem Folkehelseinstituttets gjennomgang av studier om foreldres skjermbruk i samspill med egne barn (Nøkleby et al., 2022). Det er riktig at flere av studiene finner negative konsekvenser for samspillet med barn, foreldres responsivitet og oppmerksomhet, samt barnets følelsesuttrykk. Noe de ville funnet i tilsvarende situasjoner der barnet ignoreres. Problemet er at de ikke kunne konkludere, slik som Melinder hevder at de gjør.

Folkehelseinstituttet påpeker at de har «..begrenset tillit til mye av dokumentasjonen», og at de ikke kan «…utelate at det finnes bakenforliggende faktorer som påvirker både bruken av mobile skjermer og barnets atferd og utvikling – slik som foreldres generelle stil overfor barnet». De kan heller ikke si noe om hvordan barnet påvirkes over tid, eller hvordan skjermen påvirker tilknytning og emosjonell og kognitiv utvikling hos barnet.

God balanse er det beste

Melinder avslutter sin kronikk med en påstand om at IT-folk i Silicon Valley ikke vil gi skjermer til sine egne barn. Dette er et velkjent argument som trenger nyansering. Det er riktig at noen av disse IT-folkene velger å sende barna sine på Steinerskoler, men hvor mange dette dreier seg om sies det ingenting om i artiklene. Med tanke på mengden av mennesker som jobber i IT-relaterte bedrifter i Silicon Valley, ville det vært rart om det ikke var tilfelle at noen sendte barna sine på disse privatskolene. Det betyr derimot ikke at disse foreldrene har kompetanse på teknologi og læring. Man finner helsepersonell i antivaks-miljøene, og med Melinders logikk bør vi da føle «gryende uro» for vaksiner også?

Melinder setter skjerm og mellommenneskelig kontakt opp mot hverandre som to motsetninger. Det er litt spesielt når vi etter nedstengingen av samfunnet kunne se hvordan teknologi nettopp ble tatt i bruk for å kunne opprettholde mellommenneskelig kontakt. Det er uten tvil også negative sider og utfordringer med teknologi som bør tas på alvor. Og det er heller ikke slik at man må velge mellom skjerm eller fysisk aktivitet og møter ansikt-til-ansikt. En god balanse er det beste, som med alt annet.

Norske barn rapporterer høyere tilfredshet med livet enn andre barn i Europa, samtidig som at de også bruker mer tid foran skjermen.

(Milosevic T. et al., 2022)

Og ser man på forskningen på barn og unge og teknologi så ser det ikke så mørkt ut som man kanskje kan få inntrykk av. En helt fersk studie med blant annet forskere fra Universitet i Oslo (Milosevic T. et al., 2022) viser at norske barn rapporterer høyere tilfredshet med livet enn andre barn i Europa, samtidig som at de også bruker mer tid foran skjermen. Kanskje kan det dempe Melinders «gryende uro»?

Nye nasjonale helseråd – bør man droppe all skjermtid?

Når det kommer nye nasjonale helseråd drukner mediene i tabloide overskrifter. Mange foreldre er bekymret. Er en hel generasjon fortapt på grunn av uvettig skjermbruk? Her får du svaret.

Handler først og fremst om stillesitting

Den 9. mai ble Helsedirektoratets nye råd om fysisk aktivitet og stillesitting lansert, og når det kommer nye helseråd blir selvsagt overskriftene «Dropp all skjermtid for de minste barna» og «Fraråder all bruk av skjermtid». Det er viktigere å tegne et bilde av skjermen som problemet, enn å få frem nyansene i rådene. Jeg har sett på presentasjonen fra Helsedirektoratet og lest anbefalingene. Rådene omhandler både fysisk aktivitet og skjermtid, men jeg vil her fokusere på det som får mest medieoppmerksomhet: skjermtid for barn og unge.

Disse rådene har tatt utgangspunkt i rådene som kom fra WHO i 2019 og 2020. Allerede i 2019 skrev jeg om medias vinkling knyttet til rådene fra WHO, og den gang innrømte WHO til NRK at forskningsgrunnlaget var tynt. Med andre ord handler disse rådene først og fremst om stillesitting, og ikke det som skjer på skjermen. Det er riktig at skjermtid for barn under 1 år frarådes. Men det frarådes også for eksempel at barn skal sitte fastspent i en bil over lengre tid.

Dette sier rådene om skjermtid

Mens skjermtid for barn under 1 år altså frarådes, bør skjermtiden for barn mellom 1-5 år begrenses til 1 time. Men det understrekes også at rådene ikke bør gå utover skjermtiden som brukes til læringsøyemed. Dette er en viktig nyanse med tanke på debatten om digitale verktøy i barnehagen.

For barn mellom 6-17 år anbefales det at passiv skjermtid begrenses. Ifølge Helsesdirektoratet er dette «…tid der det ikke er interaksjon med andre eller noen fysisk aktivitet involvert». Skjermtid trenger ikke å være passivt. De ønsker å formidle at balanse er viktigst.

For de eldre barna bør ikke rådene gå utover «…pedagogisk bruk av digitale læremidler til skolearbeid». Og at «…spesiell oppmerksomhet bør rettes mot passiv skjermtid på fritiden». Spill er mer aktivt enn skjermtid uten «…fysisk aktivitet, bevegelser eller samhandling».

I Helsedirektoratets presentasjon av rådene anerkjenner de at barna lever i en digital verden, og at digital kompetanse er viktig å lære. Men at det er nettopp dette med balanse som er viktig, og at barna må være fysisk aktive. Ifølge psykologispesialist Gaute Godager må man se an barnet. Dette med å se an barnet og den helhetlige balansen er også rådet fra Helsedirektoratet.

Unyansert om «de digitale prøvekaninene»

Etter å ha fulgt debatten om nettbrett i skolen over flere år, var det interessant å få et dypere innblikk i meningene til en av det siste årets største kritikere av nettbrett i skolen. Her kommer en kritisk gjennomgang av boken «De digitale prøvekaninene» av Gaute Brochmann sett fra et lærerperspektiv.

Bakgrunnen for boken

Det siste året har arkitekt Gaute Brochmann blitt et nytt navn i debatten om digitale verktøy, og han har i stor grad fått legge premissene for debatten. Da nettbrett skulle innføres på skolen til datteren hans fant han ikke svaret på «hvorfor». I stedet for å søke videre, valgte Brochmann å skrive en kronikk. Han har fått svar fra skolesjefen i Lillehammer kommune både i kronikkform og i debatt. Også undertegnede har forsøkt å svare på hans spørsmål om «hvorfor». Det tyder på at svarene ikke var gode nok, siden han i stedet valgte å skrive en bok.

I forordet til boken kan det se ut til at Brochmann forsøker å komme eventuelle kritikere i forkjøpet ved å skrive at ulike fagfolk vil kunne hevde at boken er overfladisk og forenkler problemstillingene. Med denne spådommen kan det neste se ut som at han forsøker å avvæpne kritikerne allerede før boken er lest. Og akkurat på dette punktet har faktisk Brochmann helt rett; jeg skal her argumentere for hvorfor boken er nettopp overfladisk og forenkler problemstillingene.

Anekdotiske bevis og tynt faktagrunnlag

Ifølge Brochmann selv så har han ikke «…snakket med én eneste person fra teknologifeltet som støtter dagens utvikling» og at unge IT-folk han snakker med synes at «…bruken av skjerm i all undervisning virker fullstendig meningsløs» (s. 62). Ikke bare er dette anekdoter, men det siste utsagnet er også et stråmannsargument siden skjerm i dag ikke brukes i «all undervisning». Og dersom disse IT-folkene han snakker med ikke har pedagogisk bakgrunn, kan man også stille spørsmålstegn ved relevansen av disse anekdotene.

Det er mange eksempler på at Brochmann plukker forsking som passer inn i hans narrativ, og at han utelukker forskning som ikke samsvarer med dette narrativet. For eksempel hevder Brochmann at forskning viser at det er problemer knyttet til det å blande spillmekanismer og belønningssystemer med læring. I boken baseres dette på et veldig tynt faktagrunnlag. For en lærer som har skrevet masteroppgave om utvikling av læringsspill er det nesten fascinerende hvordan nyansene som ligger i dette forskningsfeltet har blitt utelatt. Jeg forstår at man må begrense seg når man skriver en bok, men samtidig bør man være forsiktig med å konkludere på et så tynt grunnlag som dette. 

Læring = lesing?

I det ene kapittelet begrenses læring til å handle om lesing og leseforståelse. Blant annet blir det europeiske forskningsnettverket E-READ omtalt. Brochmann oppsummerer funnene som ble nedskrevet i den såkalte Stavanger-deklarasjonen, som innholder forskningsnettverkets funn og konklusjoner. En metastudie viste riktignok at leseforståelsen for lange informative tekster var bedre på papir enn skjerm, men som Brochmann selv skriver så viste svarene at «…det finnes andre typer tekster der skjerm gir like gode resultater» (s. 54). Det han derimot unnlater å nevne, er konklusjonen om at skjermlesing vil være uunnværlig i fremtiden og at elevene må lære lesestrategier for skjerm.

I et forsøk på å forsvare papirbokens fortreffelighet argumenterer Brochmann med at det går veldig fort å bla opp i en bok og finne det man leter etter. Da kan jeg informere han om at man kan gjøre det samme i digitale bøker. I tillegg har man en søkefunksjon i digitale tekster som gjør søket enda raskere. Utover dette kan du også få teksten opplest for deg, den er lett å ta med overalt, du kan justere skriftstørrelse, kontraster og masse annet. Som den nevnte Stavanger-deklarasjonen påpeker:

«Digital text offers excellent opportunities to tailor text presentation to an individual’s preferences and needs. Benefits for comprehension and motivation have been demonstrated where the digital reading environment was carefully designed with the reader in mind.»

Stavanger-deklarasjonen

Vi vet ikke…

Brochmann hevder at han har sett på materialet som «den offisielle forskningen på IKT i skolen» viser til, og at det er «…ingen kunnskap her om digitale læremidler er bra eller dårlig» (s. 44).  På samme side siteres forsker Øystein Gilje på at «…vi nesten ikke vet noe som helst om læringseffekten av digitale hjelpemidler i grunnskolen» (s. 44). Gilje har selv i etterkant uttalt til Klassekampen at: «Dette var en spissformulert uttalelse, som ble sagt som en innledning til et lengre foredrag hvor jeg nyanserte påstanden». Han mener videre at Brochmann mangler de nyanserte beskrivelsene fra klasserommene. I «De digitale prøvekaninene» hevdes det at ledende skoleforskere diskvalifiserer forskning som viser «negative resultater» av IKT i skolen. Da er det ironisk at denne boken nesten utelukkende omtaler forsking som viser de negative sidene.

I boken kritiserer Brochmann kvalitativ skoleforskning. Han hevder at «…mer eller mindre strukturerte intervjuer utgjør et altfor svakt kunnskapsgrunnlag til å si noe fornuftig om den digitale skolen» (s. 36). Jeg er enig i at man bør bruke ulike metoder innen skoleforskning, men samtidig vil det i denne sammenhengen være vanskelig å finne enten/eller-svar, fordi det handler om menneskelige opplevelser og erfaringer. Eksempelvis stiller han følgende spørsmål senere i boken: «Hvor vanskelig kan det være å sette ti unger foran en skjerm og ti unger med en bok i hendene, og så teste hvem som lærer mest av å lese samme tekst?» (s. 44). Dette er et veldig forenklet syn på skoleforskning, og igjen begrenser Brochmann læring til å dreie seg om å lese tekster. Hvordan han mener at vi skal måle læringen skriver han heller ingenting om.

Unyansert

En stor svakhet med denne boken er at det blandes sammen ulike aldersgrupper og forskningsfelt. Det skrives om alt fra barnehagebarn og førsteklassinger til studier på eldre elever og studenter. Alt fra nettbrett i skolen, til spillavhengighet og depresjoner har fått en plass i boken. Det kan oppleves som både rotete og uredelig siden det, etter det jeg har forstått, er den tidlige innføringen av personlige nettbrett i skolen som forfatteren forsøker å kritisere.

Mitt inntrykk etter å ha lest boken er at Brochmann har liten kjennskap til hvordan digitale verktøy blir brukt i skolen i dag. Han skriver følgende om digitale løsninger i skolen: «Men der digitale løsninger hjemme og på jobben reguleres av hva som faktisk fungerer eller ikke, er skolen i langt større grad preget av tro og ideologi» (s. 10). Med dette uttrykker han liten tiltro til lærerne som daglig tar i bruk digitale verktøy i sine klasserom.

For det er ikke bare Gilje som får gjennomgå. Mot slutten av boken trekkes også lærer Simen Spurkland i tvil, ved at Brochmann sammenligner Spurklands logikk med amerikanske NRAs slagord «Guns don’t kill people, people do». For de av oss som kjenner til Spurkland, så er dette en åpenbar mistolkning av hans syn. Brochmann omtaler Spurkland tidligere i boken i samme avsnitt som han skriver om «nyfrelste lærere» og beskriver den enkelte lærernes rolle i edtech-bransjen som «nyttig idiot». Det er kanskje forståelig at Spurkland senere i kronikkform har omtalt Brochmanns angrep som «sjofelt». Det skal også sies at Brochmann selv sammenligner innføringen av nettbrett i barneskolen med barn som tilvennes alkohol med utvannet vin, og skyting med luftvåpen i femårsalderen.

Brochmann gjør et poeng ut av at Google samler inn stordata, og blander dette inn i debatten om nettbrett i skolen. Også her mangler han nyansene. I starten av ett av kapitlene henviser Brochmann til en artikkel i Aftenposten om at «Datatilsynet undersøker om det er lovlig å bruke Google i skolen». Han skriver videre at det er forretningsidéen til Google å samle inn data om brukerne, og at dette kan bety slutten for Chromebooks i skolen. Det han unnlater å nevne er at Google i nettopp samme artikkel svarer at de i skolesammenheng kun lagrer kundedata for å kunne tilby tjenestene sine, og at disse ikke blir brukt til reklame eller til andre kommersielle formål. Det er ingenting som skiller Google eller andre tilbydere når det gjelder lovverket. 

Bør personlige skjermenheter i barneskolen avvikles?

Konklusjonen til Brochmann etter å ha jobbet med boken er at «Den generelle bruken av personlige skjermenheter i barneskolen må avvikles» (s. 108). Ikke bare høres dette usannsynlig ut, men det er heller ingen ønskelig vei å gå dersom vi skal møte utfordringer knyttet til bruken av digitale verktøy. Jeg opplever at Brochmann konkluderer på veldig tynt grunnlag – i hvert fall om han baserer det på kildene i sin egen bok.

I utgangspunktet synes jeg det er bra at Brochmann retter et kritisk søkelys mot skoleeiere, politikere og IT-bransjen. Men for å være kritiske må vi samtidig forholde oss til nyansene og et større faktagrunnlag enn det Brochmann forholder seg til. Det kan nesten virke som om han har hoppet inn i en debatt som han ikke har fulgt tidligere, eller som han ikke har forutsetning for å mene noe om, men som han nå har bestemt seg for å mene noe om. 

Boken er ikke bare unyansert, men den bidrar også til et polariserende narrativ. At boken er unyansert bekreftet Brochmann selv i en debatt den 22. september, og begrunnet det med at det var en «retorisk nødvendig» for å kunne ta «de svakes part». Derfor er det kritikkverdig at han i så stor grad har fått styre premissene for debatten om pedagogisk bruk av IKT det siste året.

Teknologi er i stadig endring

I Klassekampen lørdag 2. februar skriver professor ved BI, Anne-Britt Gran i sin kronikk “Ipad-eksperimentet” at «I arbeidet med å digitalisere skole og høyere utdanning kan det se ut som at mange har glemt at papir også er en teknologi». Jeg tror ikke papiret har blitt glemt, men teknologi er i stadig endring, og selv er jeg av den oppfatning at vi tilpasser oss og tar i bruk teknologi på nye måter.

Innkjøpskompetanse er avgjørende

Det handler ikke om å bruke digital teknologi for teknologiens skyld. Det handler om å bruke mest mulig hensiktsmessig teknologi. I kronikken gir Gran til dels inntrykk av at bruken av digital teknologi ikke er forankret i forskning. Dette er feil. Det kan godt hende at det gjennomføres innkjøp i skolen som hverken er forankret i forskning eller gjennom pedagogiske vurderinger. Men dersom det er tilfelle er det likevel ikke et argument mot bruk av digital teknologi i skolen. Da er det innkjøpskompetanse som er problemet, og ikke selve teknologien. Jeg er enig med Gran at det kan være et problem med ukritisk digitalisering. En begynnelse kan være at vi slutter å omtale skoler og lærere som iPad-skoler og iPad-lærere, og heller fokusere på pedagogikk og didaktikk. En iPad er en merkevare, og et nettbrett er et digitalt verktøy.

Pedagogiske valg

Gran argumenterer med en undersøkelse som viser at de fleste foretrekker å lese på papir. Her forteller flertallet at de foretrekker å lese på papir fremfor å lese på skjerm. Men forteller dette oss egentlig noe om papiret som teknologi for lesing? Eller forteller dette oss at de fleste i dag er opplært til å lese lengre tekster på papir? Mener hun at elevenes preferanser skal være avgjørende for de pedagogiske valgene vi gjør i skolen?

Et unyansert narrativ

Det har dannet seg et narrativ der papirets fortreffelighet som leseteknologi fremheves. Jeg har tidligere gjennomgått studier som sammenligner skriving for hånd eller på tastatur, og lesing på papir eller skjerm. Det som er felles for flere av studiene jeg har lest er at de er mye mer nyanserte enn det media fremstiller de som. Det er ikke slik at det er enten eller. Mitt inntrykk er at de fleste lærere velger det læremiddelet de mener er mest hensiktsmessig for å dekke kompetansemålene de underviser i. Ifølge lærerundersøkelsen 2015 er det i liten grad skoleledelse og skoleeier som velger læremidler.

Selvregulering og lesestrategier

Kronikkforfatteren hevder at det er en utfordring å lese på en internett-tilknyttet skjerm. Dette samsvarer med forskning, som viser at internett-tilknyttet skjerm vil kunne påvirke konsentrasjonen til den som leser. Men det er ikke slik at vi alltid er skjermet fra digitale forstyrrelser selv om vi leser på papir. Derfor er det viktigere at vi lærer elevene selvregulering og gode lesestrategier for skjerm. Dette underbygges av forskning på lesing på skjerm og papir. Barn og unge må i tillegg lære seg å koble av. Dette lærer de ikke gjennom at andre kobler de av.

Svekkes leseferdighetene av å lese på skjerm?

Den 3. oktober skriver NRK at “Leseferdighetene svekkes av å lese på skjerm”. Det henvises til en metaanalyse som “…er et slags sammendrag av 56 ulike studier. Mer enn 200 forskere i over 30 land og 170.000 deltakere har vært involvert.” I følge Anne Mangen, professor ved Lesesenteret til Universitetet i Stavanger, er alle resultatene i favør av papiret. I følge Mangen må vi “…tenke på verdien av dybdelesing, og hvordan vi kan ivareta en balansert mediediett i skolen.”

En svakhet med slike artikler som gjengir forskningsresultater er at de lett kan ende opp som unyanserte og sensasjonalistiske. For mange kan det kanskje virke som at vi bør lese mer bøker på papir, og lese mindre på skjerm. Men om man ser nærmere på metaanalysen ser man at det ikke er tilfelle – snarere tvert imot.

Det er riktig, basert på de 56 studiene i metaanalysen, at utvalgene i disse studiene har fordeler med å lese på papir når det gjelder dypere leseforståelse. Det er derimot viktig å påpeke at disse fordelene kun gjelder når man sammenligner papirbasert lesing med datamaskin, og ikke med håndholdte enheter (som f.eks. lesebrett, nettbrett). Flere tidligere metaanalyser, som det blir referert til, har ikke vist noen klare konklusjoner eller signifikante forskjeller mellom lesing på skjerm eller papir. (Kingston, 2008; Kong, Seo & Zhai, 2018; Noyes & Garland, 2008; Singer & Alexander, 2017).

Til NRK hevder Mangen at leseforståelsen vår svekkes, og i metaanalysen hevdes det riktig nok at den negative effekten av lesing på skjerm har økt de siste 18 årene. Man bør likevel stille spørsmålstegn ved validiteten ved dette funnet når utvalget i de ulike studiene er i forskjellige aldersgrupper og fra ulike land. Forfatterne av metanalysen påpeker selv variasjonen i aldersgrupper som en svakhet:

However, the distribution of age groups over the years was not broad enough to allow reliable analysis of this possible effect in our dataset.
(Delgado, Vargas, Ackerman, & Salmerón, 2018)

 

Selv om det er stor variasjon i aldersgrupper er majoriteten (63,79%) av utvalget studenter ved høyere utdanning. Har disse studentene primært lest lengre tekster i bokform eller på skjerm? Har de lært lesestrategier for skjerm?

Når man ser at utvalget i studiene har dypere leseforståelse av å lese på papir kontra skjerm er det kanskje nærliggende å tro at vi bør lese mer på papir. Men forfatterne av metaanalysen hevder derimot det motsatte.

However, given the unavoidable inclusion of digital devices in our contemporary educational systems, more work must be done to train pupils on dealing with performing reading tasks in digital media, as well as to understand how to develop effective digital learning environments.
(Delgado, Vargas, Ackerman, & Salmerón, 2018)

 

Forskerne argumenterer for at pedagogiske grep kan bidra til å minske utfordringene med skjermlesing, og hjelpe elevene til å utvikle ferdigheter som støtter en gjennomtenkt tilnærming til digital informasjon, og mener at det vil være urealistisk å basere seg kun på papirbasert lesing:

In conclusion, it is clear that digital-based reading is an unavoidable part of our daily lives and an integral part of the educational realm. Although the current results suggest that paper-based reading should be favoured over digital-based reading, it is unrealistic to recommend avoiding digital devices.
(Delgado, Vargas, Ackerman, & Salmerón, 2018)

 

De avslutter konklusjonen sin med et ønske om at metaanalysen skal kunne brukes for å legge til rette for mer effektiv digital lesing:

We hope our meta-analysis will guide evidence-based decisions by policy makers and point designers and researchers toward conditions that support effective digital-based reading.
(Delgado, Vargas, Ackerman, & Salmerón, 2018)

 

Så svekkes egentlig leseferdighetene av å lese på skjerm? Det ser heller ut til at mangel på lesestrategier og metoder svekker leseferdighetene på skjerm, og at vi bør jobbe mer for å lære elevene disse strategiene og metodene.

Sperre tilgangen til Internett i klasserommet

tilgangI løpet av den siste uken har på nytt debatten om digitale verktøy i skolen dukket opp. Debatten oppstod med utgangspunkt i doktorgradsavhandlingen til Marte Blikstad-Balas, som fikk dekning i Aftenposten¹. Blant annet Patrick Stark i Utdanningsetaten, legger frem stenging av Internett som et tiltak. Saken har også blitt debattert på Dagsnytt atten² på NRK med Marte Blikstad-Balas, prof. i IKT og læring, Lars Vavik, og Trond Ingebretsen fra Senter for IKT i utdanningen. Sistnevnte, sammen med kollega Vibeke Køvstad, fra Senter for IKT i utdanningen er skeptiske til stenging av Internett, og har også skrevet en kronikk om «læreren som digital rollemodell«³.

Jeg blir stadig overrasket over at flere foreslår sperring av nettilgangen i klasserommet. Dette legges frem som en mulig løsning i forhold til den mye omtalte problematikken rundt den utenomfaglige bruken av PC i skolen. Heldigvis jobber jeg selv på en skole der dette ikke blir brukt som en alternativ løsning?.

Det finnes to grunner til at jeg mener at dette ikke er en god løsning. For det første er det teknisk sett veldig vanskelig å begrense nettilgangen i dag. Vi har tekniske duppeditter som nettbrett, smart-telefoner, bærbare PC-er osv. rundt oss overalt, og dersom vi skal tro utviklingen, vil dette bare øke. Jeg skal unngå å bli altfor teknisk her, men de fleste av disse enhetene har innebygd bluetooth-tilkobling, som gjør det mulig å koble seg mot Internett gjennom disse enhetene. Kanskje finnes det også en trådløs sender i et av nabobyggene til skolen med åpent nett? Vi ser nå at BYOD (bring your own device), trolig vil bli en viktig del av den digitale utviklingen i skolen?. Da vil i tillegg skolen miste mye av myndigheten knyttet til å kunne endre/legge inn sperringer på disse maskinene. Det vil teknisk sett altså ikke være gjennomførbart å kunne sperre tilgangen. Det eneste man vil oppnå, er at elevene finner omveier rundt sperringen, som igjen vil kunne medføre at du risikerer å miste din troverdighet som klasseleder.

En annen grunn er at bruk av digitale verktøy i Kunnskapsløftet, er likestilt med de grunnleggende ferdighetene? å kunne lese, regne og uttrykke seg muntlig og skriftlig. Elevene må derfor lære å kunne bruke den nye teknologien på en selvstendig og funksjonell måte, og de må kunne gjøre gode valg. Som lærer og klasseleder, er det ens plikt å gi elevene denne opplæringen. Og den opplæringen blir vanskelig å gjennomføre, dersom elevene ikke har denne tilgangen. Elevene skal forberedes til samfunn og arbeidsliv, og der vil det ikke være noen som passer på nettilgangen. Vi gjør med andre ord både oss selv, og elevene, en bjørnetjeneste. Tilgangen til digitale verktøy må vi som klasseledere selv styre. Det er vi som må avgjøre når det er hensiktigsmessig, og ikke, å bruke digitale verktøy som en del av en læreprosess. På denne måten, vil elevene kunne møte fremtiden med de digitale ferdighetene samfunnet krever.

Kilder:

¹ http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/PC-bruk-i-timene-Facebook_-spill_-blogger_-chat_-nettaviser-og-litt-fag-7432441.html#.UthCoxCwb5Q
² http://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/nnfa56011414/14-01-2014
³ http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Lareren-som-digital-rollemodell–7436205.html
? http://www.gd.no/nyheter/article5938077.ece
? http://blog.lindso.no/teknologiske-fremtidsutsikter-for-norsk-skole-2013-2018/
?  http://www.udir.no/Lareplaner/Grunnleggende-ferdigheter/